Roald Dahl
Roald Dahl (født 13. september 1916 i Llandaff i Wales, død 23. november 1990 i Oxford) var en britisk forfatter med norske foreldre, og med et nært forhold til Norge. Han er særlig kjent for sine barnebøker, og da kanskje aller mest for Charlie og sjokoladefabrikken, og for sine ofte morbide og gruvekkende noveller.
Slekt og familie
Han var sønn av skipsmegler Harald Dahl (1863–1920) og Anne Sofie Magdalene Hesselberg (1885–1967). Faren var født i Sarpsborg, mens mora var født i Kristiania og tilhørte Skiensslekta Hesselberg.
Roald Dahl ble gift to ganger. Første gang var i 1953 med skuespiuller Patricia Neal (f. 1926). Dette ekteskapet ble oppløst i 1983. Samme år ble han gift med treskjærer Felicity Anne Crosland f. d'Abreau (f. 1938).
Liv
Etter å ha levd et omflakkende liv slo hans far seg ned i Cardiff i Wales som skipsmegler. Harald Dahl hadde tre barn fra et tidligere ekteskap med ei fransk kvinne. Som enkemann gifta han seg med Sofie Magdalene Hesselberg, og fikk fire barn med henne. Roald var det eldste av disse fire; han ble forøvrig oppkalt etter Roald Amundsen. Han mista sin far tidlig; i 1920 døde han av lungebetennelse. Harald Dahl var da sterkt svekka av sorgen etter å ha mista Roald Dahls sju år eldre søster, som døde av blindtarmbetennelse i 1920. Mora valgte å bli i Storbritannia med fem barn; den eldste fra første kull hadde flytta ut. Dahl skrev to erindringsbøker, Gutt og På egne vinger. Førstnevnte handler om barndommen, og det er der tydelig at mora var ei sterk kvinne. I disse bøkene forteller han også om sine ferier i Norge som barn, fra han var fire til han var sytten, da han blant annet bodde på Havna Hotel på Tjøme. Den første dagen i Norge, etter en fire dager lang reise, ble alltid tilbrakt hos moras foreldre i Oslo, Karl Laurits Hesselberg og Ellen Hesselberg f. Wallace. I 1927 finner vi dem bosatt i Josefines gate 33.[1] Familien pleide å overnatte på Grand Hotel, for så å reise med dampbåt nedover Oslofjorden. Tjøme var et paradis for ungene, med bading, stor frokostbuffet på hotellet (med geitost, som han satte stor pris på), roturer, fisking og oppdagelsesferder i skjærgården.
Norgesferiene framsto kanskje som ekstra gode minner fordi hverdagen var så ugrei. Roald Dahl gikk på kostskole, der hjemlengsel og kroppslig avstraffelse ble han sterkeste minner. Han fortalte senere at det var på skolen han lærte hva ondskap var. På tross av problemene gjorde han det godt på skolen. Men han ville ikke studere videre. I stedet fikk han seg en jobb i Shell, og ble stasjonert i Tanganyika, nå Tanzania.
Da andre verdenskrig brøt ut meldte han seg til flyvåpenet. Etter flere luftkamper havarerte han i Libya, og ble hardt skadd. Blant annet mista han synet for en lengre periode. Han måtte senere skift ut begge hofter; med sin sans for det morbide brukte han det ene som brevpresse. Han kunne ikke lenger utføre krigstjeneste, og i 1942 ble han sendt til Washington D.C. som flyattaché, en stilling som i praksis var tilknytta etterretningstjenesten. Han fikk rang av Wing Commander, tilsvarende oberstløytnant.
Dahl fikk sin utdannelse på kostskoler. Hjemlengsel og korporlig avstraffelse var blant de sterkeste inntrykkene fra skoleårene; ifølge ham selv var det her han lærte om ondskap. Han har gitt en uhyggelig skildring av rektor ved den siste av skolene, Repton, hans velærverdighet Geoffrey Fisher. Han gjorde det likevel godt til eksamen, og utmerket seg i sport. At han møtte personer som president Roosevelt og senator Truman var nok interessant, men det mest spennende for hans videre utvikling var nok vennskapet med forfatteren C.S. Forrester, kjent for bøkene om marinekapteinen Hornblower. Det var han som fikk Dahl til å begynne å skrive, i første omgang egne opplevelser som skulle brukes i krigspropagandaen. Han skrev om flystyrten, og novella Shot Down over Libya ble sendt uendra til Saturday Evening Post av Forrester. De betalte Dahl 900 dollar for den, noe som den gang var omtrent det samme som en årslønn for en arbeider.
Forfattertalentet var oppdaga, Roald Dahl var delvis invalidisert, og han hadde sett at det gikk an å tjene penger på skriving. Han fortsatte derfor å skrive om krigsopplevelsene, og i 1946 kom de ut i samlinga Over to You. Han begynte også å skrive barnebøker allerede under krigen. Den første var The Gremlins, en bok som nå ikke er så kjent, men som ble kjøpt inn av Walt Disney for å lage film. Det ble aldri noe av det prosjektet, men senere skulle det ble flere filmatiseringer.
Fortellingene han begynte å skrive etter krigen ble først publisert i amerikanske magasiner, og han fikk så godt betalt at et par noveller i året var nok til å leve et behagelig liv. Totalt ble det 73 noveller, som ble publisert gjennom et tidsrom på nesten femti år. De fleste er samla i bøkene Someone Like You og Kiss, Kiss, og er oversatt til en rekke språk.
Han gifta seg med Patricia Neal i 1953, og de fikk fire døtre og en sønn gjennom ekteskapet. Den eldste dattera mista de da hun hadde meslinger som utløste komplikasjoner. Sønnen Theo ble utsatt for en ulykke bare fire måneder gammel, da barnevogna han lå i ble påkjørt. Han fikk hydrocephalus, også kalt «vannhode». Roald Dahl engasjerte seg i å finne bedre løsninger for de som hadde denne lidelsen, og var med på utviklinga av en ny type ventil som gjorde det lettere å drenere ut væskeansamlinger i hodet. Han fikk sitt navn knytta til denne oppfinnelsen, «Wade-Dahl-Till»-ventilen. Da kona var gravid med deres femte barn fikk hun hjerneslag, og Dahl engasjerte seg da i å finne nye behandlingsmetoder for slagpasienter. Ved hjelp av disse fikk hun tilbake førligheten og taleevnen i stor nok grad til å kunne ta opp skuespillerkarrieren igjen.
Mens barna var små ga Dahl ut to barnebøker, James the Giant Peach og Charlie and the Chocolate Factory. Sistnevnte har blitt filmatisert to ganger. På denne tida betalte ikke lenger novellene like godt, og det tok tid før barnebøkene virkelig solgte. Han srkevet derfor flere filmmanus, blant annet til James Bond-filmen You Only Live Twice. Han skrev også manuset til den første filmatiseringa av Charlie og sjokoladefabrikken. Bond-filmen var han svært fornøyd med, men filmatiseringa av hans egen bok ble en skuffelse for ham.
Novellene fikk etter hvert nytt liv gjennom filmatiseringer, i serien Tales of the Unexpected. Disse ble svært populære, og ble solgt til en rekke land. Mange nordmenn stifta bekjentskap med Roald dahl gjennom filmatisering av noveller som Dypfryst. Hver novelle ble introdusert av Dahl selv, sittende ved en grønn skriveplate med beina i en sovepose, slik han pleide å sitte mens han skrev.
Ekteskapet med Patricia Neal brøt etter hvert sammen, og i 1983 gikk de fra hverandre. Han gifta seg på nytt med Felicity Crosland. Etter flere år med ekteskapelige vansker ble det nå mer harmoni og fred i hjemmet, og det kom flere nye barnebøker i de neste årene. Noe som går igjen i flere av barnebøkene er at de har helter som kjemper mot autoriteter og tyranner, og at historiene er fortalt fra barnas perspektiv. Ekkoet av de vanskelige kostskoleåra er tydelig. Datteren Tessa har fortalt at han kunne være kald og avvisende mot sine egne barn, men samtidig er det åpenbart at han hadde en sterk empati overfor barn. Ekteparet ga også ut en kokebok sammen, som i tillegg var en beretning om deres liv og deres hjem.
Også som voksen ferierte Dahl i Norge. Blant annet pleide han gjennom mange år å ha et årlig opphold på Fevik. Dahl snakka norsk i hjemmet som liten, og beherska språket flytende hele livet, om enn gebrokkent. I 1975 ble han intervjua på norsk av Nils Nordberg under en av feriene på Fevik.[2] Han hadde også kjennskap til norske forfattere; blant annet tok han med Isak og Brønnøypresten av Jonas Lie i en antologi han redigerte.
Da Dahl døde ble han gravlagt på «vikingmanér» ved at han fikk med seg en rekke gjenstander i grava: Biljardkøer, en flaske burgunder, sjokolade, blyanter og en motorsag. Han er gravlagt ved kirka St Peter & St Paul ved hjembyen Great Missenden nord for London. Der bodde han i «Gipsy House» fra 1960 til sin død.
Han oppretta Roald Dahl-stiftelsen, hvor overskuddet går til institusjoner og personer som jobber for lesekyndighet, forsking på nevrologi og blodsykdommer og andre nyttige formål.
I 2002 fikk han en plass oppkalt etter seg i fødebyen Cardiff. Denne er spesielt morsom for nordmenn, for plassens navn ble faktisk vedtatt skrevet på norsk som Roald Dahls plass.
I 2005 ble skrivestua hans flytta til Roald Dahl Museum and Story Centre, like ved hjemmet hans i Great Missenden.
Referanser
- ↑ Oslo adressebok, 1927, s. 491 i Digitalarkivet.
- ↑ I selsomt selskap. Nils Nordberg besøker Roald Dahl på Fevik. NRK Radio, sendt 1975-08-23. Mal:Bokhylla.
Litteratur
- Dahl, Roald: Gutt : fortellinger fra barndommen. Utg. Gyldendal. Oslo. 1986. Mal:Bokhylla.
- Nordberg, Nils: Roald Dahl i Norsk biografisk leksikon.
- Roald Dahl på Wikipedia på bokmål og riksmål