Leirskogen
Leirskogen (Lærskogen) er en bygd, en grunnkrets og et kirkesogn i Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke. Den ligger i og under en sydvendt skrent i høyfjellsskogen nord i kommunen, med utsyn utover deler av Begnadalen og skogsviddene mot Buvassfaret og Øyvassfaret. Klimaet er mildt, men værutsatt.
Tidligere hadde Valdresbanen stopp i østre del av bygda ved Etna stasjon. I vest hadde banen stopp ved Tonsåsen stasjon.
Geografi og befolkning
Leirskogen ligger ved foten av de siste utløperne fra Jotunheimen, på sydsiden et bergparti som går over i en stor skogsvidde som brer seg ut mellom Begnadalen og Etnedalen. På grunn av den sydvendte plasseringen er somrene varme, men da bygda ligger værutsatt til kan vintrene være harde. Største delen av bygda ligger mellom 550 meter og 750 meter. Toppene i bergpartiet nord for bygda stopper rett under 1000 meter. Nordre del av bygda er berglendt mens de sentrale og sørlige delene av bygda ligger på morenesand, myr og nedbrutt flisfjell.
I Valdres omtales nordover som «oppover dalen», og nordskogen ligger mer vest for resten av bygda enn nordenfor. Dette har delvis sammenheng med at «oppover» i hoveddalføret er ganske mye vestover og dermed er lokalt «nordover» mer eller mindre NV i hoveddalføret. Bygda som ligger omtrent øst–vest får da «nord» omtrent rett mot vest.
For tiden (2008) bor det litt over 200 innbyggere spredt ut i bygda. Det er barnehage i grendahuset, «Nyskula», midt i bygda, som tidligere også rommet en skole. Den eldre skolebygningen, Gamleskula, som står noe lengre nord i bygda er omgjort til bolig.
Tidligere var det en enda eldre skole i bygda, «Skulehuset», som ble brukt som materialer når Leirskogen kirke (kapellet) ble bygd, og er i dag skipet på kirkebygget.
Historie
Den gamle kongsvegen mellom øst- og vestland går gjennom bygda og er delvis ryddet og rekonstruert. Det sies at Olav den Hellige overnattet på en gard som het Brage når han var på en av sine kristningsferder. I dag finnes fortsatt en gård ved navn Braka, men det er antatt at garden Brage lå på det som i dag blir kalt Stabburshaugen. Der finnes det fortsatt gamle hustufter. På Langødegård er det også funnet noen pilspisser, sverd og spyd så det er antatt at det kan ha vært kamper i området.
Helt nord i bygda ved Breidablikk er det en kilde. Ifølge sagnet skal Olav den Helllige ha stoppet her på kristningsferden i 1023. Hærfolket han hadde med seg var tørste og Olav stakk sverdet i bakken og med ett sprutet det friskt vann frem under en stein. Rundt om i landet finnes det flere slike Olavskjelder, og de har lignende sagn. Som de andre kildene skal også denne ha helbredende virkning, selv om det de siste årene er reist et advarselsskilt om at vannet innholder farlige mineraler.
Gardsnavn i bygda domineres av navn som indikerer ødegårder og hustomter. I eldre papirer bli også bygda omtalt som et seterlag så det er antatt at bygda døde ut under Svartedauen på lik linje med mange andre små bygder. Det finnes navn som viser dette, blant annet i navnet til gården Skaraseteren. Navn som viser at bygda var utdødd går igjen i navn som Storødegård (Storigarden), Langødegård (Langigarden), Nerødegård (Nerigarden), Mikkjelsødegård (Mess), Øvre og nedre Tømto og Hafton.
Dagens kirke er bygd i 1924 som kapell og står sentralt i bygda. Den er bygd av materialer fra det gamle Skulehuset. Før dette kirkebygget var bygda uten kirke, men et sagn forteller om et ferdakapell som skal ha stått på grunnen til gården Storødegård, og da sannsynligvis ved traseen til den gamle kongsvegen.
Under andre verdenskrig og Operasjon Weserübung rykket tyske styrker frem gjennom bygda for å gå rundt norske styrker som trakk seg tilbake fra Høljarast og mot Tonsåsen. Disse støtte så på norske styrker ved Breidablikk hvor det kom til harde kamper. Tidligere under kampene var det trefninger mellom en skiløperpatrulje i Mørkedalen og tyske fremrykkende styrker nede i dalbunnen. Det ble skutt to soldater fra denne patruljen fremme på berget ved Bjørneskardet.
Bygninger nå ved Valdres folkemuseum
Haftonbygningen fra gården Hafton er flyttet til Valdres Folkemuseum. Bygningen er tømret i 1763 av byggmester Engebret Madslangrud. Over døra ute henger det ei hustavle. Rundt dørene, både oppe og nede, er forskjellige tømmermerker hogd inn. Dette er de som var i bruk på 1700- og 1800-tallet i bygda. Bygningen har et stort kjøkken som er spesielt. Det har et matskåp, et stort firkantet roskåp, matbord, fastbenk, bordkrakk, slagur, himmelseng, skakastol for linveving, rokk, peis med peiskrå, et soverom uten vindu som ble brukt som barselrom. Vasskleven hadde vasstamp og mathyller, blant annet for melk. Fra gangen går det trapp opp til salen i andre etasje. Her var det omgangsskole før Skulehuset ble bygd.
Lokale omtaler bygda som Lærskogen, og ikke Leirskogen. Bakgrunnen for det offisielle navnet «Leirskogen» er at Olav den Hellige slo leir i bygda, men en kan med rette stille spørsmål ved om dette navnet ville være det riktige om navnet kom fra denne tidsepoken. Det lokale navnet «Lærskogen» henspeiler på flisfjellet som ligger i dagen i store deler av bygda, – lær. En annen bygd som har beholdt en slik skriveform er Lærdal.
Eksterne lenker
<protect>----
|
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Leirskogen» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden. Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon. |
</protect>