Anders Rambech
Anders Olsson Rambech (født 2. september 1767 i Kvikne, død 14. september 1836 i Meldal) var sorenskriver, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. Han kom fra husmannskår, og klarte å stige i gradene slik at han til slutt ble odelstingspresident.
Han var sønn av husmann og pliktsfut ved Røros kobberverk Ole Olsen Graneng og Marit Knutsdotter Bubakken. Soknepresten i Kvikne, som også het Anders Rambech, tok seg av ham fra tidlig alder. Presten var barnløs, og lot gutten ta Rambech-navnet. Unge Anders ble satt i arbeid hos sorenskriver Nicolai Christian Krog i Orkdal. Krog leste jus med ham, og sørga etter hvert for at han kunne studere ved Københavns universitet der han i 1793 avla juridisk embetseksamen. Samme år ble han ansatt som fullmektig hos sorenskriver Krog.
I 1800 gifta Anders Rambech seg med sorenskriverens datter, Frederikke Dorothea Krog (1774–1801). Hennes mor var Anne Johanne Kierulf. Samme år ble Anders Rambech ny sorenskriver i Orkdal da Krog gikk av. Ved folketellinga 1801 bodde paret på Syrstad i Meldal, samme sted som pensjonert sorenskriver Nicolai Krog. Frederikke Dorothea døde i september 1801, mindre enn et år etter at de hadde gifta seg. Hun etterlot seg ingen barn. I 1803 gifta så Anders Rambech seg med Johanne Drejer Nissen (1783–1863), som var datter av rådmann Martinus Lind Nissen og Maren Laumann Krog. De fikk fem barn sammen, og har etterslekt i Norge og Canada.
I 1814 ble Anders Rambech ved valget i Meldal valgt som en av prestegjeldets valgmenn. Han ble så på amtsvalget valgt som andre deputerte. De andre representantene fra amtet var Lars Forseth og Jacob Hersleb Darre. Rambech stemte med selvstendighetspartiet under forhandlingene. Han stemte mot Christian Magnus Falsens forslag om en lovkommisjon, og for å oppløse forsamlinga når Grunnloven var vedtatt og kongevalget gjennomført. Den 17. mai tok han ordet og holdt et kraftfullt innlegg der han gikk inn for å gjennomføre kongevalget den dagen. Ellers tok han sjelden ordet under forhandlingene.
Anders Rambech ble valgt inn på Stortinget i 1815. Han ry for å være nøyaktig og saklig førte til at han ble utnevnt til sekretær på Stortinget. I 1818 ble han så valg som president i Odelstinget, og samme år var han med i deputasjonen til Karl III Johans kroning i Trondheim. I 1821 ble han vararepresentant på Stortinget, men i 1824 ble han så valgt inn igjen som fast representant. I 1827 ble han gjenvalgt, og i begge de to siste periodene var han odelstingspresident. Da han ble valgt inn igjen i 1830 sa han fra seg plassen, og i 1833 ble han vararepresentant. Han var også medlem av flere komiteer, og leder for enkelte av dem.
På Stortinget markerte Rambech seg som en av de ledende i den såkalte «embetsmannsopposisjonen». Han ville allikevel være uavhengig og representere også bønder og bergverksfolk - her spiller nok hans familiebakgrunn inn. Selv om han på det nærmeste var blitt adoptert av soknepresten, og gjennom både yrke og ekteskap var kommet inn i embetsmannsstanden, besøkte han ofte barndomshjemmet på Kvikne når han skulle gjennom området på vei mellom Meldal og Christiania. Da kobbergruvene i hjembygda ble nedlagt i 1812 hjalp han fattige i Kvikne. Han var en inspirasjonskilde for bønder og husmenn, og også fra annet hold ble han karriereklatring anerkjent: Karl Johan ga ham i 1818 et gullur «som tegn på Erkjentlighed og Venskab».
Da lovene om pengevesen og verneplikt ble vedtatt i 1816 var Rambech helt sentral. Stortinget klarte ikke å få vedtatt lovene med det nødvendige flertall, men ved hjelp av noen juridiske spissfindigheter klarte Rambech å få gjennom at lovene kunne vedtas med enkelt flertall. Selv om dette teknisk sett var i strid med Grunnloven, var han juridiske utlegning så godt formulert at man fant støtte for å presse gjennom vedtakene på en slik måte. Han var forslagsstiller for loven mot norsk adel og loven om sagbruksvesenet i 1818, og han gikk inn for endring av valgloven og vernepliktsloven i 1824. Rambech var en sterk tilhenger av at Stortinget skulle hevde sin makt overfor regjeringa, men forsøkte samtidig å unngå unødvendige konfrontasjoner. I 1818 og 1827 forhindra han at det ble reist riksrettssak mot henholdsvis statsrådene Christian Adolph Diriks og Jonas Collett.
Anders Rambech døde på Syrstad i Meldal.
Kilder
- Kvikne, Ministerialbok nr. 2 (1764-1784), Fødte og døpte 1767, side 51-52 - «): Eidsvollsmann Anders Rambech» er tilføyd senere.
- Meldal, Ministerialbok nr. 672A07 (1829-1860), Døde og begravede 1837, side 215
- Anders Rambech i folketelling 1801 for Meldal prestegjeld fra Digitalarkivet
- Anders Rambech på Eidsvollsmennenes etterkommere
- Østigaard, Arne Dag: Anders Rambech] i Norsk biografisk leksikon