Kjeldearkiv:Barndom i Kirkenes under andre verdenskrig
| Barndom i Kirkenes under andre verdenskrig | |
|---|---|
| |
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Aud Gerd Letnes |
| Født: | 25. mars 1934 |
| Tema: | Barndomsminner fra Kirkenes 1940-44, fra evakueringen 1944 og de første etterkrigsårene i Oslo. |
| Sted: | Kirkenes, Hadeland, Oslo |
| Tidsrom: | 1940-49 |
| Nedtegnet: | Fra ca 2000-2015 |
| Nedtegnet av: | Manus skrevet på maskin og for hånd av Aud Gerd Letnes, supplert med muntlige opplysninger fra henne, broren Leif Kjølaas (født 17/12-1929, død 2015) og søsteren Bjørg Frostmann (født 7/8-1928). Satt sammen og bearbeidet for wikien av Marianne Wiig. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Vi er tre søsken, og jeg er den yngste. Jeg ble født i 1934, og ”nesten-tvillingene” Bjørg og Leif, var da snart seks og fem år. De gledet seg veldig til å få en søster eller bror å leke med, men lille Aud var bare glad i å sove, spise og sove igjen det første året.
Johanne Kjølaas med Aud på armen og Bjørg og Leif ved vognen. På promenaden i Kirkenes.Foto: Gustav Kjølaas, 1934.
Leif og Bjørg leker i veien, ca. 1934.Foto: Ukjent, ca 1934.
Søsknene Bjørg og Leif Kjølaas ved Steinbrakka i Kirkenes, der de bodde til omkring 1939. Bildet er antakelig tatt 17. mai 1934.Foto: Ukjent, 1934.
Skolegang
Da jeg ble stor nok til å få være med i leken, hadde Bjørg og Leif begynt på skolen, og jeg gledet meg til det skulle bli min tur, og kanskje aller mest til å slenge ranselen i en krok på kjøkkengulvet, sette meg ved kjøkkenbordet og drikke deilig varm kakao og spise hjembakt brød som mamma hadde stelt i stand. Akkurat dette skjedde hver dag i det store friminuttet, for skolen lå like i nærheten.
Hver dag pleide jeg å sitte bak huset og vente på Bjørg og Leif, og til ransel hadde jeg en rød liten koffert. Da skoleklokka ringte og de kom løpende, gjorde jeg det samme. Akkurat da følte jeg meg som skolepike jeg også, men ennå var det over ett år til skolestart, og mamma måtte trøste meg og si: ”Det går så fort så, lille venn”.
Familien Kjølaas hos fotograf i Kirkenes i 1939. Fra venstre moren Johanne, søsknene Bjørg, Leif og Aud, og faren Gustav.Foto: Ukjent, 1939.
Søsknene Kjølaas med lekekamerater utenfor huset deres i Kirkenes. Leif bak til venstre, Aud til høyre og Bjørg ved siden av henne.Foto: Ukjent, 1939.
To venninner i like kjoler, blå med hvite blomster, strikket av Johanne Kjølaas. Aud til høyre. Til venninnen strikket fru Kjølaas mot betaling i mat.Foto: Ukjent, 1940.
Tyskerne kommer
Så kom året 1940. Jeg husker veldig godt da de tyske soldatene kom marsjerende gjennom gatene i Kirkenes. Bjørg, Leif og jeg sto gjemt innimellom alle folkene som forskremt sto og så på marsjen til soldatene. Alt sto nesten stille den dagen. Pappa var kommet hjem fra A/S Sydvaranger, der han arbeidet som elektriker, skolen og flere butikker var stengt, og alle de voksne så veldig triste og redde ut.
Bjørg og Leif gikk litt på den store skolen i Kirkenes, men den ble etter hvert okkupert av tyskere, så da måtte ut derfra. Siden Bjørg gikk siste året på folkeskolen, fikk klassen hennes undervisning i et privat hjem over en bakebutikk, der de hadde en sal som passet som klasserom. Klassen til Leif fikk også fortsette skolegangen i noen ledige lånte rom en tid fremover.
Tørrfisksnacks
Snart var det min tur til å begynne på skolen, men alt var blitt så usikkert. Et ”klasserom” i et privat hus av og til, ble det hele. På vei til denne skolen hendte det at jeg traff en klassevenninne, Astrid, som jeg tok følge med. En fredag gikk Astrid og koste seg med tørrfisk, og jeg hadde så fryktelig lyst på. Å, så godt det så ut! ”Kan æ få smake litt?” spurte jeg, men svaret var bestemt nei. Og så ruslet vi bare videre til vårt skolerom på Myra, som stedet het.
Mandagen kom og en ny skoledag var begynt, men klassevenninne Astrid var ikke der. Senere fikk hele klassen vite at hun var død. Men hva var det som hadde hendt? Jo, det var blitt oppdaget rottegift i tørrfisken som Astrid hadde spist. På lageret der all fisken lå, var det blitt lagt ut rottegift, og giften hadde uheldigvis spredt seg flere steder. Søte Astrid kom dessverre for sent til legen, for familien var på sin hytte langt uti fjorden den helgen.
Foreldrene ville at vi klassevenninner skulle komme og se henne der hun lå hjemme i sin kiste, pyntet med blomsterkrans i håret og med markblomster i sine foldede hender. En engel kunne ikke være vakrere enn søte Astrid da. Jeg tenkte og snakket mye om det som hadde skjedd. Tenk om jeg eller noen av de andre hadde fått smake!
Det ble bare 2-3 uker for meg i første klasse. Jeg var bare glad for at det ikke var så mye skole. Lærerinna var så sur og dro meg ganske ofte i panneluggen hvis jeg ikke forstod oppgavene. Litt krangling ble det også på veien hjem. En gang fikk jeg en ball kastet hardt i nesen og blødde neseblod i flere timer etterpå. Bjørg og Leif var heller ikke i nærheten, for deres skolerom var et helt annet sted.
Bjørg, Aud og mor Johanne utenfor huset i Kirkenes på 12-årsdagen til storesøster.Foto: Ukjent, 1940.
Fra bursdagsselskapet. Barn med bamser på andre siden av huset. Bursdagsbarnet til høyre og til venstre for henne lillesøster Aud Gerd.Foto: Ukjent, 1940.
Aud (midten) med lekekamerater utenfor tante Annas hus i Kirkenes.Foto: Ukjent, 1941.
Rett opp i sjette klasse
Mamma og pappa ble veldig fortvilet etter hvert som tiden gikk uten skolegang. Jeg måtte jo også få lære litt. Da fikk mamma en god idé. Hun gikk til Bjørgs lærer og spurte om jeg kunne få sitte i klassen sammen med dem et par timer hver dag og få småoppgaver som kunne passe for en annenklassing. Og gjett om gleden var stor da svaret fra læreren ble ja!
Hver dag satt jeg ved siden av Bjørg. Å, så tøff jeg følte meg. Tenk nå gikk også jeg på skolen, og til og med i sjette klasse! Men gleden ble kortvarig. Det ble bare tre uker for meg i ”annen klasse”. Læreren kunne ikke ta ansvar lenger, men hun sa at jeg var så flink at når vi kom et sted hvor det er skolegang, kunne jeg trygt begynne i 3. klasse. Bjørgs klasse fikk fortsette en stund til. Men det fineste var jo at jeg hadde ”tvillingene”, som både kunne lese og skrive og også lære bort litt.
I byen og på landet
Den første tiden etter okkupasjonen bodde vi hjemme i Kirkenes. Jeg husker at hele familien la seg i sine senger om kvelden fullt påkledd, og når flyalarmen gikk var det å få på sko og ytterplagg og styrte av gårde til den sikreste splintsikre kjelleren. Pappa måtte arbeide mye skift, også om nettene, så han var ikke alltid hjemme, og da måtte mamma klare oss tre alene. Vi fløy av gårde, Bjørg og Leif foran, og mamma med meg hengende etter som et skjerf.
På den tiden måtte vi løpe ganske langt for å komme i ”trygghet”, og i tilfluktsrommene sto vi som sild i tønne, alle like redde. Før det ble bygd ordentlige bomberom, pleide vi å løpe til et sted som het Inglakjelleren som lå nede forbi kirka. Egentlig var det korte avstander, men det virket veldig langt midt på natta for lille meg.
Noen ganger rakk vi ikke å løpe til tilfluktsrommet, men måtte bare legge oss ned på gulvet, under bord, under sengene eller utslagsvasken. Da skalv det i hele huset, vinduer ble knust, ting ramlet ned fra hyller og skap. En gang falt en bombe like i nærheten av huset vårt. Alt gikk heldigvis bra hos oss, men flere andre ble stygt skadet, og en snill gammel mann ble drept av en stor splint.
Bjørg, Aud og Leif inne på kjøkkenet.Foto: Ukjent, 1942.
Far Gustav i ferd med å hente kull fra kjelleren. Kaninene hadde inngang på venstre side av huset. Sjåen, som de måtte dele med tyskerne, lå foran huset, utenfor høyre bildekant. Fra huset kunne de se russiske fanger på vei til do, med bind for øynene og pistol i ryggen.Foto: Ukjent, ca 1940-44.
Bjørg og Aud på skitur med fetter Erling.Foto: Ukjent, 1941.
Berlevåg og Sandnes
I sommerferien var vi i Berlevåg hos mammas familie. De hadde bondegård i Skånsvika, og der hadde vi det godt. Et års tid bodde vi også på Sandnes, omtrent en mil utenfor Kirkenes. Dit gikk det busser, og før krigen pleide vi å feire St Hansaften der oppe, ved noe som het Førstevann. Søsteren til pappa hadde barn på vår alder, så vi slo oss i lag med dem for å feire, men da det ble krig måtte vi jo slutte med det. Ingen av oss barna fikk gått på skole da vi bodde der oppe.
Vi bodde to forskjellige steder på Sandnes, i et lite hus og i et større litt lenger bort, der hun som eide det også hadde et fjøs. I nærheten av det lille huset var det et sted hvor tyskerne lagde mat, en slags matstasjon. Det var mange snille tyskere, som syntes synd på sivilbefolkningen, og de syntes jo vi var søte og greie, og noen av dem prata og ble litt kjent med oss. En dag sa de til Bjørg og Leif at de kunne stå i veikanten, og så skulle de kaste ned en sekk poteter til dem. Bjørg og Leif sleit sekken bort til huset der vi bodde, og så gravde de sekken ned i sneen, så mamma bare kunne gå og hente inn til middag. Det var sånne små, fine poteter.
Leif fikk noen ski da vi var på Sandnes – han var så glad i å gå på ski – men de skiene ble plutselig stjålet, og vi sa til noen tyskere vi kjent litt at vi syntes det var rart. Da kom de til rette igjen, og det viste seg at det en tysker som hadde stjålet dem.
På Sandnes var det ikke vanlig flyalarm, men et triangel som det ble slått på når det var fare på ferde – og så var det å løpe og gjemme seg i en svær fjellkløft vi hadde funnet i skogen. Inni der måtte vi sitte helt sammenbøyd. Det var aldri noe bombing i Sandnes, men de måtte jo varsle flyalarm likevel.
Fra Skånsvika i Berlevåg. Bak fra venstre: Bjørg Kjølaas, Johanne Kjølaas, Tordis Endresen, Aud Kjølaas og Anna Olsen. Guttene foran er Erling Olsen og Leif Kjølaas.Foto: Ukjent/Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS, ca. 1942.
Tordis Endresen og Johanne Kjølaas i Skånsvika.Foto: Ukjent/Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS, ca. 1942.
Andersgrotten
Etter et par år var vi tilbake i krigsgryta Kirkenes igjen. Da var det blitt sprengt ut flere bomberom både i byen og ved A/S Sydvaranger. Det var innganger fra flere steder i byen til en lang tunell. Jeg mener den het Andersgrotten. Hovedinngangen lå rett ved der vi bodde. Og flyalarm var det døgnet rundt, hver eneste dag og natt. Jeg husker godt den tunge, durende lyden av russiske fly som kom nærmere og nærmere, så bombingen, eksplosjonene – og langt om lenge – stillheten. Og endelig – ”faren over” – for denne gang.
Hula hula – vår kjære
Etter å ha stått en stund på venteliste, fikk vi plass i det store bomberommet ved AS Sydvaranger, og vi trodde nesten var kommet til himmelrike. I Hula, som vi kalte det, bodde det mellom 50 og 70 mennesker. Det var både barn, ungdom, mødre og en del gamle, en blanding av både menn og kvinner. Av og til flyttet noen på landet, og så ble det ledig, så litt gjennomtrekk var det. Men for oss ble Hula vårt trygge hjem i to år.
Det vrimlet av køyer langs veggene og i midten, to i bredden og tre i høyden. Vi ble tildelt midtkøyene i to etasjer inn mot veggen i den ene seksjonen. De var brede og fine og hadde plass til hele familien. Bjørg lagde et fint forheng til plassen vår av mammas gamle gardiner. Akkurat da kunne vi ikke ha det bedre. Sove trygt om natten var vi jo ikke vant til, så dette var topp.
Hula hadde fast vakt døgnet rundt, som hadde jevnlig telefonkontakt med en sentral i byen. Far jobba mye og sov ofte i Verket. Når det var veldig urolig, ble han over der. Men han kom ofte innom og tittet, for han jobbet jo nesten vegg i vegg. Han var også en del hjemme, for å se etter huset, så det ble litt frem og tilbake.
Krig i Hula også
Freden i Hula ble ikke så veldig langvarig. Først masse lus – både veggelus og hodelus – som vi etter mye strev fikk tatt knekken på. Så invasjon av rotter fra en tysk båt nede ved havna. Først en, så en til – og så et ”hav”. De var over alt!
Vi turte ikke å legge oss, for plutselig kunne en eller flere pile over sengene våre. Det ble flertall for rottevakt, kvelds- og nattevakt på rundgang. Alle måtte sitte musestille rundt det store, lange bordet – ikke en lyd måtte høres. Å, der! Plutselig ei diger rotte, nesten så stor som et voksent marsvin, som krabbet seg oppover køyestolpene – oppover og oppover – løp over sengene, videre fra den ene køyeseksjonen til den andre, og så borte vekk. Og flere fulgte etter.
Heldig for oss, som hadde og eide katten Truls. Det skulle nok bli redningen, trodde vi, men nei: Trulsemann, han la seg bare på de peneste av de oppredde køyene, malte, vasket seg og sov og sov. Han følte seg sikkert trygg og god i Hula han også. En liten godbit fikk han her og der, så noen rottejakt passet ham ikke. Men pappaen vår visste råd. Han lagde to små elektriske ovner og plasserte dem innerst i Hula, så ingen kunne komme i nærheten av dem, unntatt rottene så klart. Og det som skjedde var at når en eller flere kom bort i ovnen, fikk de strøm i seg og døde – og på den måten ble i hvert fall den krigen slutt.
Katta Truls
Etter dette ble det ikke lenger tillatt at snille, søte Truls fikk være sammen med oss i Hula. Når han ikke var rottefanger, hadde han ikke noe der å gjøre. Truls måtte bli med hjem igjen, og pappa var både hus- og dyrepasser innimellom jobbingen. De dagene vi turte å rusle hjem, kom Truls alltid frem fra sitt skjulested, koste seg inntil oss og viste sin glede.
En vinterdag da vi var hjemom en tur, hadde det snedd hele natta, og det bare fortsatte. Langt om lenge kom vi oss hjem, men hva var det vi så? På trappegelenderet var det en kjempediger snehaug. Det var både skummelt og rart, men så var det bare søte Trulsemann som satt der helt nedsnedd.
Katta var veldig klok, syntes vi, for når vi juksevispet i en kopp, pleide han å fiske frem med labben matskåla si, som vi på forhånd hadde dyttet litt under et skap. Ja, da ville pusen ha melk, og det fikk han: tørrmelk vispet ut i vann. Katta klarte seg veldig bra, men kaninene krevde litt mere stell.
Kanininvasjon
Bjørg og Leif hadde fått lov til å kjøpe hver sin kanin til 5 kroner pr. stykk. Pappa ordnet med elektriske ovner i kjelleren til huset vårt, og Leif var så flink med snekring og lagde fine bur, og vips var kjelleren full av kaniner – både hvite og sorte og noen spettede. Å, de var så pene, og både Bjørg, Leif og jeg måtte ha hver våre hjertebarn i flokken.
Noen gode middager ble det etter hvert, men mest gråt, snørr og tårer – og da smakte sausen og potetene best. Noen ganger var det vanskelig å få tak i poteter, så da måtte vi bryte brød opp i sausen, men det var godt det også.
En natt var det et forferdelig bombeangrep over Kirkenes. Vi var alle heldigvis i vår trygge tunnel, men hva med de stakkars kaninene? Flere av dem skulle ha unger, så de var nok vettskremte. Da vi kom hjem hadde kaninene født masse unger og drept dem alle sammen. Senere fikk vi vite at det er slikt som skjer i dyrenes verden.
Bombevær
Bare i veldig dårlig vær turte mamma å ta oss med en snartur hjem, så vi fikk vasket og stelt oss litt, skiftet rent tøy og proviantert av det lille man kunne få av mat. I bomberommet var det ikke lett å få vasket seg. Det var vel en spring utenfor, men det husker jeg ikke. Rett utenfor bomberommet var det et primitivt do i en gang på vei mot Verket.
Dårlig vær var en liten sikkerhet mot flyalarm og bombing, men det stemte ikke alltid. En dag så det riktig trygt ut, og vi ruslet hjemover alle sammen. I dag er nok værgudene på vår side, tenkte vi. Men plutselig, etter noen timer, ulte flyalarmen igjen, og for oss var det bare å fly av gårde til nærmeste sikkerhet. Etter lang, lang tid gikk endelig ”faren over”, og vi kunne rusle hjem igjen.
Det ryktes snart at det hadde skjedd mye under den siste flyalarmen, og at mange var drept og såret. Pappa var på jobb, men visste at vi var hjemom en tur. Plutselig sto han i døra: ”Jeg må følge dere tilbake med en gang, det blir nok flere angrep”, sa han. Og det stemte. Før vi kom oss tilbake til vår trygge Hule, hadde russiske fly bombet ved en inngang til Verket. Akkurat den inngangen var også vår inngang til Hula. Den var overbygd, og 20 russiske fanger og en tysk vakt hadde søkt dekning der.
Russerne hadde holdt på å jobbe like nedenfor Sør-Varanger Verk i nærheten av noe som het Dampsentralen. På noen skinner der gikk det små vogner som russerne pleide å fylle med stein eller kull, mens tyskervakter sto og passa på. Da flyalarmen gikk, gjemte de seg under den overbygde inngangen til Verket, men akkurat der falt en av bombene, og alle, unntatt en, ble drept.
Det synet vil aldri bli glemt. De døde lå spredt omkring – en arm her, et ben og et hode der, og blod, blod, blod... Alt var bare en mølje. “Klarer vi dette?”, spurte pappa, men vi bare måtte, selv om vi ikke visste hvor vi skulle trå og gå. Fra denne inngangen var det en kjempelang, bratt trapp. Aldri hadde den vært så lang og bratt og tung å gå som denne gangen.
Bjørg hadde gått i tilfluktsrommet i nærheten av der vi bodde, og etterpå hadde hun løpt hjem for å se om vi var der. Hun skjønte at vi måtte ha gått opp til bomberommet og da hun kom dit, var det sperret av på grunn av de som lå der, så hun måtte gå en annen vei.
Matfest i Hula
En natt ble nesten hele byen bombet, hus på hus og forretninger, store og små, var helt i ruiner. Ryktene spredte seg fort: Det var lov til å forsyne seg med proviant fra ruinene. Vanligvis var det straffbart å røre det som lå i ruinene, men denne gangen var det lov, siden det var et svært kooperativ som var blitt bombet, det største som var i Kirkenes den gangen. Leif var nå blitt nesten 13 år, og etter mye mas og bønn fikk han lov til å gå med de litt voksne gutta ned til byens ruiner.
Hula lå fint til på en høyde, med utsikt over hele Kirkenes, så vi kunne følge dem hele veien. Stakkars mamma. Vi så hvor redd hun var og hvor vondt hun hadde det. Alt dette skjedde midt på dagen, og pappa kunne ikke gå fra sitt arbeide. Langt om lenge så vi at de var på vei tilbake, og alle ventet spent. Gleden ble større enn størst, for i bagen til Leif var det masse hermetikk og deilig sukret melk, som var blitt til prim pga varmen. Det var også noen koteletter som vi fikk tilberedt, og som vi satte oss utfor bomberommet og spiste, så vi kunne nyte maten, for hvis det ble flyalarm kunne vi bare gå rett inn.
Dette var den største bombingen i Kirkenes, omtrent halve byen gikk vel da, i hvert fall rundt der vi bodde. Og etterpå var det ikke en nordmann som var edru, for folk gikk og drakk øl, og ølet var vel varmt og. Midt i ødeleggelsene ble det altså fest både i byen og ved Hula!
Litt moro også
En gang var det litt gøy. Det var august og Bjørgs fødselsdag. Plutselig måtte alle løpe av sted til Hula. Mamma hadde pyntet seg med høyhelte sko og i full galopp trådde hun den ene hælen ned i et kumlokk. Hælen passet akkurat, og dermed brakk den, så da var det bare å hinke videre på en høy og en lav sko. Kjempegøy syntes vi barna det var. Senere ble hælen hentet og limt på skoen igjen. Ja, dette var toppen av moro syntes vi, og det ble tøyset og tullet mye med det.
Teater og lek i og utenfor bomberommet
Bjørg var så flink med ballspill mot vegg: hode–vegg, bryst–vegg, kne–vegg, fot–vegg, og så samme veien tilbake, alt uten å røre ballen med hendene. Dette var noe hun og venninnene kunne holde på med i timesvis, men akkurat der måtte jeg være tilskuer. De store ville ikke ha meg med, og dessuten fikk jeg det ikke til, og det var jo litt irriterende.
Da gikk det bedre med fotballen sammen med Leif. Ballspillene foregikk rett bak huset vårt, og der hadde vi utsikt til et utkikkstårn som tyskerne hadde satt opp. Hvis fienden var i anmarsj luftveien, ble et flagg heist opp som skulle varsle at det snart ble flyalarm. Og da var det jo fint å ha meg som flaggvakt. Også for mamma og pappa. Vi kunne nemlig ikke se tårnet innenfra, men måtte ut på hjørnet, siden det var hus i mellom. Hvis flagget kom opp, kunne vi bare rusle rolig sammen med mamma og pappa, hvis han ikke var på jobb, til vår trygge dekning. Det lå noen tilfluktsrom rett under tårnet, som også hadde inngang fra sjøen, men jeg husker ikke om dette var en del av Andersgrotten. Det var jo ikke alltid flagget rakk å komme opp, og da ble det travelt.
Teater i sjåen hos B.L.A.
Bjørg elsket å spille teater og var så klart sjefen, men både Leif og jeg fikk morsomme roller, og noen andre fikk også være med. Sjåen som hørte til huset vårt, var veldig stor, nesten som et lite hus. Først kom man inn til et stort, flott utedo, og innenfor der var det et stort, stort rom som kunne brukes til litt forskjellig, også til ”teatersal”.
Bjørg og venninnene pleide å rigge til med benker for publikum. Og så lagde de teater. Til hver forestilling tegnet vi morsomme plakater som vi delte ut til alle vennene våre, og fremmøtet var enormt. Kostymene lagde vi av kreppapir i alle farver, noen av mammas klær, pappas luer og hatter – og som sminke brukte vi både farve fra kreppapiret og sot fra kjøkkenovnen. Alle sånne ting måtte skje på stygge gråværsdager.
Den store forsvinningen
En dag lekte jeg med min bestevenninne Guri og dukkene i sjåen. Det var nok like før vi flyttet til bomberommet. Det var en fin dag med stygt vær, og alt var bare, bare moro. Leken gikk så fint, men etter hvert skulle dukkene sove, og dukkemammaene måtte sove med. Fra teatersalen gikk det en trapp opp til et koselig loft med et lite vindu. Opp dit klatret Guri og jeg med dukkene og alt deres utstyr, og om ikke lenge sovnet vi alle fire.
Timene gikk, men hvor var Aud og Guri? Det ble lett og ropt over alt, til og med i sjåen, men ikke på loftet. Pappa var på jobb, og mamma gråt av fortvilelse. Er de blitt bortført, eller...? Det var jo ikke rart at de tenkte på både det ene og det andre når det er krig. Alt kunne skje. Flere og flere kom til for å være med i letingen, også Guris foreldre, men uten resultat. Langt om lenge våknet de sovende og tuslet ned fra loftet. Vi skjønte jo ingenting av alt oppstyret, men uff så ekkelt og flaut dette var. Fra den dagen ble det oftere meldeplikt for meg.
Teater i Hula
De store guttene spilte mye kort i Hula, og utenfor var det ballspill og annen lek. Innimellom lagde vi også Hula-Hula-show med mye sang og spill. En av sangene var slik:
Så spiller vi teater også denne gang
med trekkspill, mye lek og sang
mens bombene de hagler
gardinene de flagrer
men ikke i vårt trygge bomberom
Store, betente mandler
Både Bjørg og Leif hadde operert bort mandlene sine, og nå var det min tur. Alle tre søsknene hadde store, betente mandler, og vi hadde ofte feber og vondt for å svelge. Bjørg og Leif måtte ligge noen dager på sykehuset, men jeg skulle få slippe, sa legen. Han var veldig flink, Palmstrøm het han, og han var visst sydfra. Dette må ha skjedd før det verste begynte, for jeg kan ikke huske at det var snakk om flyalarmer da.
Å, som jeg grudde meg. Mamma var med, men hun måtte pent sitte på venteværelset til alt var over. Jeg gråt og gråt, men legen var streng. ”Du må gå ut”, sa han bestemt til mamma, og til meg sa han: ”Hva er det du skal gjøre her, da?” ”Jeg skal... skal... operere bort mandlene”, hikstet jeg frem. ”Ja, men da skal du ikke sitte og gråte,” sa han.
Det var bare å gjøre som han sa. Jeg ble plassert på en stol, og legen satt på sin stol rett overfor, med knærne rundt mine knær. ”Den her skal du sitte og holde,” sa han og ga meg en liten, rund, bøyd stålskål. Jeg satt visst pent og rolig, turte nesten ikke å puste. Og så måtte jeg gape høyt, så et lite stikk, og så sa legen: ”Her kommer den ene poteten”, og vips var den andre ute også, og lå der i skålen jeg holdt.
Etterpå var han ute og snakket med mamma og fortalte at Aud hadde vært så flink så. ”Jeg måtte nesten jage deg ut”, sa han til henne, men ikke noe galt ment. Så lå jeg vel der noen timer, og senere på dagen, da jeg kom hjem, fikk jeg masse besøk av alle venninnene mine, og da var det jo litt gøy å skryte litt.
Russiske fanger og tyske soldater
Mat ble det mindre og mindre av, for oss alle. Hver familie fikk utdelt matkort som måtte brukes forsiktig til neste utlevering. Men fisk var det heldigvis nok av, og mamma stekte verdens beste fiskekaker av nytrukket fisk, som hun hadde byttet til seg mot gamle klær som vi barna hadde vokset fra. Fiskeren hadde en barneflokk på fem, så det ble pene klær til dem og deilig mat til oss.
Mamma stekte alltid mye ekstra. Å, så deilig det var å få nystekte fiskekaker gjennom vinduet sammen med noen venninner. Hun pleide også å pakke fiskekaker inn i matpapir og gi til oss barn, så vi kunne forsøke å gi dem videre til de russiske fangene som gravde og jobbet i en leir i nærheten av huset vårt. Tyskerne hadde tatt nesten hele leiligheten i nabohuset. Når de fikk tak i noen russerfanger, ble de kjørt dit. Vi kunne se rett fra kjøkkenvinduet og ned dit, og når de skulle på do, gikk det tyskere bak med revolver.
Flere ganger hadde vi også sett russiske fanger bli pisket og slått hvis de prøvde å finne noe spiselig i søppelkasser og lignende i nærheten av der de jobbet eller i veigrøfta mens de marsjerte. Det kunne derfor være litt risikabelt å gi dem mat, og vi visste jo ikke hvordan det ville gå når vi ruslet litt forsiktig mot dem med fiskekakepakkene i hånden. Vi håpet alltid på det beste, men hva med den tyske vakten? Jo da, han så oss, men da han snudde seg bort og vi bare så hans rygg, da visste vi at gavene kunne gis.
Leiren hadde høye gjerder, så vi måtte stikke pakkene inn gjennom gjerdet. Og selv om vi var barn har vi ikke glemt de gode øynene fra fangene, og mammas ord vil alltid bli husket: ”Det kommer til oss i vår alderdom hva vi gjør for den aller minste.” Som takk fra de russiske fangene fikk vi vakre håndlagde ting, som småfugler på trebrett, som spiste når vi trakk i en snor under. Vi fikk også fine ringer med en 25-øring i – en penge de på forhånd hadde fått av oss.
Bursdagsfeiring
Snart var det Bjørgs bursdag igjen. Krigen hadde vart lenge nå, og vi nærmet oss august 1944. Vi barna hadde blitt litt kjent med noen snille tyskere. Deres matstasjon var like i nærheten av hjemmet vårt, og de gangene vi turte å dra hjem en tur fra Hula, hendte det at de pratet litt med oss. Noen viste bilder av familien sin, av barna sine, noen var nygifte, og noen var helt unge og viste bilder av foreldrene. Litt tysk lærte vi oss, og de lærte litt norsk. ”Hast do bon-bon” ble flittig brukt, og godteri hadde de ofte i lomma, så det fikk vi nesten bestandig.
En av de snille var kokken Blanck. Han fikk vite at Bjørg snart hadde bursdag, og en dag vi var hjemme, ropte han på oss. ”Ta dette med hjem! Bursdagsgave til dere alle”, sa han. Gleden var ubeskrivelig. Vi kikket i esken, og der var det masse mat: mel, smør, tysk stomp, pølse og mye sjokolade. Vi trodde ikke våre egne øyne. Kunne det være sant? ”Danke... danke”, fikk vi frem, og ”do bist snell”. Han så hvor glade vi ble og ble like glad på våre vegne. Så sa han på godt norsk: ”Dere må tenke på meg som en engel, for i morgen blir jeg sendt til fronten.” Og det var siste gang vi så snille kokk Blanck.
En tid før dette pleide Bjørg, Leif, fetterne våre og mange andre å ta med seg gammeldagse melkespann med hank på til matstasjonen, for den maten som ble igjen etter at tyskerne hadde spist, de restene fikk barna med seg. Man sto jo på det man kunne for å få litt mat, og jeg var sikkert med og spiste den maten jeg også, men det husker jeg ikke nå.
Turistattraksjon
Bomberommet må ha tilhørt Verket. Kanskje var det blitt brukt som lager, og så rydda for å gi plass til køyer. Broren min, Leif, var tilbake i Kirkenes da han fylte 70, og det kjentes visst litt rart. Inngangen til bomberommet var sperret av, så de måtte bli låst inn og ha lommelykt. Bomberommet vårt hadde ikke noe navn utenom Hula, som vi kalte det. Jeg tror ikke det var noen andre bomberom i Kirkenes sentrum, der folk bodde fast sånn som vi gjorde. Utenfor byen, i tunellene på Bjørnevatn, bodde det jo mange, men det var langt unna oss. Selv har jeg ikke vært i Kirkenes etter krigen, men jeg har hørt at det andre store tilfluktsrommet, Andersgrotten, er blitt en turistattraksjon i dag. Litt rart å tenke på...
Vi evakuerer – oktober til desember 1944
I oktober, fem dager før den russiske invasjonen, forlot Leif og jeg Kirkenes med mamma og la ut på en lang og farefull ferd sydover. Bjørg hadde reist litt før oss med bussen, kanskje et par måneder. Hun skulle til mammas onkel Ove i Drammen. Evakueringen var frivillig, men kun kvinner og barn fikk lov til å reise. Alt var jo så utrygt, ingen visste noen ting, så mamma og pappa var nok blitt enige om at vi burde reise.
Avreise fra Bjørnevatn
Det var satt opp busser fra Bjørnevatn, noen mil utenfor Kirkenes, og da var det bare å møte opp der. Jeg kan ikke huske at vi hadde med oss noe bagasje. Jeg tror bare vi dro i det vi gikk og sto i. Vi overnattet en natt i Bjørnevatn-tunellen, for bussene gikk ikke så langt derfra. Jeg glemmer aldri avskjeden med snille pappa, som hadde fulgt oss. Nå sto han igjen og vinket, så fattig og alene. Vi vinket og gråt og gråt.
Den brente jords taktikk
Da pappa kom tilbake til Kirkenes senere på dagen, sto huset vårt i brann, og alt gikk tapt. Han fikk sluppet ut en av kaninene som overlevde. Etter dette bodde han nok for det meste oppi Verket. Jeg mener han nevnte noe om det. Og så hadde han jo søstre og brødre, så det kan jo være han var vel der litt innimellom også.
Tyskerne brant og ødela hus for hus før de selv trakk seg tilbake sydover. Ved krigens slutt var det bare 27 hus igjen i Kirkenes, og ikke alle var beboelige. Det var resultatet av bombingen og brenningen. Kirkenes hadde kun én flyalarm mindre enn Malta, av alle steder i Europa under annen verdenskrig.
Neste stopp Tromsø
Fra Bjørnevatn ble det en lang busstur gjennom hele Alta, og så ble vi putta på en fiskeskøyte, Storsild het den, som gikk til Tromsø. Vi ble stuet nedi båten, fikk ikke være på dekk, og tyske fly kretset til stadighet over. Men vi kom da vel frem til Tromsø, og der fikk vi innkvartering hos en veldig snill familie, som vi var hos i fem dager. Det ble utdelt noen svenske klær og sko et sted i byen, noe vi absolutt trengte, og jeg fikk en sånn stiv svenskefrakk. Jeg husker godt Tirpitz som lå rett utenfor på havnen og lyste så flott i mørket. Senere ble den jo senket.
Stappfull kirke i Narvik
Fra Tromsø gikk ferden videre til Narvik. Denne gang med en av de små hurtigrutene, som de hadde i gamle dager. Det var flere av dem som hadde blitt torpedert tidligere. Det var jo miner overalt. Men vi kom vel frem til Narvik og ble innkvartert i kirken, der alle de evakuerte måtte sove på kirkegulvet med papirlakener og ulltepper. Her var vi også en 4–5 dager. Hele kirkegulvet var stappfullt av folk, barn og voksne, menn og kvinner, men det var likevel som å komme i himmelrike. Overtrette og slitne som vi var, sov vi som stener.
Strabasiøs ferd fra Bodø til Mosjøen
Etter oppholdet i Narvik var det buss over Fauske til Bodø. Her ble vi stuva inn i en tyskerbrakke, der vi var et par dager, tror jeg. Mamma prøvde alt for at vi skulle slippe å reise sjøveien igjen fra Bodø, men ingenting hjalp, så vi tok en ny liten hurtigrutebåt til Mosjøen. Den var stappfull allerede da den la til kai, så det var kun plass på gulvet og i trappene. Alle lugarene var opptatt. Været var grusomt. Høststormene hadde begynt, og vi måtte over noen sjøstykker som var ganske åpne, og sjøminer var det jo overalt.
Jeg var hysterisk da vi skulle dra, vettskremt og redd, og mamma stakkar, som skulle trøste og roe oss begge, sto der helt hjelpeløs. Til alt hell var det en sykesøster ombord, og hun sa til mamma at ”Nei, det her går ikke an”. Og så forlangte hun at en familie fra Tana, som hadde slått seg ned i en flott lugar med overbygde køyer, kanskje kapteinssuiten, måtte gi plass til meg. Jeg husker godt den familien. De var veldig søte og snille. Det var en far og mor med 3–4 sønner, staselig kledd i vakre samedrakter, som med en gang gav plass til en livredd liten pike.
Faren satt med sine voksne sønner og spilte kort. Han spurte pent om navn og alder og forskjellige andre ting. ”Kjølaas”, sa han (det var faren min, det), ”har han drevet med skyting?” Og det hadde han, sammen med bestefar og brødrene. De var mye i Tana og skøyt i konkurranser, så han kjente navnet.
Jeg har mange ganger tenkt på det, om han kunne lese på eller noe sånt, for jeg ble helt rolig da jeg kom inn dit, og jeg følte at søvnen kom mer og mer, og den varte nesten helt til vi kom til Mosjøen. Men alt har en bakside: Jeg ble full av lus, som etter hvert smittet over på alle. Mamma gråt nesten av fortvilelse, men det godeste var jo at vi var vel fremme sjøveien.
Mellomlanding i Trondheim og Melhus
Så gikk turen videre mot Trondheim, og etter en natt på tog kom vi frem til Melhus. Tyskerbrakkene der var solide, og vi sov trygt. Vi ble ganske lenge i Melhus. Ingen visste hvor vi skulle videre. Men etter mye frem og tilbake ble vi sendt videre til Gjøvik, hvor vi blant annet bodde på en skole i ganske lang tid.
Lengre opphold på Jaren
Så var det videre igjen, men denne gangen ikke så langt, og nå ble det et lengre opphold på Jaren på Hadeland. I en liten tømmerstue, som eides av Kocks pensjonat, fikk vi bo, og ikke bare vi, men tre voksne kvinner med et barn på to år også. De var også fra Kirkenes, eller litt utenfor, men vi kjente dem ikke på forhånd.
Det ble ganske trangt om plassen med syv mennesker på 35-40 m2. Det vi ikke visste, var at to av søstrene hadde tuberkolose, og en dag ble hun ene så veldig, veldig syk. Hun fikk blodstyrt, så ble det sendt bud på lege, og de kom med en gang, og alt måtte røykes ut. Etter dette ble jeg veldig positiv, men det brøt heldigvis ikke ut på noen av oss.
Det var to søstre som drev pensjonatet, som var stort og hadde mye gjester om sommeren. De hadde stor have med masse bær og frukt, og vi var jo der og forsynte oss litt. De hadde en buhund som het Trygg, og den pleide alltid å varsle, men vi ble jo kjent med den, og når den så det var oss, gjorde den ikke det. Det var veldig greit der, men den lille hytta var altfor trang og særlig når hun ene ble så syk.
Leif fikk bo på en stor bondegård som var like i nærheten, hos Tingelstad, og det var kjempeflott. Det var jo en kjent familie, og de feiret flotte julaftener for oss, og vi kjørte med hest og slede i kanefart, og det var veldig fint. Jeg lærte også å svømme på Jaren.
To måneder hadde det tatt alt i alt fra Kirkenes, og da vi kom til Jaren nærmet julen 1944 seg, og alt virket så fredelig i forhold til det vi var vant til. Tyskere så vi nesten ikke, og etter jul skulle jeg begynne på skolen i tredje klasse. Det var både glede og gru i vente. Småklassene gikk annen hver dag på skolen, men Leif gikk hver dag, og det var godt for meg å ha en storebror i skolegården.
Den store hagen hadde egen gartner, og det var han som kom gledesstrålende å fortalte oss at "Nå er det fred"!
Oslo 1948-49
Et av de første stedene vi kom til i Oslo var Bredtvedt, der vi bodde i noen tyskerbrakker like ved fengselet. Jeg tror jeg må ha gått på 7-8 skoler i løpet av folkeskolen. Først Løren, så Fjellhaug og Furuset, og til slutt øvre Bekkelaget, der jeg skulle begynne i 4. klasse. Som ”flyktninger” ble vi her tilvist en toroms leilighet på kvisten i en privat villa i nærheten av skolen, og der kunne vi få bo i en tid fremover.
Å, så var det å begynne på ny skole igjen. Jeg grudde og grudde. Selv om jeg hadde litt trening i stadig nye skoler, var det like vondt hver gang. Akkurat der og da, alene ved skoleporten, da var jeg nok verdens mest ensomme menneske, redd og litt hjelpeløs.
Det var sikkert spennende med en ny elev i klassen, men av skolekunnskap hadde jeg lite å stille opp med på grunn av krigen og all flyttingen etter evakueringen, så jeg måtte tåle en del mobbing etter hvert og følte meg som den dummeste i klassen. Men noe ville jeg vise at jeg også kunne. Av det snille vertskapet fikk jeg lov til å be klassen til haveselskap, og nesten alle kom.
I vinduet i tredje etasje satt jeg med vertsfamiliens knappetrekkspill, som jeg ofte fikk låne, trykket på knapp én og dro ut og inn, og dermed bruset det ut: ”Der danser Kalle Skjeven”. ”Spill mere,” ropte de der nede, og på knapp to kom ”Se der danser bestefar”. Takk og pris, dette hemmelige ”våpenet” ble min redning. Etter haveselskapet ble det slutt på mobbingen, og verb og substantiv kom på riktig plass etter hvert. Min reddende engel på det området var den flinkeste av jentene i klassen, som var så snill og tok meg i skole. Til slutt ble jeg godt mottatt av hele klassen, og de ville høre om alt jeg hadde opplevd under krigen, og det var jo ikke lite. Men en ting fikk de aldri vite om – mitt reddende våpen, trekkspillet.
På Bekkelaget bodde vi en god stund, før vi flyttet til Skøyen, der hvor Møller ligger nå. Der var det flere tyskerbrakker. Jeg fortsatte likevel på øvre Bekkelaget, og det gjorde jeg også etter at vi flyttet til tyskerbrakkene ved Folkemuseet på Bygdøy. Jeg måtte gå ut 5. klasse der, jeg kunne jo ikke bare flytte. Men jeg husker mamma ville at jeg skulle bytte til Bygdøy i 6. klasse, for å få noen venninner der. Bygdøy var det stedet vi bodde lengst, antakelig 4-5 år, helt til mamma og pappa fikk leilighet i Guldberglia på Hoff gjennom Nebb, der pappa fikk seg jobb da han kom etter oss til Oslo.