Anna Paulsdatter Vogt Krefting
Anna Paulsdatter Vogt Krefting (født 23. mars 1683 i Christiania, død 25. mars 1766 i Bærum) var eier av Bærums Verk og drev jernverket gjennom mer enn femti år. I en tid hvor næringslivet var menns domene markerte hun seg som en dyktig forretningskvinne, og hun ble også kjent for sin bistand til de norske styrkene under store nordiske krig.
Slekt og familie
Hun var datter av magasinforvalter, kjøpmann og kommerseråd Paul Pedersen Voigt (1646–1701) og Catharina Braunmann (1659–1742). Hun var eldst av fem søsken. De andre i flokken var:
- Peter Vogt (1685–1767), lagmann i Christiania.
- Sophie Cathrine Vogt (1685–1723) g.m. kjøpmann og rådmann i Kristiania Helle Michelsen (1674-1725). Fra disse stammer slekten Heltzen. Helle Michelsen var bror av Niels Michelsen g.m. Eleonora Vogt og Anne Michelsen g.m. Henrik Krefting.
- Dominicus Voigt (1687–1744), assessor ved Overhoffretten g.m. Henrika Maria Lachmann.
- Eleonora Vogt (1691–1750) g.m. kjøpmann og stadskaptein i Kristiania Niels Michelsen (1678-1722). Fra disse stammer den nålevende norske slekt Vogt.
Den 16. oktober 1699 ble hun gift med jernverkseier Herman Krefting (1656–1712), som var sønn av jernverkseier Johan Krefting og Anna Felber.
Liv
Hennes danskfødte far var da hun ble født magasinforvalter på Akershus festning, og i 1694 etablerte han seg som kjøpmann i Christiania. Mora var datter av land- og krigskommissær Dominicus Braunmann, som også hadde vært magasinforvalter på Akershus.
Da Anna Vogt var seksten år gammel ble hun gift med Herman Krefting, som var arving til Bærums Verk. Hans far hadde kjøpt jernverket i 1665, og mellom 1672 og 1682 hadde han kjøpt inn store eiendommer som ble lagt til verket. I alt dreide det seg om seksti gårder i Asker og Bærum og på Romerike.
I 1712 døde Herman Krefting. De hadde da fått seks barn, og det sjuende var på vei. Anna Krefting valgte altså som enke og sjubarnsmor å ta over drifta av verket, som var en av de største bedriftene i Norge. Hun fortsatte å handle med eiendom, og hadde i tillegg til drifta av selve verket også ansvar for at framstilling av trekull og gruvedrift gikk som det skulle. Gjennom hennes tid som bedriftsleder var det flere ganger rettssaker med grev Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig om malmbryting på Langøy, der grevens menn forsynte seg på hennes gruvefelt.
Hun oppretta en verksskole for de ansattes barn, og viste også på andre måter omsorg for de som jobba for henne. Hun var også en sjenerøs giver til Tanum kirke, der hun ved siden av å gi midler til restaurering også ga en prekestol, døpefont med baldakin, knelebenk og lysekrone. Hun fikk også laget gravkapell og gravkjeller for sin familie.
I 1719 fikk Anna Krefting privilegiet til å drive Dikemark jernverk. Dette drev hun sammen med svigersønnen Andreas Walleur, som var gift med eldstedattera Anna Katarina Krefting. Etter at han døde i 1742 drev hun Dikemark sammen med Anna Katarina, og fra 1745 til 1778 drev dattera det alene.
To dansk-norske konger besøkte Kreftings jernverk. Frederik IV kom i 1704, og Christian IV i 1733. Mer dramatisk var det da Karl XII kom i 1716, under det første norgesfelttoget. Anna Krefting sørga for at norske styrker ved Gjellebekk skanse og på Krokskogen fikk vite at svenskene var på vei, og dette førte til at svenskene vurderte å legge hele jernverket i grus.
I 1762 brant store deler av jernverket. Anna Krefting var da 79 år gammel, men tok fatt på å gjenoppbygge verket. Da hun døde i 1766 var det ingen av hennes arvinger som ville overta, og verket ble derfor solgt på auksjon.
Hun ble gravlagt i gravkapellet som hun sjøl hadde fått bygd i Tanum kirke.
I 2015 ble det forslått å oppkalle ei gate på Filipstad etter henne, i forbindelse med omregulering av havneområdet.[1]
Referanser
Litteratur
- Krefting, Jakob: Anna Krefting i Store norske leksikon.
- Mal:Weidling 2000.