Antonio de Paolis
Antonio de Paolis (født 1826 i Varallo, Italia, død 1913 i Kristiania) var en norsk-italiensk gipsmaker. Han kom til hovedstaden i 1868[1] og begynte sin forretning i Skippergata 28, hvor han var til 1874, da han flyttet til Akersgata 15. Mot slutten av livet losjerte han i Bidenkapsgate 2[2].
Gipsmaker og stukkatør
Paolis etablerte gips- og sementstøperforretning snart etter at han kom til Norge. I følge omtaler i dødsannonsene var han den første som innførte gipsarbeider i bygningsfaget[3]. Han ser ut til å i begynnelsen ha drevet sammen med broren, Silvestro, før han etter hvert drev sammen med sønnene Bartolomeo (1863—1934) og Giovanni (1866—1933). Giovanni var den som overtok forretningen.
Under overskriften Ny norsk industri skrev Dagbladet i at
| Alle har vi vel sett disse malede Gibsfigurer, alle disse Statuetter av solbrunede Neapolitaner-gutter med sort Har, graa Bukser og skiddenfarvet Skjorte og alle disse smukke barbenede unge Piger med de sortglinsende Øjne. Men vi ved ogsaa, at alt dette er tidligere kommet til os fra Tyskland, hvor man længe har dyrket den Kunst at male paa Gibs - Polychromi, som den kaldes.
Nu har imidlertid Brødrene de Paolis begyndt med Polichromi. Vi har paa deres Værksted set en hel Del malede Gibsfigurer, og vi forsikrer, at det var fuldstændig lige saa smugt Arbejde som det, de fra Tyskland indførte Figurer vidner om. Der var Bjørnson og Ibsen i Bronce og i "Naturfarve", og der var plistrende Gutter og mer sligt, og alt sammen var saare godt. Vi er altsaa selvhjulpne der ogsaa. Det er ogsaa Herrerne Paolis Mening at kjøbe Reproduktionsretten til norske Billedhuggeres Arbejder i noksaa stor Utrsækning. De har allerede kjøbt Arbejder af Soot, Utne og Visdal, men de blir vel ikke staaende ved det.[4] | ||
Familien
Paolis ser ut til å ha kommet til hovedstaden sammen med kona Maria. De hadde tre barn, Catherina (født 1861), Bartholomeo (1863) og Giovanni (1865). Da sønnen Giovanni døde, skrev Morgenbladet (18. april 1933):
| Familien de Paolis navn er knyttet til en rekke fremtredende byggverk i vårt land, særlig da til Oslo. Således er arbeidet i den nye frimurerlosje, bare for å nevne den praktfulle oppgang, utført av dem. Enn videre er alt arbeide — både det ekte og stukaturarbeid — i Nationaltheatret og i Kunst- og håndverksskolen deres. En av de siste oppgaver, de hadde, var den franske sal i Nasjonalgalleriet, et arbeide, som har vunnet alminnelig anerkjennelse. Da de nydelige søyler på Slottet skulle pusses opp i anledning av kongeinntoget i 1905, måtte gamle Antonio de Paolis selv trekke i trøyen og utføre arbeidet, da hans sønner oppholdt seg i utlandet. | ||