Edith Ranum (1922–2002)
Edith Ranum (født 23. mai 1922 i Kristiania, død 25. oktober 2002 i Oslo) var forfatter, skuespiller og instruktør, en mye benyttet dramatiker og regissør for NRKs hørespillsendinger for både barn og voksne mellom 1960 og 2000, til tross for at hun var blind. Hun skrev også romaner, herunder kriminallitteratur.
Familie
Edith Ranum var datter av vaktmester Nils Sigvart Thronsen (1892–1973) og Anne Karoline Fjeldheim (1889–1970), og ble gift i 1968 med Thorleif Christian Ranum (1901-1991). Hun må ikke forveksles med sangeren Edith Ranum (1895-1974).
Liv og virke
Edith Thronsen begynte som elev på Nationaltheatret i 1938. Hun var deretter fast ansatt som skuespiller på Trøndelag Teater et års tid, før hun ble frilanser. Hun begynte å skrive etter at hun i ung alder mistet synet på grunn av sykdom. En tid forsøkte hun å fortsette som skuespiller, men måtte slutte da synet hadde blitt så svakt at hun falt over scenekanten ned i orkestergrava, noe som nær tok livet av henne. Ved hjelp av en særegen teknikk, klarte hun tross synstapet å fortsette som oppleser og instruktør i radio i en årrekke. Sin egen skjebne har hun indirekte skildret i hørespillserien "– men du kan ikke flykte" (1976), som også ble utgitt som roman.
Som forfatter debuterte Edith Thronsen i 1949 med romanen Etter siste akt, som var en skildring av intrigespill i teatermiljø. Den neste boken kom i 1952, Jord uten himmel, og handlet om en enslig mor som drepte sitt barn. Begge disse bøkene vakte reaksjoner og debatt.
Omkring 1960 begynte hun som en leverandør av hørespill, sketsjer og dramatiseringer til Barne- og Ungdomsavdelingen i NRK. Fra 1975 arbeidet hun også for et voksent publikum. I løpet av sin tid i NRK sto hun bak 28 egne hørespill, frittstående og serier, og 26 dramatiseringer for radio. Blant disse var Pollyanna og Tom Sawyer, og kriminalromaner av John Dickson Carr og Gerd Nyquist, samt flere av Gunnar Staalesens Varg Veum-romaner. I 1979 kom hun med sin egen Spill i mørke, den første av i alt fem serier om forfatteren og amatørdetektiven Julia Tinnberg, som ble godt mottatt. For den tredje serien, Ringer i mørkt vann, fikk hun Rivertonprisen i 1986. Hennes siste serie, Blindspor (2000), handlet om den blinde sangeren Janne Birk.
Ranum utga i alt fire kriminalromaner under navnet Edith Ogden.
Edith Ranum fikk i 2001 Radioteatrets ærespris.
Ettermæle
I en nekrolog over Edith Ranum i Aftenposten 1. november 2002 beskriver NRK-medarbeideren Nils Nordberg henne slik (utdrag):
| "Hvis jeg ikke hadde kunnet skrive krim, ville jeg blitt morder" er en påstand hun ofte kom med. Og saktens hadde hun sterke følelser og ikke minst en velutviklet rettferdighetssans, som hun ga kontrollert utløp for gjennom diktningen. Noe hun hatet dypt og inderlig var maktlyst, mennesker som styrte og manipulerte andre, ikke minst under dekke av et ideologisk alibi. Men denne styrken var også det som gjorde henne i stand til å stå ut den kampen som var hennes eget liv. For det meste dreide seg om å leve og skape, og hun la aldri skjul på at hun syntes det var et "helvete" å være blind. | ||
Edith Ranum er gravlagt på Ullern kirkegård i Oslo sammen med sine foreldre.
Kilder
- Aftenposten 1. november 2002: nekrolog over Edith Ranum av Nils Nordberg.
- Nordberg, Nils: Edith Ranum i Norsk biografisk leksikon.
- Nordberg, Nils: «Edith Ranum er død», NRK. Publ. 2002-10-29, lest 2018-03-06.
- Edith Ranum på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- «- Man blir ikke enkel av å være handicappet». Moss Avis 1982.05.27. Digital versjon på Nettbiblioteket.