Søndre Storjord (Hamarøy gnr. 272)

Storjord søndre
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	272

Søndre Storjord er en matrikkelgård i Hamarøy kommune. Den ligger på nordsida av Bessfjorden i ytre del av Tysfjorden. Gnr. 72 ligger ved foten av fjellet Bogveten, og grenser i øst mot Storjord nordre og gnr. 71 Sommerset i vest.

Gårdsnavnet Storjorden går tilbake finner vi i eldre kilder i form av; Storiord 1661 og Stoerjord 1723. Navnet finner vi igjen flere steder i Nord-Norge. Det utledes trolig av at denne gården, i motsetning til det gjennom-snittlige rydningsbruket hadde store og slette landområder tilgjengelig til gårdsdrift.

Jordsmonnet på Storjorden søndre består av mineraljord fra isavleiring på tidligere havbunn, med sterke innslag med annen forvitringsjord og områder med organisk jord. Gården blir derfor antatt å ha middels til høy bonitet.

Storjord i de eldste tider

Gårdene på Storjord, gnr. 72 Storjorden søndre og gnr. 73 Storjord nordre, må sees som ett gårdsbruk fram til siste del av 1600-tallet. Før denne tid var eiendommen ei stor finnerydning, hvor arkeologiske funn, som et gammelt jernsverd, flere bautasteiner og redskaper i skifer vitner om at folk har vært bosatt på Storjord i mer enn 1000 år.

Mulighetene som bød seg i Lofotfisket gjorde fiskerbondens drifts-måte lønnsom i våre nordligste områder fra senmiddelalderen av. Ikke bare sjøsamene, men også befolkningen i de sørlige delene av Norge søkte å kombinere det rike sesongfisket med tryggheten i husdyrhold-et. Fra 1600-tallet av startet nordmennenes bosettingsekspansjon innover i Tysfjorden. Områdene ytterst i fjorden ble først bebodd. Da de første nordmenn slo seg ned på Storjord ble jorda delt mellom innflytterne og lokalbefolkningen. Dette førte til et skille som i dag gjør seg utslag i at brukene er underlagt to ulike gårdsnummer, nr. 72 og 73 i matrikkelen.

Den gamle finnerydning

I motsetning til gnr. 73 Storjord nordre, har vi ingen gode kilder for gnr. 72 for perioden 1600 til 1660. Først ved matrikuleringa av finnerydninga i 1667 får vi opplyst at gården hadde fire oppsittere, Einer Nielsen, Niels Østensen, Olle Hendrichsen, og enka Brønild. De fire brukerne sådde til sammen 3 ½ tønne korn, og hadde et husdyrhold på 6 kyr, 2 kalver, 12 sauer, 12 geiter og 1 hest. Om finnerydninga blir det ellers beskrevet at der var tilstrekkelig med brensel i skogen, og at man med ”rydnings flid” kunne så og fø seg slik at oppsitterne kunne svare for ei landskyld på 1 våg fisk.

Over de neste tiårene kan vi, gjennom en studie av nedtegnelsene i sjøfinneskattemanntallet, beregne at antallet samiske brukere gjennomsnittlig lå på mellom to og tre. I 1691 svarte Sifr [Siver] Harildssen [Haraldsen] og Østen Joensen ½ riksdaler hver. I sjøfinneskattemanntallet for 1697 er Sifuer Harildsen oppført som eneste samiske bruker av gården, med 6 ort 1 skilling i skatt. Siver var trolig født i siste halvdel av 1660-tallet. I manntallet for 1701 blir han oppført med en alder av 30 år, men tatt i betraktning at de fleste menn har fått avrundet alderen sin til et rundt tall, må alderen nok taes med ei klype salt. Siver ble gift med Ingeborg Amundsdatter rundt 1690. Paret fikk i de påfølgende årene barna Ingri f. 1691, Ole f. 1694, Eric f. 1697, Henrick f. 1699, Powl f. 1703.

Finnejorda innskrenkes

Fra starten av 1700-tallet ble de samiske rettighetene til finnerydninga ”Stoerjord” gradvis svekket. Dette kom av at samene selv ikke var i stand til å befolke og dyrke eiendommen. Som vi har sett, var Siver Haraldsen den eneste samiske oppsitter på gården i 1697. Av ei landskyld på i alt 1 våg, tilsvarte Sivers bruk bare 1 pund og 3 skilling, noe som utgjorde under halvparten av den totale skatteverdien. Ettersom jorda ble liggende øde kunne norske innflyttere, med loven i hånda, overta drifta. Denne eiendommen ble automatisk ført inn i kongens jordebok. Dermed forsvant samenes rettigheter til de tradisjonsrike områdene.

I skattemanntallet for 1714 finner vi at Sifuer Harildsen ikke lenger var eneste oppsitter på Storjord. Trolig over de siste ti årene var 1 pund og 9 skilling av den gamle finnejorda tatt i bruk av Christopher Frandsen f. ca 1667. Frandsen ble gift med Zebora Knudsdatter fra Hustad i 1694. Samme år ble paret foreldre til sønnen Christen. Deres andre og siste barn var datteren Anne, som ble født i 1697. De to brukerne går også igjen i futeregnskapet over Salten for 1720. Her blir begge oppført som husmenn, Siver fordi han forvaltet sine samiske rettigheter, mens Christopher trolig var nylig tilflyttet, og at kongen derfor ikke hadde stilt de formelle kravene til endring av eiendommens status.

Grunnet Christopher Frandsens tilflytting til Storjord var gården ved matrikuleringa i 1723 både finnerydning og kongens jord. Nedtegnelsen ved dette matrikuleringsarbeidet er vårt første skriftlige bevis for at kongen nå hevdet sin rett overfor deler av gården. I nedtegnelsen står Siur Haraldsen oppført som bruker av 1 pund 3 skilling av jorda, mens Christopher Frandsen benyttet seg av 1 pund 9 skilling. De resterende 12 skilling lå øde, men ble likevel regnet for å tilhøre kongen. Hans eiendom i ”Stoerjord” strakk seg derfor til 1 pund 21 skilling. Om gården får vi vite at den har brensel til eget bruk. For brukerne sørget også den geo-grafiske lokaliseringa for at der var god tilgang på fisk til det daglige kostholdet. Om lokaliseringa ble det videre beskrevet at gården hadde gode solforhold. Dette medførte at den til dels fuktige jorda likevel var noenlunde brukbar til korn-dyrking. Dette kom blant annet av at jorda var lettvunden. Her kunne såes 2 tønner blandkorn [havret korn], og på hvilelandet kunne det også såes ½ tønne. Dette ga til sammen ei avling på 5 tønner blandkorn. Av høy kunne de to brukene slå 10 lass. Dette ble anslått til å være nok til å fø 6 kyr, 1 kalv, 18 sauer og 1 hest. Bereg-ningene bygde blant annet på at det i Storjord var mye god beitemark. På bakgrunn av det overnevnte ble skatte-verdien foreslått videreført med 1 våg fisk.

Levestandard blant samene

Fra skattelistene og matriklene får vi en forståelse av at Siver Haraldsen og Ingeborg Amundsdatter må ha levd et liv i med beskjeden velstand. De få husdyrene og jordbruksproduksjonen sørget for å stabilisere svingningene i fisket på heimsjøen og i sesongfiskeriene. Fra sjøfinneskattemanntallet i 1740 får vi opplyst at Siver Haraldsen betalte 6 skilling i skatt. Dette forteller i seg selv ikke så mye livet på gården, men skatte-listen har et vedlegg som forteller at ”Storjord er også noe forsynet med huuser”. Av dette kan vi forså at Siver og familien bare delvis var bosatt i det staten regnet for ordinære hus, mens gammer og provisoriske bygninger trolig fremdeles var svært vanlig.

Magre kår var det også hos Christopher Frandsen. Fra samme periode kan vi i tingboka lese at Christopher, på vegne av kjøpmannen på Korsnes, hentet to av kyrne hos Hans Pedersen Storjord for nedbetaling av gjeld. Dette til tross for at Hans Pedersen innstendig hadde bedt om å få beholde sine eneste husdyr nå som kona lå på dødsleiet. At kyrne ikke inngikk i boets aktiva var heller ikke til hjelp – dyrene var vekk. Det kan diskuteres om Christopher Frandsens handlinger skyldes hans personlighet, men sett i sammenheng med den manglende velstanden lokalt var trolig sviket mot Hans Pedersen et utslag av fortvilelse, en siste utvei. Resultatet av saken ble at Frandsen måtte levere fra seg de to kyrne samt ei ilagt bot på 2 riksdaler for saksomkostningene.

Mot selveie

Fra nedtegnelsene etter ledingsbergtinget 10. juni 1749 får vi vite at finnejorda på Storjord ble skyldsatt i 1737. Her kan en også lese at jord, etter Christopher Frandsens bortgang, hadde ligget øde. Fra 21. oktober 1746 var så eiendommen igjen i drift, etter at Niels Christensen bygslet det 1 pund 9 mark store bruket. Et interessant notat i denne forbindelse er fogdens erkjennelse om at han har tatt feil av de to gårdene Storjord nr. 27 og Storjord nr. 62 [gamle matrikkelnummer], og har trodd at gården var tilgjengelig for bygsel. Dette forteller oss at den statlige kontrollen over skatteinnkreving i stor grad hang sammen med fogdens kontroll over egne arkiver. Her var i mindre grad systemer som kunne fange opp feil i papirstabelen.

Utover 1760-tallet finner vi en rekke mindre bygsler i Storjord. Dessverre er det for oss, som for fogden, vanskelig å skille de ulike gårdene fra hverandre. Slik kan vi ikke presist angi hvilken av de to gårdene, eller hvilke av brukene som ble bosatt. Fra manntallet over Lødingen fra 1762 vet vi derimot med sikkerhet at Niels Christensen og hans kone var de to eneste beboerne på Storjorden søndre. Usikkerheten rundt brukerne fortsetter fra 1760-tallet og fram mot århundreskiftet. I 1768 er det imidlertid sikkert at Pouel Erichsen bygslet 18 skilling av den ledige jorda under matr.nr. 62 Storjord. Denne var som tidligere nevnt underlagt kongens skattelister etter at de samiske rettighetene opphørte på 1730-tallet. Pouel Erichsen var gift med Marit Henricksdatter til hennes bortgang i 1786. Paret ble foreldre til sønnene Henric f. 1770, og Sivert f. 1773, men Henric gikk bort allerede i 1772, da man ingen kur hadde for koppe-sykdommen.

Niels Christensen, som ble lei-lending på Storjord i 1746, gikk bort i 1772. Etter ham ble 1 pund 9 skilling i gården liggende øde fram til 24. september 1777, da Anders Hendrichsen overtok bygselen. I Folketellinga for 1801 er Anders f. ca 1750, registrert som gårdens eneste oppsitter sammen med kona Susanne Paulsdatter f. ca 1766. Dette var Anders’ andre ekteskap. Med sin avdøde kone Elen Christina Cnudsdatter ble han far til barna; Cnut f. 1780, Christopher f. 1784, Bergitta Elisabeth f. 1791.

Med rettighetene til jorda bundet opp mot ”mannen” i huset, ble hverdagen snudd på hodet for den lille familien på Storjord da Anders Hendrichsen gikk bort i 1802. Fra forhandlingsprotokollen for 1802 finner vi at drifta ble overdratt til Anders, Ole og Daniel Johnsen. I 1802 ble ikke gården ansett å ha noen særlige beskaffenheter. Matr.nr. 62 Storjord ble derfor taksert til 79 riksdaler 16 skilling.

Ved overgangen til 1800-tallet søkte staten å kvitte seg med mange av sine jordeiendommer i Nord-Norge. I Tysfjord ser vi en tendens til at gårdene ble kjøpt opp av bemidlede personer, for så å bli bygslet videre. En sentral skikkelse i oppkjøpet av begge gårdene på Storjord var sogneprest Jacob Parelius Schytte. Fra 1802 til 1804 kjøpte han seg opp til å sitte med om lag halvparten av jorda på de to gårdene. For vår del ble 1 pund 9 skilling i matr.nr. 62 Storjord solgt til sognepresten den 23. januar 1804. Oppkjøpet av gården markerer starten for Storjordens søndres nyere tids historie.

Bruksdelinger

• Søndre Storjorden (Hamarøy gnr. 272/1)
• Søndre Storjorden (Hamarøy gnr. 272/2)

• Søndre Storjorden (Hamarøy gnr. 272/3) [lnr. 254] ble skilt ut som et eget bruk på 1600-tallet da nordmenn begynte å slå seg ned på den gamle finnerydninga. Bnr. 3 ble skilt ut som eget bruk i 1877. Eiendommen hadde da i noen tid vært i Tysfjord kommunes eie. Her hadde skole-føreren sitt tilhold, og kunne understøtte lærerlønninga med husdyrhold og fiske. Eiendommen forble uforandret fram til 1932 da Østvik (gnr. 6) ble skilt ut med 0,05 mark i skyld. I 1936 kom den foreløpig siste delinga hvor Solhaug (bnr. 7) ble skilt ut med 0,01 mark i skyld. I 2009 var Tysfjord kommune fremdeles eier av den 1,14 mark store eiendommen.
• Kvila (Hamarøy gnr. 272/4) ble skilt ut fra bnr. 1 i 1924 med 0,09 mark i skyld og Johannes Storjord som eier. Siden 1962 og 1992 har Thorbjørn Storjord og Ellinor Solberg vært eiere av eiendommen.

Over de neste 80 årene forløp jorddelinga på Søndre Storjorden seg som følger

• 1930-tallet – 3 bruk
• 1940-tallet – 1 bruk
• 1950-tallet – 2 bruk
• 1960-tallet – 5 bruk
• 1970-tallet – 5 bruk
• 1980-tallet – 4 bruk
• 1990-tallet – 3 bruk.

Gnr. 272 Søndre Storjorden besto dermed i 2009 av i alt 32 separate eiendommer.

Søndre Storjord (Hamarøy gnr. 272) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen