Setesvein

Setesvein var tittelen til biskopenes håndgangne menn som i middelalderen utførte forskjellige administrative og økonomiske oppgaver i bispedømmene.

Etter sættergjerden i Tunsberg fra 1277 hadde erkebiskopen rett til å holde 100 setesveiner, mens de andre biskopen kunne ha 40 hver. I likhet med kongelige embetsmenn fikk setesveiene en viss skattefrihet. De var også fritatt fra leidangstjeneste, men kunne bli innkalt til militærtjeneste hos erkebiskopen. Sosialt regnes de med til knapeadelen, en form for uformell lavadel uten adelsbrev eller spesielle titler og privilegier, men med høy sosial status. Mange av de som ble setesveiner hørte uansett til denne klassen, ettersom de var storbønder eller tilhørte en deklassert adelsslekt.

I 1537 bortfalt posisjonen som setesvein. Særlig i Nord-Norge gikk setesveiene over til å bli sentrale i den nye knapeklassen. Dette henger til dels sammen med at det var nordpå at det var flest setesveiner; særlige erkebiskopen hadde store næringsinteresser i nord, og de store avstandene førte til at man måtte plassere folk en rekke steder.

Kilder og litteratur

• Setesvein i Norsk historisk leksikon.
• Setesvein på Wikipedia på nynorsk.