Rachel Grepp (1879–1961)
Rachel Catharine Grepp (født Rachel Catharine Helland 5. mars 1879 i Bergen, død 24. mai 1961) i Oslo) var Arbeiderpartipolitiker, journalist og kvinnesakskvinne. Hun satte sitt preg på Arbeiderpartiet gjennom det første halvdelen av 1900-tallet, og må spesielt trekkes fram som en som satte kvinners situasjon på dagsorden i partiet.
Hun var datter av skipsreder Peter Helland (1847–1935) og Marie Elise Wiesener (1847–1935). Familien var velstående, og faren var Høyremann. Moren hennes var lærer og medlem av «fattigpleien». Det som fikk Rachel til å trekke mot Arbeiderpartiet var at moren tok henne med til folk som trengte hjelp. Hun ble dermed oppmerksom på sosiale forskjeller i tidlig alder, og tok dette med seg inn i voksenlivet. Hun har selv fortalt at det som fikk henne til å identifisere seg selv som sosialist var samtaler med Ragnvald Paulson, som drev en bokhandel i Bergen og var radikal sosialist.
I gymnastida traff hun Kyrre Grepp (1879–1922), eller Olav Kyrre Olsen som han het den gang. De var med i elevlaget Hugin, og sto klart på ytterste venstre fløy. Rachel Helland vakte oppsikt; at en skipsrederdatter tok et slikt standpunkt var ikke hverdagskost. Det hører med til historien at hennes frisinna foreldre ikke hadde noe problem med hennes politiske tilhørighet, men tvert imot var til støtte hele veien.
I 1899 tok hun examen artium, og reiste til København for å studere filosofi. Etter en vinter der fulgte et år i Paris, og så tok hun anneneksamen (tilsvarende dagens examen philosophicum) ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. Deretter fulgte to år som lærervikar i Bergen. Ved juletider 1901 var Olav Kyrre Olsen også i Bergen, og de to var med på å starte Bergens soscialdemokratiske ungdomslag. På et eller annet tidspunkt hadde meningsfellesskapet blitt til en romanse, og den 6. oktober 1904 gifta de seg i Bergen. Han hadde samme år tatt navnet Grepp.
Deres første barn ble født i 1905. Vesle Per skulle bare bli et halvt år gammel før tuberkulosen tok ham. De fikk fire barn til, men dette forhindra ikke paret i å være svært aktive i arbeiderbevegelsen. Kyrre Grepp starta i 1907 bladet Vor Tid, der han var redaktør og hun en av de mest aktive skribentene. Hun skrev også blant annet i Arbeiderkvinnen, som var bladet til Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.
I folketellinga 1910 finner vi paret Grepp i Briskebyveien 34, med datteren Gerda Johanne (f. 1907). Han er oppgitt å være redaktør, og både Kyrre og Rachel Grepp står som utmeldt av Den norske kirke, «intet samf».
Kyrre Grepp led av strupetuberkulose, en tilstand han hadde allerede da de gifta seg. Han hadde flere sanatorieopphold, og tilbrakte også en del tid i svigerfarens hus på Geilo. Til tross for sykdommen var han en ledende skikkelse i den revolusjonære opposisjonen i Arbeiderpartiet, i tett samarbeid med Martin Tranmæl. I 1918 ble Kyrre Grepp leder i Arbeiderpartiet. Da Arbeiderpartiet gikk inn i Komintern i 1919 var det med støtte fra både Rachel og Kyrre Grepp. Han ble involvert i import av revolusjonære skrifter fra Russland og andre steder, og etter en razzia ble han i 1921 dømt i meddomsretten i den såkalte «smuglingssaken». Han fikk ilagt en bot på tusen kroner, subsidiært tredve dagers fengsel. Høyesterett oppheva denne dommen senere samme år og frikjente Grepp. Mot slutten av livet mista han stemmens bruk, men var fortsatt i stand til å styre Arbeiderpartiet gjennom skriftlige meddelelser. I januar 1922 ble sykdommen svært alvorlig, og etter et lengre opphold på Geilo reiste han hjem til Kristiania. Der døde han den 6. februar 1922.
Rachel Grepp ble senere på året i 1922 ansatt som journalist i Arbeiderbladet, og hun ble redaktør for ukebilaget Lørdagskvelden og kvinnesida i avisa. I sin «programartikkel» gjorde hun det klart at politikk ikke bare er mennenes sak, men at også kvinnene må være med på kampen for et bedre samfunn, og at politikk ikke bare er avgjørelser på møter, men alt som berører våre daglige liv. Hun ble også en dyktig foredragsholder; hennes ilddåp på talerstolen skjedde på Kominterns fjerde kongress i Moskva i 1922, med ikke mindre enn 4000 tilhørere. Som om ikke ny jobb og tale til flere tusen mennesker var nok i et år hvor hun hadde blitt enke med fire barn; høsten 1922 ble Rachel Grepp også valgt inn i bystyret i Kristiania, hvor hun satt helt til 1945. Hun ble omtalt som «Byens populæreste kvinne», og fikk to ganger høyeste stemmetall i valget. Hun hadde i tillegg til bystyreplassen også en rekke andre verv. Blant annet var hun leder i kinostyre i Oslo 1929–1949, styremedlem ved Statens kvinnelige industriskole 1930–1954) og styremedlem i Statens sykepleieråd 1949–1957. I 1956 var hun den første som fikk tildelt St. Hallvard-medaljen av Oslo kommune. Hun mottok også Kongens fortjenstmedalje i gull.
Gjennom alle de politiske stormene hun sto i, måtte Rachel Grepp også tåle mye på hjemmebane. Som nevnt døde hennes første barn av tuberkulose, og hun skulle oppleve å miste to til i samme sykdom. Hennes yngste sønn, Asle Helland Grepp (f. 1919), ble skutt som gissel på Akershus den 9. februar 1945, som represalier etter likvideringa av politigeneral Karl Marthinsen. Bare Ole Grepp (1914–1976), som ble var skuespiller, overlevde sin mor.
I Arbeiderpartiet, og også i andre kretser hvor hun gjorde inntrykk, ble Rachel Grepp omtalt som «denne lille, store kvinnen». Fysisk var hun liten, men som politiker og journalist ruvet hun over de fleste. Da Arbeiderpartiet åpna et mødrehjem i 1967 fikk det navnet Rachel Grepp Heimen.
Rachel Grepp er gravlagt sammen med sin mann på Vestre gravlund i Oslo.
Kilder
- Loe, Dagmar: Rachel Grepp i Norsk biografisk leksikon
- Maurseth, Per: Arbeiderbevegelsens historie i Norge. 3. Gjennom kriser til makt (1920–1935). Utg. Tiden. Oslo. 1987
- Rachel Helland Grepp i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet