«Blücher» var en tysk slagkrysser som ble sjøsatt 8. juni 1937 og senket ved Oscarsborg festning i Drøbaksundet under angrepet på Norge den 9. april 1940. Skipet var da flaggskip for invasjonsgruppen som skulle innta Oslo, og senkningen medførte store forsinkelser og ga dermed konge, regjering og Storting en mulighet til å komme seg ut av byen.

«Blücher» i 1939
Foto: A. Klein


Skipet

Skipet fikk navn etter generalfeltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819), kjent fra slaget ved Waterloo. Det var klassifisert som en tung krysser eller slagkrysser, og hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør.

Etter utprøving og trening av mannskap i Østersjøen ble skipet den 30. mars 1940 satt inn i ordinær tjeneste. «Blücher» ble satt inn som førende skip i invasjonsgruppe 5 under kontreadmiral Oskar Kummetz. Styrken det ledet inkluderte DKM «Lützow» (tidligere «Deutschland», skipet Hitler hadde vært med langs norskekysten i 1934), DKM «Emden» og flere mindre fartøy. «Blücher» hadde 2202 mann ombord, inkludert mange høyere offiserer som skulle lede invasjonen.

Senkningen av Blücher

 
«Aron», en av de to kanonene som skjøt mot skipet fra hovedbatteriet på Oscarsborg.
Foto: Krister Brandser

Like før midnatt 8. april 1940 praiet det norske vaktskipet «Pol III» den tyske flotiljen utenfor Tønsberg. Den lette vaktbåten hadde ingen mulighet til å stoppe skipene, men fikk varslet batteriene på land. Beskjed om at fremmede skip – man var ikke sikre på om de var britiske eller tyske – var på vei innover fjorden gikk blant annet til Oscarsborg festning.

Kl. 0421 den 9. april var «Blücher» på skuddhold fra Oscarsborg, som ligger på en holme der Oslofjorden er som trangest. Sikteutstyret på festningen fungerte ikke som det skulle, men festningskommandant Birger Eriksen kjente alle skjær og holmer, og bedømte avstanden riktig. Festningen hadde tre 28 cm kanoner fra Krupp, som hadde blitt stilt opp i 1893. To av dem, «Moses» og «Aron», var bemannet, mens det ikke fantes nok trente mannskaper til å betjene «Josva». Eriksen ventet til skipene var så nær at treffsikkerheten var svært god i mørket. Antagelig ga han ordren om å åpne ild på en avstand av omkring 1600 til 1800 meter.

Den første granaten traff Haupt-Fla-Einsatzstand ved stridsmasten over broen, og startet en brann som strakk seg helt til formasten. Like etter traff neste granat nær flyhangaren, og enda en brann brøt ut. De gamle kanonene på Oscarsborg tok tid å lade om, og mannskapene var rekrutter med lite trening, så man fikk bare avfyrt disse skuddene. «Josva» var ladd, men mannskapene fikk ikke siktet den inn i tide.

«Blücher» returnerte ilden, men det lette artilleriet hadde for høy skuddvinkel, og hovedbatteriet med 20,3 cm kanoner var ute av spill. Mannskapene i A- og B-tårnene hadde forlatt sine stillinger for å hjelpe til med slukkingsarbeidet. Festningen ble derfor ikke utsatt for noen særlig skade. Mens «Blücher» fortsatte å gli innover fjorden med omfattende branner ombord begynte batteriene på landsiden å skyte. Dette var små 57 mm kanoner på Husvik batteri og tyngre 15 cm kanoner på Kopås batteri. De lette kanonene fokuserte ilden mot overbygget og antiluftskytset, mens de tunge fyrte løs på selve skipet og gjorde betydelig skade. Det ble også enda vanskeligere for «Blücher» å returnere ilden på grunn av den kraftige ildgivningen fra land. Da skipet passerte Husvik batteri fyrte det av lette antiluftskytskanoner rett ned i stillingen, som måtte evakueres. Omtrent på dette tidspunktet traff en granat fra en 15 cm kanon på Kopås styresystemet, og «Blücher» ble avhengig av å styre med propellene for å unngå å gå på grunn.

I 1901 hadde Oscarsborg blitt utstyrt med et torpedobatteri. Det var ikke bemannet da alarmen gikk, men oberst Eriksen hadde fått tak i noen som kunne betjene det. Torpedoene var fra århundreskiftet, og hadde blitt avfyrt mer enn 200 ganger under øvelser. Man var derfor ikke sikker på om de ville fungere. Mannskapet siktet godt, og to torpedoer traff skipet. Begge eksploderte, en nær fremre tårn og en i maskinrommet. Dermed var også maskinene ute av spill, og skipet drev viljeløst innover.

På dette tidspunktet trodde resten av flotiljen av «Blücher» hadde gått på miner, og trakk seg tilbake. Hadde de forstått situasjonen ville de antagelig kommet seg gjennom sundet, ettersom ildgivningen var fokusert på «Blücher». «Lützow» fikk noen skader da skipet ble truffet av tre granater fra Kopås. A- og B-tårnene ble satt ut av spill. Skipene seilte tilbake til Son og satte i land styrkene der. Dette førte til at inntagelsen av Oslo ble mange timer forsinket.

Kapteinen på «Blücher» prøvde å sette skipet på grunn på Nesodden, men uten verken styresystem eller motorkraft var dette ikke mulig. Kl. 0600 hadde skipet kraftig slagside, og det var klart at det var i ferd med å synke. Skipet gled mot Askholmene, som var utenfor området batteriene dekket. De små holmene ville kunne redde størsteparten av de som var ombord. Skipets torpedoer ble avfyrt mot land for å hundre at de eksploderte ombord.

 
«Blücher» med kraftig slagside, i ferd med å synke

Kl. 0623 eksploderte et magasin med 10,5 cm ammunisjon, og skipet var dermed fortapt. 07.00 kom ordren om å evakuere skipet, og 0722 tippet «Blücher» rundt og sank. Av de 2202 sjømenn og soldater som var ombord omkom rundt 830. Av disse var minst 320 mannskap på skipet. Sjømennene fikk ordre om å gi redningsvestene til soldatene. Dette ble gjort fordi det var et krav til alle sjømenn i den tyske marinen at de skulle kunne svømme, mens mange av soldatene ikke var svømmekyndige. Dette reddet livet til mange soldater, men det kostet nok også en del sjømenn livet, fordi det var tungt å svømme i det iskalde vannet. Kapteinen, Heinrich Woldag, overlevde senkningen bare for å omkomme i et flystyrt åtte dager senere.

Vraket

«Blücher» sank nær Askholmene, omkring 3250 meter nord for hovedbatteriet på Oscarsborg. Vraket ligger på omkring nitti meters dyp. Det er nesten opp ned, ettersom det tippet over rett før det sank. A-, A-, C- og D-tårnene falt av da det sank, og antagelig har også det lette artilleriet løsnet da.

To av ankrene ble hentet opp. Det ene står på Aker Brygge i Oslo, mens det andre er i Drøbak.

Det var store mengder olje ombord da skipet sank. Da det la ut fra Swinemünde var det omkring 2670 m3 olje ombord. En del ble brukt under seilasen, og noe lekket ut da skipet ble senket, men mye ble med det ned til fjordbunnen. Det ble registrert lekkasjer fra vraket, og i 1991 var de på hele femti liter pr. dag. Dette var en alvorlig trussel mot miljøet i området, og regjeringen besluttet at så mye olje som mulig skulle hentes opp. I oktober 1994 ble det boret hull i 133 tanker, og omkring tusen tonn olje ble hentet opp. 47 tanker var ikke tilgjengelige, så det er antagelig fortsatt en del olje i vraket, men lekkasjene utgjør ikke lenger en overhengende fare. Oljetankene hadde vært tette nok til at oljen kunne renses og selges.

Under opphentingen av olje ble et av de to flyene av type Arado 196 hentet opp. Det ble sendt til Flyhistorisk museum Sola.

Litteratur