Slaget ved Svolder

Slaget ved Svolder sto omkring år 1000 – trolig i september 999 eller 1000 – og var et sjøslag mellom kong Olav Tryggvasson av Norge og en allianse leda av Svein Tjugeskjegg av Danmark, Olof Skötkonung av Sverige og ladejarlen Eirik Håkonsson. Olav Tryggvasson møtte en enorm overmakt, og falt i slaget. Flere kilder nevner dette slaget, men ingen forteller hvor slagstedet var, og stedsnavnet er ikke bevart. Det har derfor blitt gjort en rekke forsøk på å identifisere stedet, uten at noen har kunne bringe sikre bevis for sine teorier. Blant de sterkeste kandidatene er Østersjøen eller Øresund.

Kildene til slaget

Det eldste verket som nevner slaget er Adam av Bremens krønike, skrevet omkring 1080. Omkring 1125 skrev islandske Sæmund Frode og Are Torgilsson Frode om slaget; disse skriftene kjenner vi bare gjennom omtale. Odd munks saga om Olav Tryggvasson fra omkring 1190 ble skrevet av Odd Snorresson. Fra omtrent samme tid har vi Theodoricus monachus' Historia de Antiquitate Regum Norwagensium, Histira Norvegiæ og Ágrip. Fagrskinna og Heimskringla med Olav Tryggvassons saga ble skrevet ned omkring 1220. Rundt 1300 kom Den større saga om Olav Tryggvasson, som samla opplysninger fra de eldre kildene.

Slaget er også nevnt hos Saxo Grammaticus, som skrev omkring 1200, samt i flere skaldekvad. Kvadene er interessante fordi de trolig går tilbake til tida rundt slaget, men samtidig er de usikre som kilder fordi de forteller heltehistorier, og ikke nødvendigvis hva som virkelig skjedde. Som bekreftelse på det at slaget virkelig fant sted og at Olav falt er de uansett viktige kilder, ettersom det at de ble framført i lang tid etterpå tyder på at dette var en viktig hendelse som levde videre i folks minne.

Adam av Bremens beretning er som nevnt den eldste, og det er også den eneste hvor vi kjenner til noe om hvor han kan ha fått opplysningene fra. Adam skal nemlig blant annet ha fått opplysninger fra Anund Jakob, sønn av Olof Skötkonung, gjennom Sven Estridsen som levde i eksil i Sverige etter å ha blitt styrta som konge av Danmark. Dermed ser det ut til at noe av det som fortelles har gått gjennom to ledd fra en deltaker i slaget, rett nok en deltaker som kan ha hatt en egeninteresse av å framheve sin innsats.

Selv om kildene stort sett har usikre forbindelser tilbake til tida for slaget, og i stor grad er basert på hverandre, kan vi allikevel si en del om slaget ut fra dem – rett nok med betydelige forbehold.

Bakgrunn

Adam av Bremen skrev at det var Olavs danske kone Tyra Haraldsdatter, som var søster av Svein Tjugeskjegg, som egga ham til å gå til krig. Da han fikk vite at Svein hadde slått seg sammen med Olof av Sverige ble han rasende og gikk til angrep. I Ágrip og Historiea Norvegiæ fortelles det at bakgrunnen var at Svein nekta å betale ut medgiften han hadde gått med på for Tyra, og at dette var grunnen til at Olav angrep. Odd Snorresson hadde en tredje versjon: Tyra skulle giftes bort til venderkongen Boleslaus den tapre, som mottok en stor medgift. Men hun ville ikke gifte seg med ham, og organiserte i stedet bryllup med Olav mot brorens vilje. Selv om disse kildene ikke er enige i nøyaktig hva som skjedde, ser vi at de har en til felles: Ekteskapet mellom Olav og Tyra skaper problemer mellom Olav og hans svoger Svein.

Slaget

Olav skal ha lagt ut med bare elleve skip, da han ikke ville vente til han hadde samla en større flåte. Det viste seg at det ikke kom flere etter ham, og han reiste til venderne for å samle støtte der. De fleste kilder sier at han ble angrepet mens han var på vei til venderne, mens Halldor Ukristnes skaldekvad sier at det skjedde mens han var på vei hjemover etter å ha truffet venderne. Snorre har en liknende versjon, der Olav hadde fått med seg Sigvald jarl fra Vendland med en flåte av vendiske skip. Jarlen svek så Olav ved å lede ham inn i et bakhold. Her ser vi at kildene spriker mye, men felles for dem er at Olav hadde en liten flåte; elleve skip ser det ut til å være full enighet om, men dette kan være et vilkårlig tall som én kilde introduserte og som de andre kopierte. Den eneste som sier at han hadde flere enn elleve skip er Halldor Ukristne, som nevner 71 skip – sagaene forklarer dette med at han regna med Sigvalde jarls skip, som altså gikk inn på alliansens side. De er også enige om at han ikke hadde med seg allierte, enten det skyldtes at han ikke nådde fram, at han ikke fikk med noen eller at de som tilsynelatende var hans allierte svek ham.

Når det gjelder alliansens skip er det mer uenighet i kildene. Odd Snorresson opererer med 139 skip, Ágrip med 82, Historia Norvegiæ med 71, Theodoricus med 70 og kvadet Rekstefja med 80. Hos Odd Snorresson sies det at Olof Skötkonung hadde 60 skip, nesten like mange som totalen til Theodoricus, så her er det store sprik. Igjen kan vi koke dette ned til noe rimelig sikkert: Alliansen hadde en betydelig overmakt. Enten det var 70 eller 139 skip dreier det seg om en svært overlegen styrke i antall.

I Olavs flåte framheves særlig ett skip, «Ormen Lange», som var det største krigsskipet og kongens flaggskip. «Tranen» og «Ormen Stutte» nevnes også hos Snorre. «Tranen» vært svært rask i sjøen, og hadde en tid vært kongens flaggskip. «Ormen stutte» var et stort skip, som kongen skal ha tatt fra Raud den ramme i Hålogaland. «Ormen Lange» var bygd med det skipet som mal, men var betydelig større. Det skal ha hatt 34 rom og en reling som var like høy som på et havskip. Det hadde også det beste mannskapet. Sammen med kongen var også Einar Tambarskjelve, kjent som Norges beste bueskytter. Eirik ladejarl skal ifølge sagaene ha hatt et skip som var enda større enn «Ormen Lange». Om dette stemmer er usikkert; det kan ha vært noe som ble innført for å forklare hvordan «Ormen Lange» ble overvunnet.

Beretningene er nokså enige om at Olav Tryggvassons flåte passerte ankerplassen til Eirik ladejarls skip uten å vente seg kamp. Først da «Ormen Lange», som seilte helt sist, var på høyde med dem gikk de til angrep, og kunne dermed få rett på kongen. I denne situasjonen kunne Olav ha unnsluppet, ettersom hans skip var i fart, mens Eiriks såvidt begynte å komme i siget. I stedet valgte han å kjempe. I denne perioden, da man ikke hadde tyngre skyts i skipene, ble sjøslag i praksis utkjempe omtrent som slag på land. Etter utveksling av piler, i den grad man hadde med bueskyttere, ble det kamp med blanke våpen mellom krigerne, som forsvarte skipene slik man forsvarte et landområde. Olav bandt skipene sammen, slik det var vanlig å gjøre i en defensiv posisjon.

I de islandske og norske kildene er det Eirik ladejarls menn som utgjør den eneste trusselen mot Olav og hans menn; i disse kildene understrekes det altså at nordmennene var nærmest uslåelige, men at de kunne falle om andre nordmenn sto mot dem. Det kan også ligge noe smiger i dette, ettersom Eirik i de neste femten åra styrte Norge som jarl. De andre kildene er ikke så tydelige på dette, men framhever heller ikke danske eller svenske krigere – det kan altså se ut til at det var ladejarlen og hans flåte som var den mest aktive delen av alliansen. Danskene og svenskene skal ha prøvd seg på et frontalangrep, men dette lyktes ikke. Eiriks angrep fra flankene, noe som var mulig fordi de hadde flere skip, var derimot umulig å stå imot.

Til slutt skal bare «Ormen Lange» ha vært igjen, og Olav kasta seg over bord da kampen så ut til å være tapt. Tyngden av skjold og brynje trakk ham under vann, og han drukna. Snorre nevner et rykte om at Olav overlevde ved å trekke av seg brynja – noe som er nærmest umulig å gjøre under vann og som dermed er svært usannsynlig. Det gikk rykter om at han endte som munk i Midtøsten, og senere sendte en hilsen til sin svoger Erling Skjalgsson. Dette er et motiv som er kjent i middelalderen, med den britiske kong Arthur som kanskje det mest kjente eksempelet på en konge som nok ikke var død, men som kunne komme tilbake når som helst. Det er ingen grunn til å tro annet enn at Olav døde ved Svolder.

Konsekvenser

Norge ble ifølge Snorre delt mellom de allierte etter slaget. Olof Skötkonung skal ha tatt kontroll over fire distrikter i Trøndelag samt Møre, Romsdal og Rankrike. Disse overlot han til sin svigersønn, jarlen Svein Håkonsson, som var Eirik ladejarls bror. Svein Tjugeskjegg tok Viken, som danskene hadde krevd kontroll over i lengre tid. Resten av Norge ble styrt av Eirik. Fagrskinna har omtrent samme deling, bortsett fra at Olof i hans versjon tok Oppland og deler av Trøndelag. De danskkontrollerte områdene ble trolig styrt av lokale småkonger som skatta til Danmark.

Eirik og Svein Håkonssønner styrte fram til 1015/1016. De skal ha latt seg kristne, men drev ikke med sverdmisjon slik Olav Tryggvasson og senere Olav den hellige gjorde. Eirik ble kalt til Knud den store i England i 1015, og overlot sin del av riket til broren. Svein ble så slått i slaget ved Nesjar i 1016, da Olav Haraldsson (den hellige) tok makta.

Datering

Slaget er i alle kilder datert til år 1000, med ett unntak. Íslendingabok plasserer det så sent som i 1128, og sier at det fant sted på sommeren. Dette er altfor sent, og må skyldes en feil i en avskrift som krøniken baserer seg på; denne kilden er ellers kjent for å være nøyaktig. År 1000 er allikevel ikke helt sikkert, ettersom man i middelalderen kunne bruke andre tidspunkter for begynnelsen av et nytt år. Fordi noen plasserte årets begynnelse i september, kan det dreie seg om september 999, og ikke 1000. Sistnevnte er allikevel valgt som det året der man tradisjonelt plasserer slaget og Olavs død.

Datoen er nevnt hos Snorre og i den yngre større saga om Olav Tryggvasson. Snorre nevner at de falne ble minnet på den tredje eller fjerde Ides av september, det vil si 10. eller 11. september etter den romerske kalender. I den senere sagaen nevnes 9. september. I den grad vi kan si noe er altså september eneste faste holdepunkt, og trolig i første halvdel av måneden.

Sted

Utdypende artikkel: Svolder

Adam av Bremen plasserte slaget i Øresund, mens Ágrip og Historia Norvegiæ sier Svolder lå utafor Sjælland. De to sistnevnte motsier ikke nødvendigvis Adams plassering, ettersom Øresund er ett av områdene som ligger utafor Sjælland. Thedorivus monachus er nokså vag, og sier av Svöldr er ei øy nær Slavia, uten at det hjelper oss. I Fagrskinna beskrives Svölðr som ei øy nær Vendland, det vil si det som senere fikk navnet Pommern ved Østersjøen. Hos skalden Skule Torsteinsson nevnes munningen av Svolder – Sválthar munni – hvilket tyder på at det ikke var ei øy, men ei elv. I og med at Skule levde på 1000-tallet, nærmere begivenhetene enn de andre forfatterne, er det mulig at han hadde rett i dette, og at de andre var uvitende om geografien i området og trodde det var ei øy.

Moderne historikere faller gjerne ned på to steder: Ved Greifswalder Oie, ei øy mellom Rügen og Peenemünde/Oder, eller i Øresund.

Det har også vært andre identifiseringer av stedet, som har fått mindre anerkjennelse. Per Linge arrangerte gjennom en årrekke vandringer med foredrag i området ved Sponvika, der han mente at slaget sto – altså nær Svinesund. Utgangspunktet hans var stedsnavnet Svaler, bevart i dagens Svalerødkilen, som ser ut til å stemme med kvadets Svàlthar munni. Han presenterte teorien i boka Fra Ragnarokk til slaget ved Svolder, og fikk noe støtte lokalt i Østfold, men har ikke fått med seg andre historikere på dette.

Litteratur

• Bratten, Bjørn: «Han fant Svolder» i Dagbladet. Publ. 2000-09-09, lest 2017-10-03.
• Slaget ved Svolder på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Svolder i Store norske leksikon.