Adresse (eiendom)
En adresse er en stedsangivelse for en eiendom eller annen enhet på det nivået. Dagens form for adresse er i hovedsak en kombinasjon av vegnavn, husnummer til vegen og navnet på poststedet. I 2011 begynte Kartverket et prosjekt for å gi alle norske eiendommer vegadresse, for på det tidspunktet var det 85 kommuner som fullstendig mangla slike adresser. Pr. 2017 er tallet på kommuner uten vegadresser nede i 18.
Bakgrunn
Behovet for adresser har vært til stede så lenge mennesker har vært bofaste. Den eldste formen for adresse er en beskrivelse av stedet eller navnet på den som bor der. Denne formen er fortsatt levende i Norge. Et eksempel er Breive Der uppe i Bykle kommune. Breive forteller hvilken gard det gjelder, og samtidig hvilken grend ettersom den også heter Breive, mens Der uppe viser til at det er det øverste bruket i Breivetunet. I samme kommune finner vi også adresser som «Hjå Åshild» (Fjellheim) og «Hjå Knut Dalen» (Flatemo). Begge disse var i 2006 fortsatt så godt kjent at det var naturlig å ta dem med i bygdeboka Heimar og folk i Bykle, selv om både Åshild (Åshild Knutsdotter Bjåen, 1907–1986) og Knut Dalen (Knut O. Vatnedalen, 1915–1991) hadde gått bort lenge før boka ble skrevet. De var dermed mer enn en angivelse av hvem som bodde der, de var alternative adresser der navnet på den som først bodde i huset festa seg.
I byene er det en annen historie. I de eldste tider finner vi også der eiendomsnavn som det vanlige; se for eksempel en oversikt over bygarder i middelalderens Oslo. Man kunne også bruke vegnavn, henvisning til eiendommer i nærheten eller et områdenavn. Etter hvert som byene vokste ble det behov for å være mer presis; man kunne ikke lenger regne med at alle kjente alle. Eldre bygninger i byene ha gjerne navn på linje med garder, men det ser ut til at man også kombinerte dette med gatenavnet for å gjøre det lettere å finne fram. Også dette ble etter hvert for vanskelig å håndtere, og dermed kom husnummer inn i bildet. En finner også eksempler på bruk av husnummer løsrevet fra vegnavna; Røros hadde et system der alle bygarder fikk et nummer, og det ble brukt som adresse. På Bryggen i Bergen finner man levninger etter det gamle adressesystemet.
Den viktigste pådriveren for presis adressefesting har gjennom lang tid vært Posten. Systemet med poststeder, og etter hvert også postnummer, gjorde det tydelig hvor et brev skulle leveres. Kombinerer man det med et husnavn eller gateadresse blir det enda enklere. Tidligere var det mindre viktig med en helt presis adresse, fordi postbudet kjente alle på ruta. Men med bilen kom lengre postruter, og i hvert fall i tettbygde strøk ble det umulig å kjenne alle. Dermed var den eneste måten å garantere riktig levering en entydig adresse. Posten har allikevel stort sett klart seg godt med eiendomsnavn, vegadresser har ikke vært nødvendig på landet. En spesiell ting posten har brukt er rutenummer. Hver postrute fikk et nummer, og der det ikke fantes vegadresse satte man denne på brevet, slik at den ble fordelt til riktig landpostbud - på slike ruter ville postbudet normalt kjenne navna på alle langs ruta.
Noe annet som også spiller inn, er nødtjenestenes behov. Ved utrykning kan det stå om minutter og sekunder, og det å finne raskt fram blir et spørsmål om liv og død. Da blir eiendomsnavn ofte ikke sikkert nok, fordi de kan være lette å blande sammen. Et brev sorteres i ordna forhold, og man kan sammenholde mottakerens navn og eiendomsnavnet; i en ambulanse eller brannbil med fulle sirener har man ikke den luksusen. Da er vegadresser det mest fornuftige, fordi en kombinasjon av vegens navn og et nummer forteller mye mer om hvor eiendommen befinner seg. Det er også langt enklere å få oppdaterte kart over vegadresser enn eiendomsnavn på GPS, ikke minst fordi man ikke får så mange muligheter for sammenblanding.
Vegadresser
Veg- eller gateadresser, bestående av vegens eller gatas navn kombinert med et husnummer, er som beskrevet over den mest entydige formen for adresse. Problemet er at det fungerer best i tettbygde strøk; på landet har det ikke vært like enkelt å lage gode vegadresser.
Det finnes noen faste konvensjoner for vegadresser, noe som gjør det lettere å finne fram selv om man ikke er kjent. En hovedregel som følges de fleste steder er at man setter oddetall på en side og partall på den andre. Tidligere kunne husene få nummer etter når de ble bygd; dette er praktisk for lokalhistorikere som vil finne alderen på hus, men lite hensiktsmessig når man skal finne fram i ei lang gate med mange hus. Det er to hovedprinsipper for hvor man starter nummereringa. Enten starter det i den enden som er nærmest et gitt punkt i sentrum, eller man starter nummereringa i forhold til aksen nord-sør eller øst-vest, uavhengig av hvor sentrum befinner seg. Det har vært vanlig å starte med nummer 1 på venstre side sett fra der man begynner nummereringa, og dermed nr. 2 på høyre side, men det er svært mange eksempler på at man har gjort det motsatt. I blindveier er det vanlig å starte i den enden som er åpen, uavhengig av hvor den ligger i forhold til sentrum eller akser.
Det er i dag en hovedregel av hver tomt skal ha et eget nummer. Dersom det er flere enheter på tomta gis de bokstaver (f.eks. 1A, 1B osv.). Dersom en bygning strekker seg over flere tomter får den flere nummer (f.eks. 23-25). Tidligere var det vanlig å gi et nummer til hver enhet. Et eksempel på hvordan forskjellen mellom disse to prinsippene arter seg kan man se i tabellen i artikkelen om Henrik Ibsens gate. Der er det mange enheter som går over flere tomter, og nedre del av Drammensveien skifta navn endra man også numrene i denne delen av vegen, men beholdt numrene i den delen som ikke skifta navn. En konsekvens av dette er at Henrik Ibsens gate 110 følges av Drammensveien 44. Dette er også et eksempel på at selv om adressefestinga er basert på klare regler, kan det oppstå uregelmessigheter over tid - Drammensveien starter ikke lenger med nr. 1 og 2, men med nummer 33 og 44.
Når man skal sette husnummer på veger på landet, er det ikke like enkelt. Det kan dreie seg om svært lange veger med uregelmessig bebyggelse, og da kan det bli store forskyvninger i numrene, slik at nr. 2 f.eks. kan komme etter nr. 11. I stedet har man i arbeidet med å gi gateadresser brukt en svært enkel metode: Man måler fra starten på veien til innkjørselen til eiendommen, og tar bort siste tall i målet. Et hus med innkjørsel 230 meter fra vegens begynnelse blir dermed nr. 23. Da vil husnumrene komme i stigende rekkefølge. Det blir komplikasjoner der det er innkjørsel til flere hus på samme sted, noe man enten kan løse med bokstaver (23A, 23B osv.) eller ved å gi en av eiendommene det nummeret systemet tilsier, og så påfølgende nummer til de andre (23, 24 osv.).
På adresser med flere boenheter, som en flermannsbolig, bygard eller blokk, kan det være nødvendig med en enda mer spesifikk adresse av hensyn til nødtjenestene, som ikke har tid til å lese alle navneskilt. Alle bruksenheter i Norge har fått et bruksenhetsnummer på fem tegn. Første tegn angir del av bygning (H=hovedetasje; U=underetasje; K=kjeller; L=loft), andre og tredje tegn er etasje og fjerde og femte tegn er lelighetens plassering telt fra venstre fra inngangen til etasjen. Den første leiligheten til venstre i tredje etasje i ei blokk er dermed H0301. Nødpersonell som er trent i å tenke etter dette systemet vil dermed raskt komme til rett leilighet.
Uformelle adresser
Med alt som er skrevet om adresser over kan det virke som om det gamle er praktisk talt borte, og at alt som gjelder er gateadresser. Men dersom en ser litt på hvordan vi bruker adresser i praksis ser en at det også finnes det vi kan kalle uformelle adresser. I hverdagen bruker vi ofte beskrivende adresser som er helt på linje med middelalderens, for eksempel navnet på en bygning. Det er nok sjelden å høre noen si at de skal i en butikk i Stenersgata 1; man vil heller si at det er en butikk på Oslo City. Det er ingen tvil om at Oslo Citys adresse er Stenersgata 1, men man trenger ikke å bruke den verken overfor folk man skal gjøre en avtale med, drosjesjåfører eller nødtjenester.
Slike uformelle adresser kan ha forskjellige former, ofte tilpassa mottakeren i den forstand at man tenker på hvor kjent mottakeren er i området. For en som kommer utenbys fra vil man forholde seg til kjente landemerker, for en som er lokalkjent kan man gå litt mer i detalj. En kan også oppleve å måtte bruke flere varianter, dersom man ser at mottakeren får et litt forvirra uttrykk ved første forsøk. Vi kan bruke Norsk lokalhistorisk institutt som eksempel på hvordan en adresse kan uttrykkes på mange måter. Det følgende er adresseangivelser som faktisk er brukt:
- «Observatoriegata 1b, 0254 Oslo» - formell gateadresse.
- «Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo» - formell postadresse.
- «Observatoriegata 1b, på Solli» - kombinasjon av formell gateadresse og områdenavn. Solli er også holdeplassnavn på trikk og buss. Overfor noen som er rimelig godt kjent i Oslo, men ikke nødvendigvis i dette området.
- «I Halvbroren» - overfor noen som kjenner navnet på anneksbygget til Nasjonalbiblioteket.
- «Bak Nasjonalbiblioteket» - overfor noen som er rimelig kjent i området.
- «Bak Nasjonalbiblioteket på Solli» - overfor noen som er rimelig kjent i Oslo; her kommer også område- og holdeplassnavnet med.
- «Observatoriegata 1b, rett ved Ind-Eks-bygget» - overfor noen som er rimelig kjent i området.
- «Bak Nasjonalbiblioteket, opp langs Drammensveien» - overfor noen er ikke er spesielt kjent i Oslo. Drammensveien brukes ofte fortsatt, selv om det riktig hadde vært Henrik Ibsens gate ettersom nedre del av Drammensveien har skifta navn. Er mottakeren veldig lite kjent i området kan man f.eks. legge til «forbi Slottsparken», «forbi den amerikanske ambassaden» eller lignende.
Som vi ser av dette, lever tidligere tiders tankegang rundt adressefesting i beste velgående side om side med et formelt adressesystem.
Kilder
- I denne kommunen har ingen gateadresse i VG, publ. 2014-12-01, lest 2015-01-13.
- 18 kommunar står framleis heilt utan vegadresse på NRK Sogn og Fjordane, publ. og lest 2017-01-27.
- Olsnes, Aanund: Heimar og folk i Bykle. Utg. Bykle kommune. 2006. (digital utgåve på Lokalhistoriewiki)
- Husnummer på Wikipedia på bokmål og riksmål