Bispearkivet (Oslo)

Bispearkivet fra Oslo bispedømme strekker seg helt fra 1569 til 1980, altså fra de første tiårene etter reformasjonen og fram mot vår tid. Arkivet brukes mest av forskere, og er en viktig kilde til for eksempel geistlighet, kirkelig eiendom, bispegodset og indre kirkelige forhold. De eldste arkivstykkene er fra biskop Frants Bergs tid, mens de seneste er fra Andreas Aarflots tid som biskop.

Portrett av Frants Berg, den første biskopen som er representert i arkivet.

Arkivet er delt i tolv grupper:

• B: Kopibøker.
• C: Journaler og journalregistre.
• D: Sakarkiv.
• F: Miniterielle forretninger.
• G: Ritualer, troslære.
• H: Tilsyn.
• I: Kirkens tjenere.
• J: Bispegodset.
• K: Justis- og skiftevesen.
• L: Stiftelser.
• O: Diverse.
• W: Gjenstander.

Smakebiter

Om pave Johannes Paul II

Da den 58-årige kardinal Karol Józef Wojtyła 16.oktober 1978 ble valgt til pave, tok han navnet Johannes Paul II. Den polskfødte paven var nr. 264 i rekken av paver, og ble den første på 456 år som ikke kom fra Italia.

På bakgrunn av den store oppmerksomheten som italiensk presse viet ett års dagen for valget, utarbeidet den norske ambassade i Roma i oktober måned 1979 en ett års statusrapport på fire sider til det norske Utenriksdepartementet. En kopi av dette dokumentet som ble oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet, ble i november måned samme år formidlet videre til Oslos biskop Andreas Aarflot til personlig orientering.

Rapporten tar utgangspunkt i det forhold at den avdøde italienske pave Paul VI i sin stedfortrederrolle ble betraktet mer som et symbol på enhet. Pave Johannes Paul II på sin side, som på kort tid med utstrakt reisevirksomhet var blitt en populær leder, blir sett på som en som forsøker på å få endret på dette statiske inntrykket. I hans visjon har kirken store oppgaver å utføre i en endret verden. Det sies videre i rapporten at pave Pius XII etter krigen søkte å befeste pavemakten gjennom å understreke avhengigheten av Vatikanets samtykke. Pave Johannes Paul II har forstått at etter konsilet som bekreftet masse-demokratiet, må en annen tilnærmingsmåte benyttes for å styrke pavemakten: mer desentralisering og mer deltagelse. Rapporten konkluderer blant annet med at det fra Roma ikke syntes å herske tvil om at valget av kardinal Wojtyła hadde vært utrolig vellykket. Hans mulighet for å styrke Kirkens rolle gjennom en langt mer aktiv og kraftig personlighet syntes opplagt; den ville således kunne komme ut av den trange italienske atmosfæren som den hadde vært preget av de siste tiår.

Kilder

• Bispearkivet på Arkivportalen.
• Oslo bispedømme på Arkivportalen.
• Statsarkivet i Oslo: Oslo bispedømme 1569 – 1980, Df, Sakarkiv etter arkivnøkkel II, 52, 1976 – 1980, 070 Fellessaker, andre kirkesamfunn.