Brudeferd

Brudeferd, brudeparets ferd til kirka før bryllupet, var ofte en viktig del av ritualet omkring ekteskapinngåelsen. Mange måtte reise langt til fots, til hest eller i båt for å komme seg til kirka, og det utvikla seg mange tradisjoner omkring dette. Brudeferden i Hardanger er et av de mest kjente nasjonalromantiske maleriene, og dette viser tydelig hvor viktig denne skikken kunne være. Skikken går langt tilbake, og er nevnt i sagalitteraturen som sentral i ritualet. Man skulle da vise fram medgiften.

Brudeferden i Hardanger, av Tidemand og Gude (1848).
... og brudeferden på Fedje – Bjørn Ådne Kvalvik og Saskia Trägner i gummibåten over Rognsvågen til vigselsen i Varden i 2018.

Dersom ferden gikk på landjorda, ble ridende brudeferd regna som det gjeveste. Man brukte det mest staselige seletøyet og de fineste hestene som kunne oppdrives. Tradisjonelt, og dette ser ut til å ha blitt fulgt nokså ridig, skulle de lyseste hestene gå først, og så de mørkere. Og bruden skulle alltid ri på en lys hest. Ofte red en spillemann først, fulgt av brudeparet og leiesvenner som skulle hjelpe til i bryllupet. Noen steder var spillemannen plassert lenger bak; dette kunne variere fra et sted til et annet. Man hadde også med så mange gjester som det var hester til. Hvis man kjørte vogn, var det vanlig at bruden og brudgommen uansett skulle sitte til hest. Leiesvennene hadde ansvar for å vokte bruden mot underjordiske. Noen steder sendte man også ut forriddere, som skulle ri raskere tre ganger fram og tilbake mellom kirka og resten av følget før brudeparet kom fram.

Gikk man til fots, var det ikke uvanlig at man skapte mer stas om følget ved å ha med flere spillemenn, og siden man ikke var bundet av antallet hester som var tilgjengelig, kunne følgene bli store.

For de som rodde til kirka, var skikken at brurebåten var den fineste av båtene. I denne satt brudeparet, spillemannen og de fremste av gjestene. Brurebåten hadde også de beste roerne.

Så mange som mulig måtte få med seg at brudefølget kom, og man lagde derfor bråk. Skyting var en vanlig måte å varsle på, og dette ser vi i maleriet Brudeferd i Hardanger, der en mann bak i båten er i ferd med å skyte i lufta. Skytinga kan også henge sammen med eldre skikker for å skremme bort underjordiske.

Langs veien kunne man, avhengig av hvor langt man måtte dra, stoppe for å få mat og drikke. Det var vanlig at brudefølget stoppa på en gård nær kirka, der de kunne gjøre seg i stand til selve bryllupet. Der fikk bruden sin brudekrone.

I Agder var det tradisjon for at brudleden – ei fast rute som ble brukt av brudefølger – ble merka opp med steiner. Den historiske vandreruta brudleruta følger et slikt brudled.

På 1800-tallet kom det en del innstramminger, gjerne anført av sokneforeninger. Det ble for eksempel innført tydelige regler om at følget skulle møte edru og at man ikke skulle avfyre støy eller bråke på andre måter. Hvis brudeparet kom for seint til kirka kunne det vanke bøter på de som hadde holdt dem igjen for lenge.

Galleri

Kilder og litteratur