Bryn Tændstikfabrik

A/S Bryn Tændstikfabrik i Christiania var i 1906 Norges nest største fyrstikkfabrikk og produserte mellom 90 og 100 000 000 esker. Fabrikken lå der Fyrstikkbakken tar av fra Smalvollveien.

Flyfoto av Bryn Tændstikfabrik omkr. 1939.

Foto: Helge Skappel / Widerøes Flyveselskap

I 1912 ble det oppført arbeiderboliger for bedriften i hagebystil, arkitekt Magnus Poulsson i Grenseveien 75–89, idag Grønvoll allé 1–15.

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum (1930–1935).

Firmanavnet Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik A/S vitner om at også et par andre fabrikker på henholdsvis Bryn og Halden osv., er etter som tiden gikk, blitt en del av bedriften. Fabrikken på Bryn var en direkte fortsettelse av en fabrikk som Holm Jølsen anla 1862 i Enebakk. Denne ble i 1882 (noen kilder oppgir 1872 eller 1878) overflyttet til Bryn. Under flere forskjellige eiere var produksjonen her, med noen avbrekk, i gang frem til 1932. I 1913 ble Bryn Tændstikfabrik slått sammen med Halden Tændstikfabrik. I 1927 inngikk fyrstikkfabrikkene i Aker i det amerikanske selskap International Match Corporation hvis interesser i 1936 gikk over til Svenska Tändstickaktiebolaget.

Viktig industri

I 1890 ble det i Norge eksportert mer enn 5.000 ton fyrstikker til en eksportverdi på kr. 2.028.200. Storbritannia alene avtok cirka 90% av vår fyrstikkeksport, hvorav mye gikk videre til koloniene. Bryn var altså neste største produsent. I de første årene var det, som nå, vanskelig å skaffe nok arbeidskraft. Fabrikken betalte 5 kroner for hver kvinne som ble skaffet. Ved et tilfelle fikk fabrikken tilbud om 30 svenske kvinner. Denne form for arbeidsverving ble kalt for ”hvit slavehandel”.

Personalet

I 1890 beskjeftiget fabrikken 510 fast ansatte arbeidere pluss en mengde hjemmearbeidere til blant annet eskeproduksjon. En meget stor del av arbeidstakerne var barn og ungdom. Arbeidsdagen var lang, fra 7.30 om morgenen til 19.30 om kvelden. Dette var i 1889. Lønnen var dårlig, pakkerskene som, før en streik i dette året, fikk 7 øre pr. gross, får etter streiken bare 5,5 øre. Av hundre ansatte pakkersker var det bare 3 som jobbet så raskt at de tjente 10 kroner om uken, de øvrige tjente langt mindre, de allerfleste under 5 kroner, mange helt ned i 2 – 3 kroner uken. Mannlige arbeidere tjente ved 60 timers uke opptil kr. 18 pr. uke. Dette var mindre enn i annen industri, men noe mer enn gjennomsnittslønnen i jordbruket.

Barnearbeide

Utdypende artikkel: Barnearbeid

Kvinnene hadde ofte ikke noe sted å anbringe barna når de gikk på fabrikken, og de måtte derfor ta dem med. I disse tilfeller ble barna satt til å arbeide fra de var omkring 7 år. Barna var som regel flinke til å arbeide. Da fabrikktilsynsloven kom i 1892, ble det slutt med barnearbeid i fabrikken. De barn som arbeidet i fyrstikkindustrien hadde iallfall forholdsvis lett arbeid i varmt hus, men de måtte jo ferdes mellom løpende hjul, fritt roterende aksler og i fosfordamp, og bra var ikke dette.

I 1879 var det 496 barn i denne industrien. I 1875 var man, etter gammel skikk, voksen ved 15-årsalderen og i stand til å gjøre manns arbeid. Det luktet sterkt av barna fra fyrstikkfabrikken som av skolekameratene ble kalt for ”svovelokser”. Det var ikke alle som ville sitte ved siden av dem på pulten, og i friminuttene burde de helst holde seg for seg selv.

Fabrikkeierne var interessert i billig arbeidskraft, og i mange hjem var de skillingene som barna tjente velkomne, især hvor forsørgeren var død, kanskje blitt invalid eller slått ned av sykdom.

Loven fra 1892 hadde bestemmelser om at barna og unge mennesker under 18 år ikke måtte sysselsettes før kl. 6 morgen eller etter kl. 20 om kvelden og ikke over 60 timer i uken. Det forekom at foreldrene lurte barn med på arbeidet for å hjelpe til med akkorden. For barna å være alene hjemme gjennom en lang dag, var ikke hyggelig. Oskar Braaten sa det slik: ”Når de lange, mørke vinterkveldene kom, da gikk vi på besøk til hverandre, vi som var alene hjemme. Krøp sammen og ventet på kvelden da foreldrene våre skulle komme. Tiden var så lang, så lang. Vi gjorde kanskje mange gale ting….”

Karoline Kristiansen fra Kampen forteller:

Før satt vi hjemme og limte fyrstikkesker. Da vi kom fra skolen, var det å sette seg til limfjela. Så var vi ute ei lita stønn, og så var det å sette i gang igjen da mor tente parafinlampa. Vi måtte opp på fabrikken før vi gikk på skolen, med eskene, og så måtte vi bære hjem spon som vi skulle lage esker av. Vi måtte stå å vente på spon med det samme vi leverte fyrstikkeskene. Vi gikk på skolen kl. 8 om morran. Vi drev og limte alle sammen hjemme. Vi fikk ikke så mye som en øre, da vi limte. Mor og far fikk alt.

Fyrstikkpakkingen foregikk med hånden, og lønnen var 6 – 7 øre pr. gross; gjennomsnittlig kunne arbeiderskene tjene fra 5,00 til 6,50 pr. uke. I oktober 1889 dekreterte fabrikkeierne lønnsnedslag – fra sju til fem og en halv øre pr. gross. Det var den umiddelbare årsak til streiken, som startet 24. oktober.

Anna Fredriksen som også bodde på Kampen, men arbeidet på Bryn, forteller:

”Vi møtte opp utafor huset te Bjørnson, og der sto’n på verandaen og talte te vårs…Alle samma hadde vi gule muggstørklær på hodet og blåtrøye hadde vi. Og tretøfler ikke å forglemme. Det var drakta vår om hverdagene det, og den skulle vi ha…

- Tretøfler uten hel? - Akkurat ja. Dem var så kjekke så, vi brukte dem om vinter’n i snøen også. - Da måtte en vel gå forsiktig?

- A nei da, en blei så vant med det at det gjorde ikkeno, men det hente jo at en blei sittande fast i snøfanan… Så var’e å hinke tebake etter’n.

Viktig streik

Kvinnelige fyrstikkarbeidere gikk i 1889 til spontan streik for å få bedre betaling og bedre arbeidsforhold. Kvinnenes krav var: ”Vi forlanger kun et øre mer pr. gros og bedre sanitære forhold.” Til å begynne med var kvinnene utelukket fra de store fagforeningene. Nå dannet de sine egen organisasjon – Kvindelige Fyrstikarbeideres Forening - og ville kjempe for sine krav. Streiken varte i syv uker, og de oppnådde i første omgang ikke så mye, men denne streiken ble et symbol for arbeiderbevegelsen og en appell om solidaritet, men bedre lønninger fikk altså ikke.

Sykdom og plager

Blant de ansatte fantes det mange slags sykdommer og plager. Verst var den giftige fosforen som tæret på arbeidernes tenner og kjeveben. På Bryn ble det bare fabrikkert fosforstikker til 1904 da en også her startet produksjonen av sikkerhetsstikker. I 1913 opphørte helt fabrikasjonen av fosforstikker.

Bjørnstjerne Bjørnson

I Dagbladet for 22. november 1889 er det referat fra en tale som Bjørnson holdt ved en tilstelning i Arbejdersamfundets Sal til støtte for de streikende fyrstikkarbeiderskene. Noen bruddstykker fra dikterens lange tale:

Medens vi har det godt og lever i udluftede Rum og under sunde Vilkaar, saa er der nogen, som lider for, at vi skal leve paa den Maaden.

Det er saaledes jeg mener, at dette med Streiker er en ren Velsignelse. De er i stedet for det, som er haardt, i stedet for Revolution – de er en ren Velsignelse, tror jeg.

Du skal hædre din Far og Mor, at det kan gaa dig vel, og du skal længe leve i Landet.” Hva er det nu, disse gjør? Jo, de sætter ind istendenfor Far og Mor saadan en Grosserer, som holder Fabrikpiger – det er det, de gjør. De har ikke den allerringeste Hjemmel til det

Man kan her i landet ikke møde saadanne Forhold, uden at man møder Theologien, Religionsforkyndelsen; thi det er der, de har hentet sin Moral. Ogsaa af den Grund synes jeg, det er bra, at denne Streik kom. Vi maa gjennem denne nu engang faa et Blikk for, at her er andre Forhold end en Slaves Ejer, at dette er fri Menneskers Protest, naar de synes, at de ikke faar sin Ret. (Bifald)

Fosfornekrose

På møtet der Bjørnson talte, var det en ung mann som hadde blitt syk av arbeidet med produksjon av fyrstikker. Arbeidslederen befalte gutten å dyppe stikker i fosfor. Gutten ville ikke, men fikk valget mellom å gjøre det eller å gå sin vei. Han måtte bøye seg for ikke å stå uten mat, drikke og husly. Knapt 3 år etter hadde han fosfornekrose. 4 uker etter at han merket sykdommen, måtte han trekke 4 tenner. Senere måtte han opereres og mistet også et stykke av overkjeven. Han gikk 5 uker uten understøttelse, deretter måtte han arbeide selv om han ble dårligere og dårligere. Han gikk og ventet til han så ble innlagt på et sykehus. Her ble han operert igjen. Det ble gjort et snitt inn til den syke kjevebenet, som så måtte hugges ut med meisel og hammer, men uten at det gikk an å kloroformere (få narkose) han. Forsamlingen ble sterkt grepet av beretningen og synet av den unge mannen.

Kilder

• Bjørnson, Bjørnstjerne: Selvstændighedens Æresfølelse. Artikler og taler i utvalg 1879 – 1905.
• Byminner nr. 3 fra 1956.
• Byminner nr. 1 fra 1987.
• Helge Iversen: Fra bondebygd til industriby. Bydel 20 gjennom 10 000 år.
• En forstad vokser fram. Bryn vel gjennom 40 år.
• Byantikvaren i Oslo.
• Wetting, Olav: Norsk fyrstikkindustri før år 1900
• Trekk fra Oslos Historie av flere forfattere.
• Karsten Sølve Nilsen: Alna
• Arbeiderbladet 25. januar 1958 fra Oslo Museums klipparkiv.

Artikkelen er basert på Gunnar Pedersens Aktuell historie- spalte i Nordstrand blad, oktober 2007.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.