Edvard Munch på Nordstrand

Edvard Munch malte flere motiver fra Nordstrandsområdet, blant dem Skrik.

Vi vet at Edvard Munch var opptatt av naturen som «det evige store rike hvorfra kunsten tar sin næring», at naturopplevelsene levde i hans sinn og etterhånden ble formidlet videre gjennom hans malerier. En del av disse har motiv fra området Bekkelaget - Nordstrand - Ljan. Da Munch i 1891 hadde fått statsstipend og skulle sammen med Christian Skredsvig reise til Nizza (italiensk skrivemåte for Nice), utbrøt han «Rent vondt å forlate Bekkelaget - så skjønt det var i dag». Og Skredsvig tilføyer for egen regning: «Gnistrende sol, blendende sne og himmelen så middelhavsblå at -!».

Tilknytningen til Bekkelaget hadde nok for Munchs vedkommende vart noen tid, for i Munchmuseet finnes et lite oljemaleri fra 1882 med motiv fra Bekkelaget. Det er et sommerbilde som gjengir Ulvøyas nordside og «Paddehavet» sett mot Bekkelagsskråningen. Bildet er klart naturalistisk, holdt i dype nyanser av blått og grønt. Men i ettermiddagslyset øyner vi ett og annet hvitt hus som enkel kontrast oppover i den mørkegrønne åssiden.

Skrik

Skrik. Plakett ved utkikkspunktet i Valhallveien nedenfor Ekebergsletta.

Dagens utsikt mot Oslofjorden og sentrum fra Ekeberg.

Når Edvard Munch og Christian Skredsvig slår seg ned ved Rivieraen vinteren 1891-92, er iallfall Munch forlengst ferdig med naturalismen. I mellomtiden har han tatt inn over seg sterke impulser fra de franske impresjonister, levet blant venner i «fin de siecle»-stemningen, og blitt mer og mer klar over sitt eget inntrykksvare og angstfylte sinn - og den tunge slektsarv som han bar på: lungesykdommer og sinnslidelse. Naturen er stadig inspirasjonskilden som han høster næring fra, men samtidig understreker han at «naturen er midlet, ikke målet». «Dager og netter blandt kunstnere» gir også et innsyn i malerkollegaens forhold til naturen. Skredsvig skriver nemlig om Munch:

I lengere tid hadde han villet male erindringen om en solnedgang. Rød som blod. Nei, det var levret blod. Men ikke én vilde føle det samme som han. Alle vilde tenke på skyer. Han snakket seg trist om dette som hadde grepet ham med redsel. Trist, fordi malerkunstens fattige midler strakk aldri til. Han higer efter det umulige og har fortvilelsen til religion, tenkte jeg, men rådet ham til å male det. - Og han malte sitt merkelige «Skrik».

Og merkelig er det - som motiv, som komposisjon og ikke minst koloristisk. Selv forteller Munch:

Jeg gikk en aften utover en vei - på den ene side lå byen og fjorden under meg. Jeg var trett og syk - jeg stod og så utover fjorden. Solen gikk ned - skyene farvedes røde - som blod. Jeg følte som et skrik gjennom naturen - jeg syntes å høre et skrik. Jeg malte dette bilde - malte skyene som virkelig blod. Farvene skrek.

Det ble bildet «Skrik» i livsfrisen.”

Maleriet ble ferdig i 1893 og henger i Nasjonalgalleriet Motivet er en følelse - «det hjelpeløst ensomme menneskes paniske redsel», som Ragna Stang uttrykker det, - billedliggjort som et menneskebarn plassert under en glødende himmel på en ensom vei med byen i bakgrunnen. Her er det tydelig at «naturen er middelet». De lange, buktende linjer på himmelen som gjentas i landskapet, utført med bred pensel og lange strøk, understreker og intensiverer sammen med farvene den angst som utløser skriket. Landskapet er kjent nok. Det er en utsikt fra Nordstrand innover mot byen, havnebassenget og Holmenkollåsen.

I 1890-årene og et stykke inn på 1900-tallet var Edvard Munch stadig på reise. Han flakket omkring i Tyskland, besøkte Italia, bodde i lengre perioder i Paris og Berlin, men vendte innimellom hjem til Norge, der hans tante Karen Bjølstad holdt hjemmet sammen om søstrene Laura og Inger, og broren Andreas. I Fo1ketellingen fra 1891 finner vi for østre Aker, Tællingskreds No. 8. Husliste No. 82 (Nordbygården, Mosseveien), følgende personer oppført: Edvard Munch, Karen Bjølstad, Andreas Munch og Inger Munch. Gjennom Langaard og Revolds oversiktsbok «Edv. Munch fra år til år» finner vi at maleren tilbragte september måned 1893 på Nordstrand, likeledes juli 1895, juni 1899 og vintrene både i 1900 og 1901 i forskjellige pensjonater, fortrinnsvis Hammer pensjonat på Ljan.

Landskapsbilder fra Nordstrand

Fra disse årene foreligger det en rekke rene landskapsbilder fra Munchs hånd, noen vinterbilder med svart-blå trær i kaldt vinterlys, noen sommer- og høstbilder med trær i forgrunnen og utsikt over fjorden og øyene. Motivene «Trær i vinterlandskap» og utsikten over fjorden har Munch gjentatt gang på gang, og Munchmuseet har registrert atskillige bilder med sikkert motiv fra Nordstrand/Ljan. Noen av disse bildene befinner seg i europeiske kunstgallerier, blant annet «Vinternatt» fra 1900 i Kunsthaus Zürich, en annen «Vinternatt» fra 1901 i Mannheim Museum. «Øen I» er i privat eie som også mange andre av disse landskapsbildene. I Nasjonalgalleriets vakre ”Hvit Natt” fra 1901 er både trærne og utsikten med, motivene er harmonisk flettet sammen i billedflaten. Vi ser utover en islagt fjord i det blekblå månelyset, der Malmøya avtegner seg svakt mot en blågrønn stjernehimmel med antydning av rosa i horisonten, - restene av en solnedgang. Forgrunnen domineres av et svartblått furutre, avrundet i grener og krone, som står i kontrast til grantrærnes spisse topper i silhuett mot sjøen. Trærnes skygger spiller over sneen i måneskinnet og gir bildet liv. Landskapet Munch befinner seg i, er det samme som da han malte «Skrik». Men det er gått noen år siden 1893, og forholdet til naturen er i ferd med å utvikle seg, han får etter hvert et mer avbalansert forhold til den. Det kan vi se av et udatert bilde «Fra Nordstrand», som befinner seg i privat eie. Munchmuseet har en utmerket reproduksjon av dette bildet for salg, og vi kan analysere bildets maleriske kvaliteter, dets form og koloritt på bakgrunn av denne. Det er nok en gang utsikten over fjorden som er motivet. Kanskje er det malt fra en have eller veranda i Solveien, der veien går i svinger ned mot Ljan stasjon. Maleriet avspeiler en sensommer stemning ,bjerka i forgrunnen står med gulnet løv, - det er en stille, varm kveld, «den b1å time», som dikterne kaller det, - men Munch bruker fiolett, det er varmere! Vi kjenner igjen furutreet fra «Hvit natt» og raden av grantopper mot den lysere fjorden, men komposisjonen er en annen, forgrunnen samler seg om det lysende bjerketre som enda til har fått kveldens siste so1streif over toppen.

Rundt århundreskiftet er det ikke lenger snakk om « - - erindringen om en solnedgang». Han har den tett innpå seg, og maler den som han ser den over Malmøya og åsene i vest, ikke rød som blod, men fiolett, gammelrosa og gult i avdempede nyanser mot en forgrunn av Nordstrands furuer, og togrøken som bølger rytmisk gjennom landskapet. Bildet er malt i 1900 og kalles «Togrøk». Det henger i Munchmuseet.

Naturen inspirerte Edvard Munch til nye storverk. «Jeg maler ikke efter naturen - jeg tar fra den - eller øser fra dens rike fat», uttalte han en gang. Og etter noen års forløp, da han hadde slått seg ned i Kragerø, beskjeftiger han seg atter med solen, - ikke «erindringen om en solnedgang», men den nærværende sols oppgang med dens stråleprakt, den sol som skulle komme til å pryde fondveggen i Universitetets aula.

Kilder

• Stang, Ragna: Edvard Munch. Mennesket og kunstneren. Oslo 1977.
• Skredsvig, Christian: Dager og Netter blandt kunstnere. Oslo 1943.
• Langaard, Johan og Revold, Reidar: Edvard Munch. Fra år til år. Oslo 1961.

Artikkelen er basert på Gunnar Pedersens Aktuell historie- spalte i Nordstrand blad, 12. november 2004.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.