Eidsvoll landsgymnas

Eidsvoll offentlige landsgymnas lå på Vilberg i Eidsvoll. Skolen var i virksomhet fra 1922 til 1967. Den var et av i alt tolv landsgymnas i Norge, og det eneste på Østlandet før krigen. Fra første stund oppstod det strid rundt gymnaset. Det gjaldt spørsmålet om målform, som var et stridsemne helt fra etableringsfasen. I 1930-åra var det uro omkring noen gymnasiaster som demonstrerte tilslutning til Nasjonal Samling, og under okkupasjonen fikk skolen rykte for å være et «NS-gymnas», blant annet ved at rektor sluttet seg til Quislings parti. På 1950-tallet ble Eidsvoll landsgymnas kjent nærmest som en eliteskole, med mange seinere landskjente personligheter som elever.

Eidsvoll folkehøgskole, som ble tatt i bruk som internat for gymnaset etter at ny undervisningsbygning stod klar i 1926.

Foto: Anders Beer Wilse

Oppstarten

Utdypende artikkel: Landsgymnas

Da Stortinget i 1918 vedtok å velge Eidsvoll som sted for landsgymnaset på Østlandet, var en viktig grunn at Eidsvoll Folkehøiskole da var nedlagt og bygningene til salgs. Anlegget ble kjøpt på betingelse av at kommunen skjøt inn bortimot halvparten av kjøpesummen, mens staten dekket resten og finansierte driften som et offentlig landsgymnas.

Allerede to år tidligere hadde Romerike ungdomsforbund begynt et aktivt arbeid for å få skolen til Eidsvoll. Initiativtaker og seinare formann i den lokale gymnaskomiteen var amtsdyrlege Baard Arne Hjelde. Viktige lokale støttespillere ellers var stortingsmann og ordfører i Eidsvoll Anders Venger og banksjef Gudbrand Bræk. Sammen med advokat W. Arvesen utgjorde Hjelde, Venger og Bræk en forhandlingskomite overfor de statlige myndighetene. Et møte mellom denne komiteen og kirkestatsråd Jørgen Løvland ble utslagsgivende for lokaliseringsvedtaket.

En annen viktig kraft bak arbeidet for å få opprettet landsgymnaset på Eidsvoll, var språk- og ungdomsorganisasjonen Østlandsk reisning, med sogneprest og senere biskop Eivind Berggrav i spissen.

Av forskjellige grunner kom ikke undervisningen i gang før høsten 1922. Bygningene var i mellomtida blitt benyttet til skolehjem for «vanskelige» gutter. Med kjøpet fikk gymnaset gymnastikksal og et helt lite gardsbruk. Det ble reist en ny undervisningsbygning som stod ferdig i 1926, og som med noe påbygging er i bruk av Eidsvoll videregående skole den dag i dag. Snart etter ble det planert en stor idrettsplass. Den store folkehøgskolebygningen ble tatt i bruk som internat for førsteklassingene. Den bygningen ble revet i 1980.

Strid om rektorvalg og målform

Landsgymnaset var ei flaggsak for målrørsla, og landsmål (nynorsk) var det «selvfølgelige» valg av hovedmål på de landsgymnasa som til da var blitt etablert. Østlandsk reisning, som gikk inn for østlandske folkemålsformer i både landsmål og riksmål, hadde håp om at dette språksynet skulle bli lagt til grunn på Eidsvoll. Amtsdyrlege Hjelde og ordfører Venger var begge riksmålsfolk, mens Gudbrand Bræk var landsmålstilhenger.

Da Kirkedepartementet i 1922 ansatte den sentrale landsmålsforkjemperen Johan Fredrik Voss som rektor, var det i strid både med den lokale folkemeningen og også med viljen til gymnasets forstanderskap, som hadde gått inn for Østlandsk reisnings mann, Torgeir Krogsrud. Fra Stortingets talerstol protesterte Anders Venger sterkt og uttalte på vegne av Eidsvoll herredsstyre at hvis en hadde visst at det skulle bli et landsmålsgymnas, ville ikke kommunen ha bevilget en øre til formålet. Det endte med at skolen ikke fikk noe formelt hovedmål, og den enkelte elevs valg ble avgjørende for den enkelte, slik det også var på de andre landsgymnasene. På Eidsvoll delte imidlertid elevmassen seg på midten.

Et NS-gymnas?

Melding til Elling K. Tjønneland i Skjåk om at sønnen Knut kan bli fratatt skolestipendet om han ikke ber rektor om unnskyldning for å ha vært med på en anti-NS-demonstrasjon ved skolen våren 1941.

På 1930-tallet ble rektor Voss beskyldt for å være unnfallende overfor et antidemokratisk NS-miljø blant skolens elever. Blant annet ble han anklaget for å ha uttalt seg unnskyldende om noen NS-gymnasiastar som i 1938 hadde gjennomført en anti-førstemai-demonstrasjon som omfatta rent hærverk. Voss støtta naturligvis ikke slik oppførsel, men viste til at demonstrasjonen var framprovosert blant annet av «bolsjevikiske» og «forsvarsnihilistiske» krefter innenfor hans egen lærerstab. Beskyldningene om at rektor Voss sjøl hadde NS-sympatier ble bekreftet ved at han gikk inn i partiet i 1940. Han ble avsatt som rektor da freden kom.

Av ti Eidsvoll-elever som mista livet under krigen, var fem som var i tysk tjeneste på Østfronten. Tre av lærerne ved skolen (Edvard Brakstad, Harald Goksøyr og Bjarne Svare) ble arrestert og sendt til Kirkenes under læreraksjonen i 1942. Lærere som ikke ble medlemmer i NS-organisasjonen Lærersambandet, ble erstattet av NS- og sambandsfolk. Svares familie ble kastet ut av lektorboligen de leide, og fikk ikke vende tilbake før krigen var slutt.

Også blant elevene ble det imidlertid protestert mot NS-regimet. Det ble for eksempel i 1941 aksjonert mot et påtvunget skimesterskap i NS-regi. Etter at situasjonen spisset seg til med læreraksjonen, var det mange elever som slutta, og mye færre nye som søkte seg inn. Elevtallet gikk ned til under det halve. Bare 14 elever tok artium der i 1943 mot hele 63 året før, og flere av de yngre lektorene måtte finne seg annet arbeid. I perioden 1942-1945 gikk Eidsvoll for å være et NS-gymnas.

Linjer og elevgrunnlag

Eidsvoll landsgymnas var fireårig fram til 1955, da det ble treårig. Fra starten var det to linjer, latin- og reallinjer. I 1936 kom engelsklinja til. Under krigen (1941-1945) var det også norrønlinje. Fra 1953 var det naturfaglinje.

Gjennom skolens historie kom de fleste elevene fra landsbygda, særlig fra østlandsbygdene. Den kjente friluftsmannen Nils Faarlund søkte seg i 1953 til Eidsvoll, «for det var et utklekningssted for de som skulle ha gode karakterer». Einar Førde var en av de få vestlendingene på skolen. Elevene bodde alle på internat (revet i 1980).

Det første kullet gikk ut i 1926, og var på 25 kandidater, hvorav tre kvinner. Antall kandidater økte jevnt med 40-55 før krigen, og 84 og størst i landet i 1948, og opp til 148 i 1962. Kvinneandelen var fra 17 til 23 % før krigen og økte til 40 % og drøyt 45 % fram på 1960-årene.

I boka om landsgymnaset fra 2007 blir følgende kjente navn blant elevene oppregnet: Hallvard Lie (1926), Sigmund Moren (1934), Ivar Svare (1950), Sigmund Kvaløy (1955), Baard Owe (1955), Ragnhild Svare (1956), Jarle Simensen (1956), Tor Røste Fossen (1959), Berit Mørdre (Lammedal) (1959), Lars Velsand (1960), Arne Bendik Sjur (1961), Einar Førde (1961), Øyvind Østerud (1963), Helge Høibraaten (1965) og Per Edgar Kokkvold (1966).

Lærere

Harald Goksøyr, Asgaut Steinnes, Ivar Mortensson Egnund, Rolv Thesen, Margit Svare, Eirik Vandvik, Johs. A. Dale, Olav Næs, Eivind Vågslid, Olav A. Åse, Nils Halland, Tønnes Sirevåg, Jakob Skauge, Eirik Sundli, Toralv Floden, Løve Stokke, Hermann Opheim, Kjeld Ryg, Gerd Haavik, Bjarte Birkeland, Eilif Straume og Oddmund Eggen.

Rektorer

• Johan Fredrik Voss 1922-1945
• Edvard Brakstad 1945-1959
• Bjarne Svare 1959-1967

Skoleslaget landsgymnas ble bestemt avvikla i 1964. Skolen på Vilberg ble omgjort til fylkeskommunalt gymnas og siden til videregående skole for nærmiljøet på Øvre Romerike.

Kilder og litteratur

• Flyen, Simen: Eidsvoll bygds historie 1914-1940. Eidsvoll kommune 2002.
• Gudleiv Forr og Helge Vold (red.): Landsgymnaset, Det Norske Samlaget, Oslo 2007, ISBN 978-82-521-7138-9
• Rossavik, Frank: Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde, Oslo 2007.
• Simensen, Jarle: «Eidsvoll. 1956-kullet som sosialhistorie», i Gudleiv Forr og Helge Vold (red.): Landsgymnaset, Oslo 2007, s. 117-135.
• Sookermany, Anders McD & Eriksen, Jørgen W.: Veglederen : et festskrift til Nils Faarlund, s. 13-14.
• Svare, Ivar: Minner fra Barndom og Krigstid, (privat distribuert beretning, 2012).