Erik Pontoppidan d.e.

Erik Eriksøn Pontoppidan (født 21. januar 1616 i Broby på Fyn, død 12. juli 1678 i Trondheim) var superintendent (biskop) av Nidaros fra 1673 til sin død. Han var en lærd mann, og ble svært populær i Trondheim.

Erik Pontoppidan den eldre, fra Throndhjem i Fortid og Nutid, utg. 1897.

Slekt og familie

Han var sønn av godsforvalter Erik Knudssøn (1568–1631) og Anne Lauridsdatter (1579–1764). En av hans brødre ble farfar til Erik Pontoppidan d.y.

Den 6. november 1653 ble Erik Pontoppidan gift med Catharina Valentina Køler, datter av sokneprest til Kalundborg Valentin Christensen Køler.

Utdanning

I 1635 ble Pontoppidan dimittert fra Odense skole, og begynte på Københavns Universitet. Det er i universitetsmatrikkelen at vi finner navnet Pontoppidan for første gang; det er rett og slett en latinisering av fødestedet Broby. Han avla teologisk eksamen i 1638. I 1641 fikk han et reisestipend fra kongen, og dro til læresteder som Franecker, Leiden og Paris. Han ble der blant annet kjent med studier av levende språk, noe han tok med seg tilbake til Danmark.

I 1643 tok han magistergraden i København, og han fikk tilbud om gode stillinger. Han valgte i stedet å holde private forelesninger, og å fortsette sine studier. Han begynte å utarbeide en dansk grammatikk. I 1649 var manuskriptet til Grammatica Danica klart, men fordi han gjorde mange rettelser og endringer i årene etter kom boka først ut i 1668. Den er skrevet på latin, men har eksempler på dansk. Han kom også med forslag til danske ord for grammatiske termer.

Karriere

I 1649 ble Pontoppidan slottsprest på Antvorsov og hospitalsprest i Slagelse. Han ble så i 1668 sokneprest til Køge. I disse årene ga han ut flere teologiske skrifter. Teologisk sto han innafor tidas ortodoksi, men man finner også spor av pietismen som fikk sitt gjennombrudd noe senere.

Pontippidan ble i 1673 utnevnt til superintendent av Nidaros. Han var skeptisk til å ta på seg dette, og prøvde med henvisning til sin alder å slippe. Men han måtte akseptere. Da han kom til Trondheim fant han en forfallen bisperesidens, som var så ille at han var redd for at den skulle falle ned over ham når det blåste. Økonomien var heller ikke godt, for det var to bispeenker som måtte forsørges.

I løpet av den første vinteren i Trondheim reiste han omkring 250 mil i stiftet, blant annet helt opp til Finnmark. Han fikk i 1674 invitasjon om å komme til København for å bli utnevnt til doktor i teologi, men han måtte be seg unnskyldt på grunn av alder og påkjenningene med lange reiser. Det ble akseptert, og han fikk sin doktorgrad i 1675 uten å måtte møte opp ved universitetet.

Som biskop markerte han seg som en mild og gavmild person. Han hadde blant annet gjerne med seg småting som han ga som premier til barn og ungdom under overhøringer. I 1673 fikk han utgitt en kommentert katekisme til bruk i undervisning. Det hevdes også at han skal ha utgitt en samisk katekisme, og dersom dette er riktig var han den første som brukte samisk skriftspråk i Norge. Det som er sikkert er at han var opptatt av misjon blant samene.

Pontoppidan ble involvert i en av trolldomsprosessene i stiftet. Kirsten Iversdatter ble dømt av lagmann Peder Carstensen Dreyer for trolldom, og både Pontoppidan og domkapitlet gikk med på at hun skulle utsettes for pinlig forhør. Finn-Kirsten, som hun ble kalt, var den siste som ble brent som heks i Trondheim stift.

Han var også involvert i en kjettersak, da svensken Andreas Kempe ble tiltalt for å forsøke å bekjempe den offisielle kirken. Etter å han blitt utvist fra Sverige var han naturlege i Verdalen, og det ble Pontoppidan som fikk i oppgave å forsøke å få ham til å avsverge kjetteriet. Kempe sto på sitt, og fikk tre dager på seg til å forlate riket; ellers ville han bli dømt til døden.

I 1678 la Pontoppidan ut på visitasreise til Nord-Norge. Ved Nærøy svikta helsa, og tilbake i Trondheim kunne stadsfysikus Joachim Irgens konstatere at han hadde pådratt seg skjørbuk og at livet ikke sto til å redde. Han døde sommeren 1678.

Erik Pontoppidan ble gravlagt i søndre oktogonkapell i Nidarosdomen. På blyplata på kista og på en gravstein over krypten er det innskrifter som hyller hans minne. Enka betalte for et monumentalt gravminne, som opprinnelig sto over hans grav og som nå henger i søndre tverrskip. Det er det eneste gravminnet av denne typen som har overlevd alle branner i Nidarosdomen.

Litteratur