Erik Pontoppidan d.y.

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Oljemaleri av Erik Pontoppidan.
En av Pontoppidans illustrasjoner fra Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie (1752/1753).
Motiv fra Pontoppidans gate i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014).

Erik Ludvigssøn Pontoppidan (født 24. august 1698 i Århus, død 20. desember 1764 i København) var forfatter og biskop av Bjørgvin. Hans skrifter dekker felter som språk, historie, topografi og økonomi, og var viktige bidrag til å føre Danmark-Norge inn i opplysningstida. Pontoppidans katekismeforklaring ble tatt i bruk som lærebok i konfirmantundervisninga i Norge, og fikk dermed svært stor utbredelse.

Slekt og familie

Han var sønn av stiftsprost Ludvig Henriksen Pontoppidan (1648–1706) og Elsa Sophia Christensdatter Spend (1673–1707). Han var brorsønns sønn av Erik Pontoppidan d.e. (1616–1678), som var superintendent i Nidaros.

Den 26. oktober 1723 ble han gift i Lundum med Francisca Toxverd (d. 1730), som var datter av sokneprest Peder Frandsen Toxverd.

Året etter den første konas død, den 4. september 1731, ble han gift i Sønderborg med Ellina Danielsen (1712–1744), datter av husfogd Peter Danielsen og Ingeborg Thomsen.

Også tredje ekteskap kom på plass et år etter forrige kones død. Den 16. februar 1745 ble han gift i København med Johanne Marie de Hofman (1722–1809), som var datter av justisråd Søren de Hofman til Skjærildgård og Karen Elisabeth Dreyer.

Liv

Faren døde i 1706 og mora i 1707, så Erik Pontoppidan var foreldreløs som niåring. Han ble sendt til slektninger, og etter hvert videre til en rekke andre slektninger. De siste han bodde hos før han begynte å studere var halvbroren Henrik Ludvigsen Pontoppidan i Fredericia. Erik Pontoppidan gikk på latinskolen der, og ble dimittert til Københavns Universitet i 1716.

Det var dårlig med penger, og det var derfor viktig å gjøre unna studiene så raskt som mulig. Pontoppidan var en intelligent og flittig ung mann, og han tok filosofisk eksamen i 1717, teologisk attestas i 1718 og så baccalaureatgraden kort tid etter. I ettertid fortalte han at han i studietida ikke hadde noe personlig forhold til kristendommen; det hadde vært en ren intellektuell øvelse.

Etter studiene ble det et opphold hos venner og familie på Jylland, før Pontoppidan reiste til Tyskland for en kort tid. I 1719 kom han så til Norge for første gang. Han ble huslærer hos generalløytnant Barthold Heinrich von Lützow i Christiania. Etter et års tid ble han reiseledsager for Claus Iversen Huitfeldt, senere lagmann og sønn av sjøoffiseren Iver Huitfeldt. De dro til Nederland, der Pontoppidan fikk et møte med den reformerte teologien som ga sterke inntrykk. De reiste så videre til Storbritannia, der han også ble kjent med Den anglikanske kirke. I 1721 ble reisa avbrutt da det så ut til at Pontoppidan skulle få et prestekall på Fyn. Det falt i fisk, og han ble i stedet huslærer hos Frederik Carl von Carlstein på Als fra 1721 til 1723.

I tida på Als ble Pontoppidan kjent med tysk pietisme, og det personlige forholdet til Gud som kjennetegna denne falt i smak hos ham. Han ble diakon i 1723, og samtidig Frederik Carl von Carlsteins hoffpredikant. Det ser ikke ut til at han selv hadde noen sterk opplevelse av omvendelse; den intellektuelle tilnærminga til verden satt nok i. Men i hans prekener var nettopp omvendelsen og vekkelse viktige elementer. Dette fikk sokneprest Hans Caspter Brandt i Nordborg på Als til å reagere, og han anklaga Pontoppidan for kjetteri. Brandt representerte den lutherske ortodoksi, mens Pontoppidan ble stående som pietismens forsvarer i striden mellom de to. Da Pontoppidan ved årsskiftet 1726/1727 søkte på og fikk sokneprestembetetet i Hagenbjerg ble Brandt utnevnt til prost, så det ble en langvarig konflikt mellom de to.

Pontoppidans første bok ble utgitt kort tid etter at han kom til Hagenbjerg. Heller Glaubens-Spiegel in welchem die Kennzeichen de Kinder Gottes vorgestellt werden var et oppbyggelig skrift, der den personlige og levende troen framheves. Innflytelsen fra tysk pietisme er tydelig. Den ble oversatt til dansk under navnet Troens Speyl, og fikk da stor utbredelse i Danmark-Norge. Foreløpig siste utgivelse på norsk, under tittelen Troens speil, kom i 2002. Mens han var i Hagenbjerg ga Pontoppidan også ut andre bøker, blant annet de første topografiske og kirkehistoriske samlingene. En av de mest kjente titlene fra denne tida er Theatrum Daniæ veteris et modernæ.

Under Christian VI hadde en pietistisk prest gode kår, og i 1734 ble Pontoppidan utnevnt til slottsprest på Frederiksborg og sokneprest i Hillerød-Herløv. Han tiltrådte tidlig i 1735, og allerede på slutten av samme år hadde han rykka opp til stillingen som hoffprest i København.

I 1736 ble konfirmasjonen innført i Danmark-Norge. Som hoffprest fikk Pontoppidan oppgaven med å skrive en katekismeforklaring. Den ble utgitt anonymt i 1737 under tittelen Sandhed til Gudfrygtighed, og ble raskt innført både som lærebok ved konfirmasjonsforberedelsene og som lesebok i folkeskolen og latinskolen. Boka inneholdt 759 spørsmål og svar om den lutherske lære, og hadde en tydelig pietistisk vinkling. Pontoppidans navn ble nokså raskt knytta til boka.

I Danmark ble Pontoppidans bok bytta ut med Balles lærebok i 1790-åra, men i Norge forble den i bruk som hovedlærebok i over 150 år. I enkelte menigheter og pietistiske miljøer skulle den holde seg enda lenger, og senest i 1996 kom et nytt opplag. Hans Nielsen Hauge var sterkt prega av dette da han utvikla det som ble kjent som haugianismen, og også andre vekkelsesbevegelser hadde sin inspirasjon fra Pontoppidan. Den ble også oversatt til engelsk, ettersom norske emigranter hadde den med over til USA.

I 1738 ble Pontoppidan ekstraordinær professor i teologi ved Københavns Universitet. Han ble året etter medlem av kommisjonen til revisjon av bibeloversettelsen. I 1740 ble han medlem av Misjonskollegiet og meddirektør for Waisenhuset. Han ga i denne tida ut et tillegg til Kingos salmebok, kalt Den Nye Psalme-Bog. Også denne ble utgitt anonymt. I motsetning til Pontoppidans forklarelse fikk den liten utbredelse.

Han ga også ut tobindsverket Marmora Danica, en samling innskrifter fra gravminner, epitafier og monumenter. For mange av monumentene som er beskrevet er dette den eneste kilde vi har. Andre verk fra denne tida var Gesta et vestigia Danorum extra Daniam, et trebindsverk som fortalte om danskers bedrifter i utlandet gjennom historien, reiseromanen Menoza om en asiatiske prins som reiste rundt for å lete etter kristne, og den danske kirkehistorie i fire bind, Annales ecclesiæ Danicae diplomatici.

I 1746 døde Christian VI, og snaut et år etter ble Pontoppidan utnevnt til biskop av Bjørgvin. Han tiltrådte i 1748, og ble der til 1754. Dette har blitt omtalt som en tvangsforflytting; en kan si at han ble «sparka oppover». Frederik V var ikke like glad for å ha en pietistisk hoffprest som sin far. Da han kom til Bergen så Pontoppidan straks at noe måtte gjøres med skolen. Han etablerte et kateketisk seminar for bondegutter med gode evner, og gymnaset Seminarium Fridericianum. Han var en aktiv biskop, som visterte menighetene og sendte ut årlige hyrdebrev til prestene. Disse hyrdebrevene for årene 1749 til 1752 ble i 1753 utgitt under tittelen Opvækkelige Hyrde-Breve. I dem ser vi at pietismen fortsatt står sterkt hos Pontoppidan.

Under sine visitasreiser benytta Pontoppidan anledning til å samle inn opplysninger om norske ord og talemåter, noe som førte til at han skrev Glossarium norvagicum. Han gjorde også naturhistoriske og topografiske undersøkelser, og i 1752 og 1753 kom tobindsverket Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie. Han oppfordra også prestene i stiftet til å drive topografiske studier.

I 1754 måtte Pontoppidan reise til København. Det hadde oppstått rykter om ham, blant annet at han hadde et utenomekteskapelig forhold til datteren til Bergens borgermester. Det ble slått fast at ryktene var usanne, men han reiste allikevel ikke tilbake til Bergen. I 1755 ble han utnevnt til prokansler ved Københavns Universitet. Han redigerte Danmarks og Norges oeconomiske Magazin, igjen anonymt. Verket kom ut i åtte bind i åra 1757–1764. Andre verker fra denne tida inkluderer Den Danske Atlas i tre bind, pastorallæren Collegium pastorale practium og de oppbyggelige skriftene Sandheds Kraft og Tractat om Sielens Udødelighed.

Han døde i København i 1764.

Pontoppidans gate i Oslo er oppkalt etter ham.

Litteratur