Forvaring
Forvaring er en strafferettslig særreaksjon som ble innført i 2001. Den erstatta sikring i saker der gjerningspersonen er strafferettslig tilregnelig. Ved en forvaringsdom er det ikke en øvre grense for straffens lengde (tidsubestemt straff), hvilket vil si at det i teorien kan gi livsvarig fengsel. Det settes ei tidsramme, og normalt også en minstetid. Ved minstetidens utløp kan prøveløslatelse vurderes, og ved tidsrammas utløp skal det vurderes om personen skal løslates eller om soning skal utvides med inntil fem år av gangen.
Mens sikring ikke ble regna som straff, men en ordning for å sikre samfunnets behov for beskyttelse mot særlig farlige personer, er forvaring definert som straff. Dette har ført til at den domfeltes rettssikkerhet ivaretas på en annen måte enn tidligere, blant annet ved at man har krav om fornya behandling underveis dersom soningstida forlenges. I motsetning til sikring kan ikke forvaring benyttes dersom personen er strafferettslig utilregnelig; da benyttes i stedet tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Personer som var under soning av straff med sikring i 2001 kunne få denne omgjort til forvaringsstraff.
Forvaring idømmes ved særlig alvorlige forbrytelser, og er særlig brukt ved drap, vold, seksualforbrytelser og ildspåsettelser. Det er et krav om at det må foreligge en reell fare for gjentakelse for at forvaring skal kunne idømmes. Dersom man under soning kommer til at det ikke foreligger noen slik fare, vil personen kunne prøveløslates etter endt minstetid eller etter to tredjedels tid dersom minstetid ikke er satt.
Lengste mulige forvaringsdom var fram til januar 2015 på 21 år, men det var presisert at tidsramma normalt ikke skulle overstige 15 år. For enkelte forbrytelser er det siden januar 2015 en øvre ramme på 30 år, og i slike tilfeller kan også tidsramme for forvaring settes til 30 år. Senest tre måneder før utløpet av tidsramma må påtalemyndigheten bestemme om det skal reises sak om forlengelse, eller om personen kan prøveløslates. Den domfelte kan begjære seg løslatt i retten, og det har vært tilfeller der domstoler har overprøvd påtalemyndighetens ønske om forlenga forvaring. Mens de som soner ordinær fengelsstraff får sin løslatelse vurdert av Kriminalomsorgen, og kan avvises ut fra en rekke hensyn, er det for forvaringsdømte som søker seg løslat kun rettens vurdering av fare for gjentakelse som avgjør. I praksis vil det være den domfeltes utvikling gjennom programvirksomhet, terapi, utdanning og andre tilbud i fengselet samt uttalelser fra sakkyndige som legges til grunn i denne vurderinga, sammen med vurdering fra Kriminalomsorgen og påtalemyndigheten. Det er i en slik sak ikke anledning til å ta hensyn til allmennhetens rettsfølelse eller til straffens formål, noe Kriminalomsorgen ellers kan gjøre.
Minstetida kunne opprinnelig settes til maksimalt ti år. Dette førte til at en person som var idømt 21 års forvaring kunne begjære seg løslatt etter ti år, og dersom det ikke forelå fare for gjentakelse ville dette bli tatt til følge. Ved en vanlig fengselsdom ville første mulige prøveløslatelse ved dom på 21 år komme etter 14 år, etter soning av to tredjedeler. Dette skapte altså en situasjon der forvaringsdømte kunne ende med å sone kortere enn de som ikke ble ilagt forvaring. I 2015 ble også dette endra, slik at man ved dommer på over 21 års forvaring kan settes minstetid opp til 20 år, og ved dommer på mer enn 15 år fengsel en minstetid på opp til 14 år. For dommer på 15 år eller kortere er maksimal minstetid fortsatt 10 år, hvilket jo tilsvarer to tredjedeler av en dom på 15 år. Ut fra prinsippet om at allmenhetens rettsfølelses ikke skal krenkes, er det grunn til å tro at det fleste forvaringsdommer etter dette vil ha en minstetid på to tredjedeler eller mer av tidsramma.
Forvaringsdømte starter normalt soning i spesielt tilrettelagte fengsler. For mannlige fanger er dette Ila fengsel og forvaringsanstalt eller Trondheim fengsel, og for kvinner Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Etter hvert kan den domfelte plasseres i andre fengsler, noe som er avhengig av personlig utvikling. Forvaringsdømte kan etter at minst en tredjedel av tidsramma har fått også sone i åpent fengsel og få permisjoner dersom dette anses som forsvarlig. Ofte vil det gå lenger tid enn minstetida på en tredjedel før forvaringsdømte oppnår dette. Mange kommer over på overgangsbolig mot slutten av soning,og da gjerne på spesielt tilrettelagte boliger for forvaringsdømte framfor de vanlige overgangsboligene.
Ved prøveløslatelse fra fengsel kan det ilegges vilkår, for eksempel at man skal unngå visse steder eller personer, avstå fra alle former for rusmidler eller annet. For forvaringsdømte ilegges det praktisk talt alltid strenge vilkår, og det er også vanligere med meldeplikt enn for domfelte med vanlig fengselsstraff.
Litteratur
- Forvaring i Store norske leksikon.
- Forvaring på Wikipedia på bokmål og riksmål.