Gina Oselio
Gina Oselio - opprinnelig Ingeborg Mathilde Laura Aas - født 19. november 1858 i Christiania, død 4. mai 1937 i Oslo - var operasanger, mot slutten av 1800-tallet blant landets ledende, også kjent ellers i Europa.
Familie
Gina Oselio var datter av salmaker Even Pedersen Aas (1819-1897) og Nicoline Engelstad (død 1859). Mellom 1893 og 1909 var hun gift med teatersjef Bjørn Bjørnson (1859-1942). Kunstnernavnet Gina Oselio tok hun i begynnelsen av 1880-årene.
Liv og virke
Ingeborg Mathilde Laura Aas vokste opp i Christiania. Ved folketellingen for 1875 er hun oppført sammen med faren og broren Monrad Ingvald (moren var da død) på adressen Kirkegata 7 i Kvadraturen (der Sjøfartsbygningen står i dag).
Sangtalentet hennes ble oppdaget av skuespillerinnen Johanne Juell. Fra hun var 17 år fikk hun sangundervisning av den svenske sangpedagogen Fritz Arlberg (som hadde flyttet til Christiania) og fra 1877 av Fredrika Stenhammar i Stockholm. Hun debuterte på Kungliga Teatern i Stockholm 11. desember 1879 som Leonora i Donizettis La Favorita. I 1880 tolket hun Ortrud i Wagners Lohengrin, og fikk etter dette stipend fra kong Oscar II for videre studier i Paris hos Mathilde Marchesi. Hun fikk samtidig tittelen “kongelig Hofsangerinde”.
I 1882, etter studieårene i Stockholm og Paris, startet Gina Oselios egentlige karriere. Hun hadde rekke gjesteroller ved italienske operahus, senere i andre europeiske storbyer. Hun var som sanger mezzosopran, men hun mestret også sopran- og altpartier. Hennes mest kjente roller var som Bizets Carmen og Margarethe i Gounods Faust.
I 1890 ble Gina Oselio engasjert av Christiania Theater for å synge i Faust. Året etter sang hun Carmen samme sted, og hun ble en av landets mest kjente operasangere. Ekteskapet med teatersjef Bjørn Bjørnson i 1893 bidro til dette. Våren 1900 sang hun igjen hovedrollene i Carmen og Faust, denne gang på det nyåpnede Nationaltheatret, der Bjørnson var teatersjef.
I 1902 ble hun tildelt Kong Oscar IIs belønningsmedalje.
Ulike helseproblemer rundt århundreskiftet svekket Gina Oselios helse. Dette, sammen med at ekteskapet med Bjørnson ble oppløst, gjorde hennes sangprestasjoner uforutsigbare, og hun opptrådte etter hvert mer sporadisk. Likevel feiret hun sitt 40-årsjubileum som sanger med en konsertturné i 1917 med gode kritikker. Hun deltok ivrig i kulturlivet og operadebatten livet ut, og hun var sanglærer og hjelper for unge talenter. Fra 1929 mottok hun Statens kunstnerlønn.
Ettermæle
I en nekrolog i Aftenpostens aftenutgave 5. mai 1937 av signaturen "R.M." ble Gina Oselio beskrevet slik (utdrag):
| Det vekker vemod at Gina Oselio er gått bort. Sårt og tungt vemod. Et merkelig livsløp og en stolt og lysende bane i norsk kunst er avsluttet. For eldre folk av musikkpublikum, som har hørt henne eller hørt og sett henne i operaen kommer også det direkte inntrykk til og gir budskapet vekten av et likefremt personlig tap. For Gina Oselio var en helt enestående sangerinne! Det kan ikke nektes at slik Oselio kunde synge i sine velmaktsår har ennu ingen norsk sangerinne nådd op til fra røstens og stemmeskjønnhetens side. Hennes mezzo spendte over sopranens høide og hadde i dypleiet altens mørke og sonore preg av dyrt metall. | ||
Gina Oselio er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Tittelen Sangerinne er benyttet på gravminnet.
Kilder
- Aftenpostens aftenutgave 5. mai 1937: nekrolog over Gina Oselio av signaturen "R.M."
- Inger Elisabeth Haavet om Gina Oselio i Norsk biografisk leksikon
- Ingeborg Mathilde Laura Aas i folketelling 1875 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.