Gjøvik støperi
Gjøvik støperi (lokalt bare kalt Støyperiet) lå i Industrigata på Gjøvik. Bedriften ble grunnlagt i 1890 under navnet «Gjøvik Støberi og Mekaniske Værksted». Navnet antyder hva som ble framstilt i fabrikken: Støypegods, først og fremst ovner og andre gjenstander til hjemmene, samt knapper og ulike mekaniske produkter til landbruket og industrien. Produktene skal i hovedsak ha blitt solgt i Gjøvik-området, for en stor del fra fabrikkens eget utsalg i byen. Industriproduksjonen, da i regi av Mustad, tok slutt i 2002.
Etableringa
Bedriften ble etablert av Hans Chr. Hansen og Anders Østbye, som hadde vært henholdsvis verksmester og kontorsjef hos Mustad på Brusveen. Østbye var fra 1886 forvalter ved Aadals Brug i Løten. Grunnlegginga av støyperiet på Gjøvik falt sammen med gjennombruddet for den mekaniske industrien i Norge. Mens bedriften hadde tjue ansatte ved oppstarten, vokste antallet arbeidstakere til 80 rundt 1910 og 130 i 1914.
Formerne ved støyperiet danna i 1901 en av Gjøviks første fagforeninger, Gjøvik formerforening. Fem år seinere gikk støyperiarbeiderne og ansatte ved Øveraasens Motorfabrikk sammen og starta Gjøvik Jern- og metallarbeiderforening.
Felleskjøpet og ødegaardismen
I 1917 ble støyperiet på Gjøvik og Globus Maskinfabrikk i Brumunddalen kjøpt opp av Felleskjøpet. Samvirkeorganisasjonen ønska å sikre produksjonen av landbruksmaskiner under forsyningskrisa som oppsto i forbindelse med verdenskrigen.
Etter krigen ønska imidlertid Felleskjøpet å kvitte seg med bedriften, på grunn av sterk konkurranse fra importprodukter og fordi landbruket i allmennhet hadde store økonomiske problemer. Både støyperiet og Globus gikk da med store underskudd. Frykten for tap av arbeidsplassene ved støyperiet gjorde at Gjøvik kommune i 1927 deltok i en redningsaksjon, der de kjøpte aksjer og ga bedriften både garantier og oppdrag. Støyperiaksjonen var det første eksemplet på den såkalte ødegaardismen, den aktive krisepolitikken til Gjøviks mangeårige ordfører Niels Ødegaard.
Mustad
Det kommunale engasjementet løste imidlertid ikke bedriftens fundamentale problemer. Bedriften var gammaldags drevet, med et stort produktspekter og lav produktivitet. Løsningen kom i 1940, da O. Mustad & Søn kjøpte aksjemajoriteten i bedriften. Mustad var en eier med finansielle muskler og med vilje til å drive firmaet videre på lang sikt. I den første etterkrigsperioden var overskuddet betryggende, og antall ansatte lå ei stund rundt 120. Seinere kom det vanskelige tider for verkstedindustrien, og en måtte satse på modernisering av produksjonslokalene og nye produkter. De siste åra var det to hovedprodukter Støyperiet framstilte: Spiro-maskiner, som laga metallrør til ventilasjonssystemer, samt Autoline-utstyr til fiskeflåten.
Produksjonen ble i 2002 flytta til Mustads anlegg på Brusveen, og dermed var det slutt på industrivirksomheten i de gamle støyperilokalene. Etter flyttinga er støyperieiendommen omgjort til et kombinert bolig- og næringsområde. I de gamle produksjonshallene er NAV Gjøvik største leietaker, og nyoppførte blokker utgjør leilighetskomplekset «Mustadhagen».
Kilder og litteratur
- Andersen, Tore: «Ødegaardismen». Kommunal bedriftsstøttepolitikk i Gjøvik 1927-38 : en undersøkelse av DNA's reaksjon på økonomisk krise i lokalsamfunnet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 1974. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Granvin, Johan: Fra Gjøvik og omliggende distrikters næringsliv 1914, Kristiania 1914. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 20.
- Sæter, Svein: Kamp og kroner : Felles kjøp 1896-1996, Oslo 1995, s. 57.
- Wicken, Olav: «Støperiet» 100 år, Gjøvik 1990.