Haakon Austbø (1905–1934)

Haakon Austbø (1905–1934) var kontorist og idrettsmann. Han var født Fresvik i Sogn den 11. mai 1905, og han var sønn av Johan Austbø og Lina f. Bøthun.[1] Han vokste opp i Leikanger i Sogn (1901-06) og Os ved Bergen (1906-12), der faren var lærer. I 1912 bosatte familien seg i Skotselv i Øvre Eiker kommune.[2]

Haakon Austbø (Skotselv-2000-s45 - bakside).jpg

Austbø utmerket seg i ung alder både på skolen og på idrettsbanen. I 1919 tok han realskoleeksamen bed Øvre Eiker kommunale høiere almenskole, og deretter fikk han et vikariat som lærer ved Gorudvollen skole, bare 14 år gammel. For pengene han tjente der, skal han ha kjøpt seg fotoapparat, sykkel og fiskestang - ting han hadde bruk for på sine mange turer i skog og mark.[3] Seinere tok han examen artium ved Hønefoss gymnas, og deretter arbeidet han en tid i Olav Teigen Maskinforretning i Skotselv, før han begynte å studere ved Handelshøyskolen i Bergen. Etter å ha tatt eksamen der, ble han ansatt som sekretær hos konsul Daniel Huun ved Laksevaag Verk.

På fritida drev Haakon Austbø blant annet med amatørteater, men først og fremst drev han aktivt med idrett og friluftsliv. Mens han bodde i Skotselv var han medlem av Bakke Idrettsforening, og etter at han flyttet til Bergen representerte han Turn og Idrettsforeningen Viking. Han var en god skiløper - enkelte steder omtales han som «Bergens beste skiløper».[4]

Haakon Austbø omkom i en skiulykke på Gullfjellet ved Bergen den 15. april 1934, bare 28 år gammel. Han var med i et følge på rundt 20 personer da han og fem andre skiløpere gikk utfor et stup i tett tåke, og fire av dem ble drept. Austbø ble gravlagt ved Bakke kirke, og hans ungdomsvenn og tidligere arbeidsgiver, Olav Teigen, tok initiativ til å få reist en stor minnestøtte, som ble avduket i 1935 og som fortsatt står på kirkegården. Teigen skrev også en dikt, som ble sunget ved minnestunden på melodien «Om gleder enn betegnet»:[5]

Nu er det vaar i Norge, av døde liv opstaar,
i manges sinn og hjerte det haab og glede gror;
men oss har sorgen gjestet, ti døden tok jo bort
vaar egen kjære Haakon — aa saa uventet fort.
Sønn, sønn og kjære bror, en kamerat saa prektig,
En venn saa god og stor!

Jeg minnes barndoms dage med lek og skolegang,
da vi var altid sammen, tidt hele dagen lang.
Vi var saa gode venner, men du var alltid best,
saa klok og snild og edel, du stadig ydet mest.
Venn, venn, aa kjære venn, nu døden har dig hentet,
Men vi skal, se's igjen.

Jeg minnes aar saa mange, da livet alvor bød,
og vi som store gutter arbeidet for vaart brød.
Da var du og den samme trofaste kamerat
som delte med mig slitet, bekymringer og mat.
Venn, venn, aa dyre venn, din make jeg ei finner
hvor jeg mig vender hen!

En flink og nobel sportsmann, du Haakon, alltid var,
som elsket fjellets vidder og alt som skjønnhet bar.
Derfor blev sneens renhet det siste som du saa
— et billed paa den finhet dig dypt i sjelen laa.
Venn, venn, aa edle venn, en større skjønhet skuer
du nu i himmelen.

Farvel da kjære Haakon, og takk for alt du gav
til far og mor og hjemmet, til mig, din kamerat!
Gud Signe hvert et minne fra barndom og til nu,
de gjør saa godt i sinnet, ti ingen var som du.
Venn, venn, aa kjære venn, Gud gi at vi maa møte
hverandre glad igjen!

Olav.

Tre år etter hans død ble en artikkel han skrev om Holtefjell gjengitt i Drammens og Oplands Turistforenings årbok. I Skotselv ble Haakon Austbø lenge husket som en usedvanlig begavet og sympatisk ungdom. Mer enn 70 år etter at han flyttet fra stedet ble det skrevet en minneartikkel i tidsskriftet «Skotselv før i tida», basert på personlige minner fra yngre søsken og barndomsvenner.



Referanser:



Kilder