Hals- og håndsrett

Hals- og håndsrett er et eldre dansk juridisk uttrykk. Det betyr å ha myndighet til å fange forbrytere, tiltale og dømme dem og å gjennomføre straffen. Uttrykket viser at det opprinnelig gjaldt forbrytelser der man kunne miste sin hals – bli halshogd – eller sin hånd, men over tid begynte man å bruke det om alle slags forbrytelser. Det brukes særlig om adelen som fikk hals- og håndsrett over bøndene på sine gods. Hals- og håndsrett var langt mer utbredt i Danmark enn i Norge.

I utgangspunktet var det kongen som hadde hals- og håndsrett, men denne ble utvida til forskjellige grupper i samfunnet gjennom privilegier. Etter reformasjonen var det særlig adelen som fikk denne retten, mens det tidligere var mer vanlig at også ikke-adelige kunne få det. Mange adelsmenn fikk også birkerett, men dette forble også langt mer vanlig i Danmark enn i Norge.

Sikt- og sakefallsretten – retten til å oppebære bøter og liknende – var fra tidlig tid nært knytta til hals- og håndsretten, og de to ble etter hvert uatskillelig knytta sammen slik at man ikke kunne få den ene uten den andre. En årsak til dette var at sakefallsretten ble sett som nødvendig for å dekke kostnadene for å håndheve hals- og håndsretten.

I Norge ble hals- og håndsrett innført med adelsprivilegiene av 1646, men ettersom den norske adelen var en liten gruppe fikk retten aldri samme betydning som i Danmark. I motsetning til i Danmark hadde ikke den norske adelen hatt hals- og håndsrett i middelalderen. Etter innføringen av enevelde i 1660 beholdt man hals- og håndsrett som et standsprivilegium, og den ble stadfesta i Christian Vs Norske Lov og Danske Lov. Både i Norge og i Danmark ble hals- og håndsrett stadig mindre betydningsfull gjennom 1700-tallet. I Norge ble retten avskaffa sammen med adelen i 1821, mens den i Danmark ble avskaffa ved innføring av grunnloven av 1848.

Kilder og litteratur

• Hals- og håndsrett i Norsk historisk leksikon.
• Hals- og håndsrett i Store norske leksikon.