Hannibalsfeiden
Hannibalsfeiden, i Sverige og Danmark kjent som Torstenssonkrigen, var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige fra 1643 til 1645. Norge ble direkte berørt både gjennom at norske styrker deltok og gjennom fredsavtalen som endte krigen der Jemtland, Herjedalen og Idre og Særna gikk tapt.
Bakgrunnen for krigen var Christian IVs intrigemakeri mot Sverige etter at svenskene under tredveårskrigen sendte store styrker til Tyskland. Det svenske riksrådet fant seg ikke i dette, og svarte med et overraskelsesangrep mot Danmark i 1643. Jylland ble angrepet fra Nord-Tyskland av styrker ledet av general Torstensson, derav det dansk-svenske navnet på krigen, mens andre styrker angrep Sjælland fra Pommern samt Skåne fra svensk område.
Christian IV sendte året etter krigsutbruddet en sjøstyrke mot Kiel. Han var selv med på flaggskipet, og i slaget ved Kolberger Heide mistet han synet på et øye da skipet ble truffet. I dette året klarte svenskene å ta Helsingborg, Lund og Landskrona. Malmø unngikk svenske angrep på grunn av den sterke festningen der.
I Norge ledet stattholder Hannibal Sehested oppbyggingen av hæren. Landet ble delt inn i legder, og det ble raskt samlet en hær på 10 000 mann. Av disse var omkring 8000 utskrevne bondesoldater. De norske styrkene ble satt inn først og fremst for å lette presset mot Danmark ved å tvinge svenskene til å sende styrker til forsvar for Dalsland, Värmland og Göteborg. De utførte noen mindre raid, men svenskene svarte med å gå inn i Båhuslen og dermed ble kampene avsluttet.
Krigen ble avsluttet gjennom freden i Brömsebro, der Norge mistet de tre nevnte områdene i dagens Sverige. Danmark mistet Gotland og Ösel (i dag Saaremaa i Estland).