Hans Christian Ulrik Midelfart
Hans Christian Ulrik Midelfart (født 22. juli 1772, død 1. desember 1823) var teolog og eidsvollsmann.
Midelfart ble født på Byneset i Trondheim, og var sønn av sogneprest Albrecht Angell Midelfart og hustru Stinken Midelfart (f. Tønder). I 1800 giftet han seg med Eleonore Christiane Fabricius. I 1801 bor de i Munkegata i Trondheim og han oppgis som lærer ved latinskolen. Det er vel trolig at han selv fikk sin utdannelse herfra.
Han ble prest i Beitstad fra 1802, og prost i Vestre Innherred fra 1804. Midelfart var en opplysningsteolog med stor sans for skole og annen opplysningsvirksomhet. Hans arbeid, og spesielt hans resultater med skoleungdom, skal ha vekket anerkjennelse hos biskop Peder Olivarius Bugge i Trondheim. Han var godt likt i menigheten, og i nødsårene under den dansk-svenske krigen 1808–1809 ofret han alt han hadde for menigheten og levde selv i nød.
Midelfart representerte Nordre Throndhjems Amt ved Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble han medlem av konstitusjonskomiteen, men deltok lite i de politiske forhandlinger. Unntakene var spørsmål omkring skole og kirken. Han ble regnet som tilhørende selvstendighetspartiet. Henrik Wergeland beskrev ham som «En flink, liberalttænkende Geistlig af Falsens politiske Tro». Han talte mot jødeparagrafen og gikk også inn for at dansker fortsatt skulle ha tilgang til norske embeter. Midelfart mente også at kirken skulle kunne beholde sitt gods, men at avkastning fra dette måtte tilfalle skolene.
I 1814 ble han sokneprest i Skogn, et embete han hadde til sin død. Han var ikke aktiv i politikken etter riksforsamlingen, men i sitt siste leveår ble han valgt inn på Stortinget. Midelfart døde før Stortingets åpning.