Haugfoss Træsliberi

Haugfoss Træsliberi ved Haugfoss i elva Simoa ved Åmot i Modum produserte tremasse for papirindustrien. Sliperiet ble anlagt i 1894 og lagt ned etter en brann i 1926.

Haugfossen i Simoa, Modum
Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005).

Oppstarten skjedde mens Blaafarveværket sang på det siste. Initiativtager var verkets direktør, Benjamin Gottschalk, som foreslo ovenfor de tyske verkseierne å anlegge et tresliperi i stedet for å legge ned verket. Lønnsomheten ved Blaafarveværket hadde vært stadig synkende, og produksjonen var over mange år trappet ned. Anleggelsen av et tresliperi ved Haugfossen ble derfor hilst med glede av Nymoens innbyggere. Haugfoss var det siste tresliperiet som ble anlagt i Drammensdistriktet under tremassens store æra.

Gottschalk ble direktør for begge bedriftene og hadde nok hatt en skjult agenda med opprettelsen av tresliperiet. Hans plan var at tresliperiet skulle skaffe kapital, slik at bergverksdriften skulle fortsette, men produksjonen ved verket ble lagt helt ned og avsluttet i 1898.

Haugfoss Træsliberi

 
Haugfossen omkring 1890
Foto: Axel Lindahl

Sliperiet ble utstyrt med fire kaldslipeapparater og hydraulisk presse. Turbinene ble levert av Myrens verksted. Den nye fabrikken kostet 294 000 kroner. Produksjonen kom i gang høsten 1894 og var de første årene på kun 3–4000 tonn. men ble i 1899 utvidet til 7000 tonn årlig. Sliperiet fikk samme året et amerikansk varmslipeapparat, og det ble installert elektrisk lys i fabrikken. Varmsliping virket gunstig inn på massens kvalitet ved at man fikk lengre og sterkere fibere. Dette fordret riktignok en annen produksjonsstruktur siden det var behov for en varmekilde. Dampkraft, som ble brukt til dette, var kostbar. Varmslipingen ga et langt bedre produkt, og dette skapte problemer for andre produsenter. Ved Embretsfos Fabrikker ble det hevdet at det var bedre å stanse driften enn å opprettholde produksjonen av dårligere kvaliteter.

Haugfoss hadde den ulempen at den lå et stykke fra Åmot stasjon. Tremassen måtte derfor kjøres med hester til stasjonen og lagres der. Selv disponerte verket fire hester, men også innleide hester ble benyttet for transporten. En del av massen var avsatt til papirfabrikker langs Drammenselva og en del ble eksportert til Tyskland, Holland og England.

I 1897 kjøpte de tyske eierne også Kongssagene Brug og dermed var begge tresliperier langs Simoa under samme administrasjon. Prisene på tremasse steg i 1900, falt i 1903, for så stige uavbrutt til 1908. Da ble det oppnådd priser man ikke hadde sett siden første halvdel av 1890-årene. Haugfoss moderniserte ytterligere rundt 19081909 og økte produksjonen fra 7000 til 9000 tonn. Da hadde de tre kaldslipemaskiner og en varmslipemaskin, men de var fortsatt små i markedet. Gjennomsnittskapasiteten ved sliperiene i Buskerud var 16 000 tonn årlig i årene før første verdenskrig.

Modum kommunale Bruk

I 1918 fikk Modum kommune tilbud fra de tyske eierne om å kjøpe verkets gods og rettigheter, iberegnet Haugfoss og Kongssagene tresliperier og Blaafarveværkets eiendommer, og etter et enstemmig vedtak i herredsstyret i mars 1919 overtok Modum kommune i oktober samme år verket for 2 100 000 kroner. Godset og fabrikkene fikk firmanavnet Modum kommunale Bruk.

Kommunens intensjon med kjøpet var først og fremst å sikre seg fossene med tanke på kraftutbygging. På overtagelsestidspunktet var det gode konjunkturer, så til tross for kraftutbyggingsplaner og hard fortsatte kommunen å drive sliperiene. For Modum kommunale bruk var underskuddet i 1921 på over en halv million. Etter ytteligere ett kriseår skaffet bedriften balanse og overskudd i regnskapene. I 1923 var overskuddet 100 000 kroner og fram mot 1925 lå både produksjon og avsetning på et bra nivå og nok en opprustning til 110 000 kroner fulgte.

I desember 1926 brant sliperiet. Det vesentlige av maskineriet ble ødelagt, og dette sammen med lavere priser på tremasse ble dødsstøtet for Haugfoss Træsliberi. Skadeerstatningen var bare på 165 000 kroner, mens en gjenreisning avtresliperiet be kalkulert til 204 300 kroner. Dette, sammen med et avslag på et lån av 350 000 kroner bidro til at tresliperiet aldri ble gjenoppbygd,

I de årene kommunen hadde drevet sliperiene hadde ikke driften kastet nok av seg til å forrente den store gjeldsbyrden til kommunen. Total gjeld for Modum kommunale Bruk var i 1927 på 2 763 041 kroner, mens aktiva ved overtagelsen i 1919 var på 2 163 839 kroner. Bedriften hadde med andre ord et akkumulert underskudd på 599 202 kroner. I lokalsamfunnet bredte det seg en mistillit til de kommunale næringsinteresser. Det ble stadig referert debatter i pressen om underskuddsforetakene. Formannskapet foreslo i 1930 å selge alt gods og fabrikkene, men dette ble ikke noe av.

Krisene i bankvesen og eksportindustrien bidro til at gjenoppbygningen av Haugfoss aldri ble påbegynt. Selskapets direksjon fattet riktignok ikke noe formelt vedtak om nedleggelse, men ønsket tvert imot å fortsette driften. En ny bestyrer ble ansatt og han fikk som oppgave å lede gjenoppbygningen av Haugfoss og å foreta en eventuell utvidelse av Kongssagene. Høsten 1927, før man rakk å gjøre noe med disse planene, falt prisen på tremasse til under det halve. Til tross for dette fortsatte driften ved Kongssagene. En medvirkende årsak til dette skal ha vært hensynet til arbeidsløsheten som var sterkt stigende. Etter brannen hadde haugfossarbeiderne måttet søke fattigunderstøttelse, og de falt dermed kommunens økonomi til last.

Kilder

  • Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum. ISBN 82-992991-0-1.