Hjelp:Sensitive ord

Hjelp:Sensitive ord er en veiledning til hvordan vi omgås vanskelige ord og begrep når vi skriver historie. Dette gjelder særlig når vi skriver om minoriteter og utsatte grupper, men vi støter på den samme problematikken når vi skriver om kvinner i historisk sammenheng. Spesielt vanskelig er det når vi skal forholde oss til eldre tekster, der ord kan ha hatt en helt annen valør eller blitt brukt nedsettende uten at særlig mange brydde seg om det. I diskusjoner om sensitive ord, blir det ofte snakk om «politisk korrekthet». Men dette handler om noe mer, nemlig det å vise en grunnleggende respekt for den man omtaler.

Den viktigste regelen, som vi må ta med oss videre gjennom dette temaet, er å trå varsomt. Dette er spesielt viktig når du kommer inn på et tema som du kanskje ikke kjenner så godt, og møter fremmed ordbruk.

Samtidig kan selvsagt mye av det vi tar opp her være sensitivt uansett hvilke ord vi bruker. Det må alltid vurderes om opplysningene i det hele tatt er relevante for artikkelen, og man må ta hensyn til personvern for nålevende og nylig avdøde og vise en allmenn anstendighet i omtalen av andre.

Videre på denne sida skal vi gi noen tips til hvordan man kan håndtere problematikken, og en del praktiske eksempler. Vi starter med noen grunnleggende forklaringer.

Ord skifter betydning og valør

Det er velkjent at ord kan skifte betydning over tid, men enda oftere skifter de valør. De kan gå fra å være nøytrale begreper til å få nedsettende betydning. Et typisk eksempel er 'finn' eller 'lapp' som betegnelse på samer. Ordene kan fortsatt bli brukt i sammensetninger som 'finnkniv' og finnsko', men som generelle betegnelser på samer blir de i dag oftest oppfatta som nedsettende. 'Krøpling' var tidligere et nøytralt begrep for personer med fysisk funksjonsnedsettelse, men regnes i dag som nedsettende og støtende.

Når vi skriver historie, støter vi stadig på slike ord i kildene. Det er noen ting som er viktig å ta med seg inn i arbeidet:

• Vi kan ikke uten videre dømme forfatteren/kildeskaperen ut fra bruken av ordene. De reflekterer ofte ikke spesielle holdninger – eller om de gjør det, reflekterer de ofte vel så mye storsamfunnets holdninger som enkeltpersonens.
• Når vi skal bruke disse kildene, må vi bestrebe oss på å finne passende ord. Vi skal lenger ned komme tilbake til hvordan vi løser dette i sitater, parafrasering og vår egen tekst.

Retten til eget navn

Navnet vårt er en del av selve identiteten, og dette gjelder også for gruppenavn. Det er et vanlig prinsipp at ei gruppe selv må kunne bestemme hva de skal kalles. Det høres i utgangspunktet enkelt ut, men det ligger i gruppers natur at man ikke alltid er enige.

Kjente eksempler på denne problematikken er rom/sigøyner og romani/tater. Gruppene er delt, og man kan oppleve at begge uttrykk oppleves som fornærmende avhengig av hvem man snakker med eller skriver om. Her kommer vi tilbake til regelen trå varsomt – forsøk å orientere deg i landskapet.

Innad i ei gruppe kan man ofte bruke endonymer, gruppas egne navn på seg selv, og det er mange eksempler på at det da kan bli brukt ord som generelt oppfattes som nedsettende. Når Johan Golden omtaler seg selv som 'neger' på radio, eller to funksjonshemmede forteller hverandre 'krøplingvitser', er ikke dette et uttrykk for at det er greit for andre å bruke ordene. Når det internt i gruppa er greit å bruke ordene, er det ofte som en del av prosessen med å fordøye felles lidelse og undertrykking, og som et identitetsskapende element. Tilhører man ikke selv gruppa skal man være meget forsiktig med å kaste seg ut i dette.

Eksempler på problematiske ord

Vi skal her ta for oss noen typiske eksempler, knytta til forskjellige grupper, og nevne erstatningsord som kan brukes.

Hudfarge

En av de store diskusjonene omkring dette har vært bruken av ordet 'neger'. I utgangspunktet betyr dette 'svart', fra latin niger. Men ordet fikk også tidlig en negativ valør; tydeligst ble dette i varianten 'nigger', men også 'neger' har ofte blitt brukt som et tydelig nedsettende uttrykk. Mange har foretrukket å bli omtalt som 'svart' i stedet; selv om grunnbetydningen er den samme, fjerner man seg da fra det negativt ladde begrepet. I senere tid har det blitt gjengs å bruke 'afrikaner', og mer spesifikt om amerikanske forhold, 'afroamerikaner'. Når man skriver om en konkret person, vil en nasjonalitetsbetegnelsen også være en grei løsning, f.eks. 'somalier' eller 'ghaneser'. Dette fungerer så klart ikke like enkelt dersom personen har et annet statsborgerskap, men som oftest vil uttrykk som 'somalisk bakgrunn' kunne være dekkende.

Ordet 'mørkhudet' brukes ofte, og gjerne som et nøytralt, beskrivende ord. I senere tid har det vært en diskusjon omkring å erstatte dette med 'melaninrik', en henvisning til stoffet som gjør huden mørk. Det er her vanskelig å komme med noen absolutt tilråding, ut over å trå varsomt; en del mener at både 'mørkhudet' og 'melaninrik' kan være greie beskrivelser, mens andre mener det blir feil. Her kan konteksten være avgjørende; hvorfor er det i det hele tatt et poeng å nevne hudfargen? Det greieste vil som oftest være å knytte personen man skriver om til et område, framfor å beskrive hudfargen. I mer generell omtale, der man ikke beskriver en person eller konkret gruppe, men samfunnsforhold, kan begrepene være forståelige og praktiske, og satt i rett kontekst vil det oftest fungere.

Andre eksempler på ord knytta til hudfarge er 'guling' for øst-asiater og 'rødhuder' for innfødte amerikanere/indianere, noe som ikke lenger er gangbart. (Her er forøvrig også et eksempel på en gruppe som er delt; noen insisterer på indianer, mens andre vil bli omtalt som innfødt amerikaner). Igjen faller vi ned på at verdensdel eller nasjonalitet er beste løsning.

Etnisitet/folkegrupper/religion

Et av de mest kjente eksemplene på dette er vel 'pakkis', som tidligere var svært vanlig å bruke om pakistanere. En variant av dette, 'staner', kunne brukes om folk fra flere land med endelsen -stan i navnet, som Pakistan, Afghanistan og andre. Bruken av 'pakkis' var lenge som omfattende at mange knapt oppfatta det som nedsettende eller respektløst; det var bare det man sa. Beste erstatning er her, som også ved lignende begreper som 'japs', 'kinamann', 'buskmann' o.l., nasjonalitets- eller etnisitetsbetegnelse, eventuelt områdenavn.

Når det gjelder rom/sigøyner og romani/tater er den enkle løsningen å forholde seg til at offisiell norsk betegnelse er rom og romani. Men det kan samtidig være uheldig å presse et av disse ordene på en person som selv har klare meninger om hva hen vil bli kalt. I artiklene rom og romani er ordene, og også andre navn som er brukt på gruppene, beskrevet nærmere. Ord som 'fant' og 'omstreifer' ble nok ofte oppfatta som nokså nøytrale ord, men her er det viktig å tenke på at de ble brukt for å beskrive noe man i utgangspunktet var negativ til, og denne formen for negativ valør hefter ved ordene. 'Reisende' brukes ofte som et nøytralt ord, og kan være spesielt nyttig dersom man vil omtale flere grupper under ett. Samtidig kan dette virke ekskluderende for personer som identifiserer seg som rom eller romani, men som tilhører en familie som har vært bofast i lengre tid.

For samers vedkommende er 'same' det nøytrale begrepet, mens finn og lapp er forelda og ofte oppfattes som nedsettende. Eventuelt kan same brukes i sammensetninger, som sørsame, nordsame, pitesame og lulesame for å få et høyere presisjonsnivå.

Jøder har i Norge i liten grad fått helt andre ord knytta til seg, men heller sammensatte skjellsord. For eksempel forekommer 'jødetamp' ofte i litteratur og aviser. Det er her snakk om ord som i utgangspunktet er ment som skjellord, og disse er dermed nokså enkle å omgå. Det en skal være litt forsiktig med er skjellsord knytta opp mot fordommer om griskhet og åger; disse kan være vanskelig å forstå i dag, og man skal vokte seg for å gjenbruke dem ukritisk. Selve ordet 'jøde' blir av enkelte brukt som skjellsord, i uttrykk som «ikke vær så jøde, da» om noen som er gjerrig. Slik bruk av ordet kan ikke utelukke at vi fortsetter å bruke jøde som hovednavnet på gruppa.

Muslimer ble tidligere ofte omtalt som 'muhammedanere'. Dette er et forelda ord; det er ikke nødvendigvis ment nedsettende, men bruken av det kan fort knyttes til en tid da det veldig ofte ble brukt i nedsettende sammenhenger. 'Tyrker' eller 'tryntyrk' ble også brukt tidligere, særlig på 1800-tallet, om alle muslimer uavhengig av om de var av tyrkisk opphav eller ikke.

Katolikker ble tidligere ofte omtalt som 'papister', en henvisning til at de har paven som sitt åndelige overhode. Dette er et forelda ord, som stort sett alltid ble brukt i nedsettende betydning. Selv om de færreste katolikker i Norge i dag vil bli særlig fornærma, markerer det en avstandstaken. Spesielt viktig er det å tenke på at personer fra land med hardere religiøse skillelinjer enn Norge kan reagere sterkt; for eksempel er 'papist' i Nord-Irland brukt som et grovt nedsettende uttrykk om katolikker.

Funksjonsnedsettelser

I dette avsnittet skal vi ta for oss både fysiske funksjonsnedsettelser og psykisk utviklingshemning/mental helse.

For den første gruppa er 'funksjonshemma' eller 'person med funksjonsnedsettelse' uproblematiske uttrykk. Låneordet 'handikappet' kan også brukes, jf. Norges Handikapforbund. Ofte, når funksjonsnedsettelser omtales i historieskriving, kan det være riktigere å gå tettere på, og heller oppgi om personen hadde lammelser, var blind eller svaksynt eller mangla et lem. Ord som 'krøpling', 'vanfør' og 'invalid' er utdaterte og oppfattes som nedsettende. Her ser man tydelig at ordene har skifta valør: Det er ikke veldig lenge siden at vi hadde vanførehjem og vanføreklinikker, noe som ble oppfatta som en framgang fra å omtale folk som krøplinger.

En ting det er greit å være klar over: De fleste rullestolbrukere misliker uttrykk som «bundet/lenket til rullestolen». Dersom det ikke faktisk er tau eller lenker involvert, og det vil normalt være en helt annen historie, bør man unngå slike uttrykk annet enn i sitater.

Når det gjelder personer med psykisk utviklingshemning eller mentale helseutfordringer er det nettopp slike begrep det er greit å bruke. I kildene kan vi støte på en rekke betegnelser som i dag framstår som grovt støtende. Det er da viktig å være klar over at ord som 'idiot', 'abnorm' eller 'tomsing/halv-tomsing' ikke ble oppfatta som nedsettende i seg selv (selv om de så klart ofte ble brukt slik); de var funksjonelle kategorier som ble brukt av helsevesenet, og som ofte forekommer i kilder som folketellinger. Dersom man skal gjengi en slik kilde kan det være på sin plass med en kort forklaring om at dette var samtidas begrep for en eller annen form for funksjonsnedsettelse. I dag er disse ordene selvsagt helt uakseptable å bruke om medmennesker.

Et konkret tilfelle er ordet 'mongoloid'. Dette er forelda, og erstattes med 'person med Downs syndrom'.

Noe som kan være vanskelig å få riktig er tanken om at man ikke er sykdommen. Dette er en holdning av nyere dato, og kan gjelde alle slags fysiske og psykiske tilstander. Det som gjør dette vanskelig er at svært mange fortsatt foretrekker å identifisere seg gjennom sykdommen, som blind, døv osv. - ikke som person med nedsatt/manglende syn eller hørsel. Fordi funksjonsnedsettelser kan prege livet på så mange måter, er det mange som føler at dette kan være helt definerende for hvem de er. Når man omtaler folk som lever eller inntil nylig levde, er det ikke urimelig at man bruker deres egne ord i stedet for omskrivninger; her kreves det en viss fintfølelse. I 2020-åra pågår denne språklige utviklinga, og selv om det kan være vanskelig å få det helt riktig, er det også et romslig slingringsmonn på dette området.

Rus, fattigdom og utenforskap

Det finnes en rekke nedsettende uttrykk når det gjelder rusmiddelavhengighet, særlig relatert til ulovlig rusmiddelbruk. Unngå bruk av stigmatiserende betegnelser som 'narkomane' eller 'junkies'. Disse kan alltid erstattes med 'rusmiddelavhengige' eller 'illegale rusmiddelbrukere'; man kan også spesifisere hvilket rusmiddel det omhandler, slik som 'heroinbrukere' eller 'heroinavhengige'. Det er viktig å skille mellom personen og helsetilstanden; en person er ikke en 'rusmisbruker' eller 'stoffmisbruker', men personen har et 'skadelig bruk av rusmidler'. Husk at 'narkotika' hovedsakelig er et juridisk begrep for 'illegale rusmidler', og bør derfor kun brukes for å tydeliggjøre lovbrudd, altså ikke i generelle sammenhenger.

Fattigdom er også et fenomen der man ofte ser nedsettende uttrykk. Ofte er dette sammensetninger, som 'fattigfrans'. Her må man utvise en viss sensitivitet. Husk at i omtale av nyere forhold vil ord som i utgangspunktet er helt nøytrale, som 'sosialklient', kunne virke stigmatiserende; her handler det mest om å vurdere hva man egentlig skal ta med og å sette det i rett kontekst.

En form for utenforskap som ofte omtales med nedsettende uttrykk er prostitusjon. Ord som 'hore', 'ludder' og 'madrass' forekommer ofte. 'Prostituert' er en rimelig nøytral betegnelse, selv om også denne kan være stigmatiserende. I senere tid har ordet 'sexarbeider' blitt tatt i bruk, og blir stadig mer vanlig. Merk for øvrig at ordet 'hore' tidligere hadde en annen betydning, nemlig ei gift kvinne som hadde vært utro (hadde begått hor). Når man kommer over dette i eldre kilder er det altså ikke nødvendigvis slik at hun har solgt seksuelle tjenester selv om hun blir omtalt som 'hore'.

LHBTQ+

Ord for skeive personer og handlinger har vært i rask utvikling de siste tjue åra. Grunnen er at samfunnet har bevega seg i retning av større aksept og åpenthet, noe som har synliggjort mangler i den eksisterende terminologien. En rask utvikling i begrepsbruk gjør også at man risikerer å uforvarende bruke ord som ikke lenger regnes som god tone.

Idag er "skeiv" og "LHBTQ+ mye brukte samleterminologier. Fordelen ved disse begrepene er at de dekker alle variasjoner av skeiv orientering og levemåte. Ofte vil det lønne seg å bruke et av disse samleorda. Tidligere var "Lesbisk og homofil", regna som samleord, men dette er ikke ord som omfatter bifile, transpersoner eller mer uspesifisert skeive personer. "Homse" er et ord som folk har ulik holdning til, og ikke alle liker at det brukes av folk som ikke selv er skeive. Den eldre samblebetegnelsen "LHB" ekskluderer idag transpersoner.

Skriver man om folk som selv har definert sin egen seksuelle orientering, er det fint å bruke deres egen definisjon, men i mange situasjoner har vi ikke tilgang på slik egendefinering. Da kan det være fint å beskrive hvordan folk levde liva sine. Teksten "Turid var kjæreste og samboer med Kari i mange år", er lettere å kildebelegge enn "Turid var lesbisk".

Særlig ord for det vi idag kaller "transpersoner" og folk med "kjønnsinkongruens" har utvikla seg kjapt. Her har det vært en glidende overgang fra 50-tallets begrep "transvestitt", som idag ikke brukes om transpersoner, via "transseksuell" og "transkjønna" til dagens terminologi. Ord som "transe" er regna som skjellsord. Også "ikkebinære" personer omfattes av transbegrepet. "Kjønnsforvirra" regnes som et skjellsord.

Pronomenet "hen", som ble inkludert i ordlista i 2022, brukes om eksempelpersoner eller hypotetiske personer (erstatter for det eldre "han/hun"), om personer man ikke kjenner kjønnstilhørigheta til, eller om personer som foretrekker dette som pronomen. Generelt er det et tegn på respekt å bruke det pronomenet folk selv foretrekker, også om det ikke formelt finnes i ordlista. Også når man skriver om folk som kom ut som trans senere i livet, er det å foretrekke at personen foretrukne pronomen brukes gjennomgående i artikkelen. I de fleste tilfeller vil det også være best å unngå å nevne transpersoners døpenavn.

Omtale av kvinner

Omtale av kvinner er det store unntaket i denne sammenhengen. Da snakker vi ikke lenger om en minoritet, men om rundt halvparten av befolkninga. Vi kan støte på rent kvinnehat, men oftest er det snakk om maktspråk og hersketeknikker. Det er viktig å kunne gjennomskue slike teknikker, så man ikke viderefører dem annet enn som beskrivelser av fortida.

Det man kanskje aller oftest støter på er ord og uttrykk som forminsker kvinners betydning, som 'lille frøken' eller 'yndig fruentimmer'. Å kalle en seksåring 'lille frøken' er greit, å kalle en kvinnelig næringslivsleder 'lille frøken' er en hersketeknikk.

Når det gjelder yrkesbetegnelser beveger det norske språket seg mer og mer vekk fra å ha egne ordformer for kvinner. Det har blitt mer og mer vanlig å omtale både kvinner og menn som 'skuespillere', 'forfattere' og 'lærere', uten å bruke '-inne'-formene for kvinner. Det er oftest liten grunn til å bruke disse formene; kjønnet kommer gjerne fram av konteksten uansett. Når vi bruker kjønnsnøytrale former, trenger vi heller ikke alltid å presisere kjønnet. Noen ganger kan det være nødvendig, som når noen var første kvinne som oppnådde et eller annet. Om en mann hadde oppnådd det samme tidligere, kan man så klart ikke bare skrive 'den første som'. Men man må også avveie om det i det hele tatt er viktig å nevne dette, utenom når det er snakk om å trekke fram kvinnepionerene. For eksempel vil de fleste mene at det er interessant at ei kvinne var Norges første kvinnelige ordfører; det var en bragd å være den første som klarte å bryte den barrièren. Men dersom noen i 1990-åra blir første kvinnelige ordfører i en gitt kommune, er vel det mer et tegn på at man endelig tok igjen resten enn noen personlig bragd.

Det som er helt unødvendig er å skrive at «Kari Hansen var kvinnelig ordfører i X kommune». Det går fram av navnet hennes at hun var kvinne. Ved å skrive på en slik måte, bidrar man til å befeste en fordom om at ordførere, leger, professorer eller hva det måtte være av viktige yrker i utgangspunktet er menns domene. Man ser nemlig stadig slike setninger, men man ser aldri «Per Hansen var mannlig ordfører i X kommune». En variasjon av dette er at man noen ganger, sikkert ubevisst, nedskriver kvinners innsats ved å bestemme kjønnet i teksten. Dersom man omtaler Sigrid Undset som 'en av våre største kvinnelige forfattere' er det så klart riktig, men med en Nobelpris i litteratur er det vel ingen tvil om at hun trygt kan omtales som 'en av våre største forfattere', slik man helt naturlig ville gjort med en annen nobelprisvinner, Knut Hamsun.

En ting man må være klar over er at i noen tilfeller kan ordformer knyttet til kjønn være meningsbærende. Tidligere skilte man mellom lærere og lærerinner i den forstand at lærerinnene hadde kortere utdanning og kun kunne undervise i småskolen. Dette kan virke inn på to måter: For det første kan det være nødvendig å bruke 'lærerinne' for å presisere hvilken posisjon hun hadde i skoleverket, men ofte må man i tillegg forklare dette fordi mange ikke kjenner til dette. For det andre må man vokte seg for å bruke lærerinne som et kjønnsbestemmende ord på kvinner som faktisk hadde høyere lærerutdanning. Å si at en kvinnelig adjunkt i mellomkrigstida var lærerinne, vil være å plassere henne på feil sted i systemet.

Et annet eksempel på at '-inne'-formene har en annen betydning enn bare kjønnsbestemmelse, er når kvinner omtales med sin manns tittel. Ord som 'bispinne', 'oberstinne', 'generalinne' og 'amtmanninne' angir sosial status via ektemannens tittel, og kan ikke erstattes med grunnformen av tittelen. Et sjeldent unntak er geheimerådinne Cecilia Christina Schøller, som faktisk var geheimeråd og fikk tittelen i hunkjønnsform. En ting man må være oppmerksom på er at når slike titler er brukt i senere år, er det ofte i nedsettende betydning. Når en kvinnelig biskop omtales som 'bispinne', eller en kvinnelig oberst som 'oberstinne', er vi tilbake til hersketeknikkene igjen.

Sitat og parafrasering

Eksempel på tekst med ordet 'krøpling'. Fra Glommen, 8. juni 1926.

En av utfordringene kommer når man skal sitere eller parafrasere en kilde. For de som er usikre på dette: Et sitat er en nøyaktig gjengivelse av det som står/er sagt; en parafrasering er en omskriving med egne ord av det som står/er sagt.

Når vi støter på sensitive ord i kildene, er løsninga ofte å parafrasere og erstatte ordene. Men noen ganger er det riktig å sitere, også der det forekommer nedsettende uttrykk. For å ta et konkret eksempel: Dersom man omtaler en person som antisemitt, kan det være riktig å sitere noe denne personen har skrevet om jøder, for å dokumentere at det virkelig dreide seg om antisemittisme. Dersom man ønsker å dokumentere tidligere tiders holdninger, må man sitere for å vise ordbruken slik den faktisk var. Men dersom man bare skal beskrive en situasjon, kan man gjerne parafrasere for å kunne unngå de sensitive ordene.

Vi kan se på et konkret eksempel: Til høyre i dette avsnittet står et klipp fra avisa Glommen, trykt i 1926. Det er et greit eksempel fordi det er anonymt og bruker et ord, 'krøpling', som de fleste forholder seg til som nedsettende i dag. (I eksemplene vi lager ut fra dette klippet, hopper vi over fotnoter eller andre måter å vise til kilden på; husk at det også er noe man må få med i artikler, men her kjenner vi jo kilden.) Under hvert eksempel kommer en innskutt linje med forklaring.

• Sitat: Helt nøyaktig gjengivelse av det som står, med samme rettskriving som originalen. Skal alltid stå i sitattegn/anførselstegn.
  • «Dessuten hadde han helt fra sin barndom vært en krøpling, ved en jernbaneulykke hadde han mistet begge sine ben.»
• Modifisert sitat: Hvis vi vil sitere, men vil unngå det ugreie ordet, må det markeres med klammer. I dette eksempelet kan det virke meningsløst, men hvis det er et svært grovt ord kan det være greit å gjøre det slik.
  • «Dessuten hadde han helt fra sin barndom vært [nedsettende ord for 'funksjonshemma'], ved en jernbaneulykke hadde han mistet begge sine ben.»
• Parafrasering: Her skriver vi fritt om setningen, men beholder den meningsinnhold.
  • Han hadde fra barndommen av vært funksjonshemmet, etter at han mista begge bein i en jernbaneulykke.
• Egen tekst: Her bruker vi klippet som kilde, men fjerner oss såpass fra originalteksten at vi ikke lenger parafraserer:
  • Som barn mista han begge bein i en tragisk jernbaneulykke.

Litteratur og kilder

• Sensitive ord, Språkrådet.
• Bruk av ordet «neger», Språkrådet.