Johannes døperen
Johannes døperen er en sentral skikkelse i evangelienes beretning om Jesu liv, og en viktig helgen i katolsk og ortodoks kristendom. Han er skytshelgen for en rekke yrkesgrupper og vernehelgen mot en rekke sykdommer. Han må ikke forveksles med apostelen og evangelisten Johannes.
Liv
Ifølge Bibelen ble han født seks måneder før Jesus, og de to var tremenninger: Jomfru Maria og Johannes' mor Elisabeth var kusiner. Da Maria var blitt gravid besøkte hun straks Elisabeth, og barnet i hennes liv hoppa av fryd da han hørte hennes hilsen. Det første miraklet knytta til Johannes skjedde alleredeved hans omskjæring da han var åtte dager gammel. Han skulle egentlig hete Zacharias etter faren, men mora ville at han skulle hete Johannes. Ingen i familien het det, og de spurte faren hva han mente. Han hadde mista talens bruk, og skrev navnet Johannes på ei tavle. Han fikk da straks taleevnen tilbake.[1]
Neste gang det fortelles om Johannes i Bibelen var da han var 27 år gammel, og la ut på en vandring i ørkenen. Han levde som jødisk botspredikant i det østlige Judea. Han gikk kledd i en kappe av kamelhår, og levde på gresshopper og villhonning. Han forkynnelse handla om Messias som snart skulle komme, og manet til omvendelse. Han begynte å døpe folk i Jordan, hvilket er opphavet til tilnavnet hans. Blant de som fulgte ham var Andreas og Peter, som senere var å finne blant Jesu disipler. Jesus var en av de som lot seg døpe, og Johannes sa da dette skjedde: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd».[2] Som innstifter av dåpen har Johannes en spesiell plass i kristendommens historie. Selv trengte han, ifølge Augustin og andre kirkelærere, ikke å døpes. Han var i stedet rensa for arvesynden gjennom «møtet» med Jesus da de begge var i sine mødres liv.
Da han var omkring 29 år gammel danset den vakre Salome, stedatter av Herodes Antipas, på kongens fødselsdagsfest. Hun fikk ønske seg hva hun ville som belønning for sin dans, og hun spurte sin mor hva hun ville ha. Mora, Herodias, ba om å få Døperens hode på et fat. Bakgrunnen var at Herodias var sin manns niese og tidligere hadde vært gift med hans halvbror Filip, noe Johannes mente førte til blodskam. Han ble arrestert, men kongen turde ikke å henrette ham. Han ble i stedet sittende fengslet. En gardist ble sendt til fengselet, halshogde Johannes og ga hodet til Salome som leverte det videre til mora.
Han skal ha blitt gravlagt i Samaria, og ruiner etter en kirke på stedet ble gjenfunnet i 1931. Relikviene ble brent av keiser Julian den frafalne i 362, og grava ble ødelagt. En rekke kirker hevder å ha relikvier etter ham. Flere kirker hevder å ha hans hode, og en kjent vandrehistorie fra Roma forteller at da en prest med et slikt relikvie ble konfrontert med at det finnes flere hoder, svarte han at det han hadde var Døperens hode som barn; det var visstnok en liten hodeskalle han hadde.
Fester
Festen den 24. juni, jonsok, har vært en viktig kirkelig festdag siden 300-tallet. Sammenfallet med sommersolverv har ført til at festen mange steder, og ikke minst i Norge, også er en viktig folkelig festdag. I middelalderen innførte den katolske kirke feiring med tre messer med en fastedag i forkant, og dette ble først fjerna fra kalenderen i 1955. Vigiliefesten kvelden før har senere blitt gjeninnført; den følges så av festmesse på selve dagen. Den tredje, oktavfesten som ble feiret på den åttende dag etter jonsok, er ikke lenger i kalenderen.
Det finnes også en fest for Johannes' martyrdød den 29. august. Dens latinske navn er nå Decollatio ('halshogging'); tidligere het den Passio ('lidelse'). En del ortodokse kristne feirer også hans unnfangelse 24. september og festen for Johannes som døper den 7. januar.
Posisjon i kirker
I katolske liturgi er han den første helgenen som nevnes i den romerske kanon, eukaristi- eller nattverdsbønnen. I den mer eller mindre formelle rangordninga står han nest etter Jesus og Jomfru Maria, før evangelister og apostler. I klostervesenet har han også alltid hatt en høy stjerne. Han ørkenvandring og hans asketiske liv ble sett som et mønster munkene kunne etterlikne.
Johannes har i nyere tid blitt trukket fram ikke bare gjennom sine tradisjonelle roller, men også som skytshelgen for motorveier. Årsaken til dette er at det i Mattheusevangeliet fortelles at det var ham Jesaja talte om: «En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!».[3] Litt humor har man åpenbart i Vatikanet.
At hans hellighet er så tydelig beskrevet i Bibelen har også ført til at Johannes er den helgenen som er lettest å akseptere i protestantiske kirkesamfunn, sammen med Jomfru Maria.
En rekke kirker er eller har vært via til ham. En av de viktigste er San Giovanni in Laterano, også kjent som Laterankirken, i Roma. Dette er pavens hovedkirke som biskop av Roma (Peterskirken er hans kirke som verdenskirkens overhode). Noen eksempler fra Norge er:
- Grue stavkirke i Grue (ombygd og brent).
- Lom stavkyrkje i Lom (bevart).
- Solum stavkirke i Skien (revet).
- St. Johannes Døperen kirke i Sandefjord (katolske soknekirke siden 2010).
- St. Johannes kirke i Oslo som er navnet på Bredtvet kirke fra 2013 og i den tid den leies av Den katolske kirke.
- Ullensaker gamle kirke i Ullensaker (revet).
- Vinger stavkirke i Kongsvinger (revet).
Varna kloster i Rygge og Jonsklosteret i Bergen var også via til ham.
I kunsten
Johannes vises som profet og som døper. Hans viktigste attributt er et lam, en henvisning til Guds lam (Jesus). Han er gjerne kledd i skinn. Noen ganger bærer han et langt kors i den ene hånda. Det finnes også mange avbildninger der han som barn leker med den jevnaldrende Jesus.
Henrettelsen vises også ofte i kunsten, og særlig finnes det mange malerier av Salome med hans hode på et fat. Det finnes noen bilder der han bærer sitt eget hode, men dette er en framstilling som er mer populær for den franske nasjonalhelgenen St. Denis, som ifølge legenden plukka opp sitt eget hode etter henrettelsen.
Til sist kan nevnes Jesu dåp, som er et ofte brukt motiv.
Utdypende artikkel: Johannes (personnavn)
Den hebraiske formen av navnet, Yochanan, betyr «Gud er nådig». Formen vi kjenner kommer via gresk Ioannes (Ἰωάννης). I kristne land er dette det mest populære guttenavnet, og det finnes i svært mange språkformer.
I Norge ble navnet henta inn som Iohannes eller Johannes, og har siden fått en rekke andre former. Den eldste av disse, som også ble brukt på Island, er Jón. De «norske» formene, altså de som er brukt i Norge over noe tid i motsetning til former som har kommet hit gjennom innvandring i senere år er:
- Johannes (og eldre form Iohannes, idet j og i gjerne gikk om hverandre).
- Jón.
- Jon.
- John.
- Johan/Johann.
- Jan.
- Jens.
Litteratur og kilder
- Den hellige Johannes Døperen på Den katolske kirkes hjemmesider.
- Døperen Johannes i Store norske leksikon.