Grue stavkirke

Grue stavkirke ble trolig reist på slutten av 1100-tallet, og brant ned til grunnen i 1822. Brannen i Grue kirke har blitt stående som den største brannkatastrofen i norsk historie målt i tap av menneskeliv: 113 til 117 mennesker mista livet da det brøt ut brann under gudstjenesten første pinsedag. Den sto på Skulstad nordvest for Kirkenær, et stykke nord for dagens Grue kirke.

Grue stavkirke
Alt. navn:	Grue kirke
Sted:	Skulstad i Grue
Endringer:	Brant til grunnen 1822
Via til:	Johannes døperen
Kirkesamfunn:	Til 1537: Den katolske kirke Fra 1537: Den norske kirke
Sokn:	Grue sokn
Teknikk:	Stavbygg
Materiale:	Tømmer
Sitteplasser:	Usikkert, trolig 600+

Kirkebygget

Første gang kirka omtales i en skriftlig kilde er i 1224. Da var den sannsynligvis noen få tiår gammel. Vi vet at den var viet til Johannes Døperen, med vigselsfest 7. november. Den eldste grundige beskrivelsen av kirka er fra så sent som 1737, og da hadde den blitt på- og ombygd flere ganger. Den var ikke lenger ei ren stavkirke, ettersom det hadde blitt føyd til laftede deler.

Under kirkesalget i 1720-åra ble den solgt til kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud. De solgte den videre til allmuen i 1724, bare et år etter at de kjøpte den. Kirka var dermed en av de første som i praksis kom tilbake i offentlig eie etter kirkesalget. Tilstanden var dårlig, og allmuen forplikta seg til å reparere den. Dette ble gjennomført i 1727, og det ble gjort en del innvendig i 1732. I beskrivelsen fra 1739 omtales den som en korskirke med sinklaftede vegger i nord og sør. Mot øst og vest var det fortsatt vegger av reisverk. Over krysset var det et tårn mer spir, og over våpenhuset i vest var det en støpul. I den nordlige armen var det et sakristi. På en vindfløy i spiret sto året 1609, noe som peker mot at det også da ble utført større arbeider. Muligens er det da den ble endra til korskirke.

Alteret sto, slik det er vanlig, i korsarmen mot øst. I de andre armene var det fastmonterte benker. Over midtskipet og sideskipene var det gallerier. Ettersom galleriene i sidearmene ikke er nevnt i 1739, ble de muligens satt inn etter dette for å håndtere en voksende befolkning i soknet. Det var også to kirkestoler, losjer, for bedrestilte familier oppe på veggen.

Flytteplaner og brann

I 1794 ble det gitt tillatelse til å flytte kirkestedet. Årsaken var at Glomma spiste seg inn mot tomta. Under storofsen i 1789 ble kirketomta ramma av flommen.

Flytteprosessen dro ut, antagelig mest av økonomiske årsaker og/eller krangel om ny plassering. Under en bispevisitas i 1817 var det fortsatt enighet om at den skulle flyttes, men ingenting skjedde. Dermed ble kirka stående inntil den katastrofale brannen i 1822. Kirketomta ble siden tatt av Glomma.

Bevarte gjenstander

Det aller meste av gjenstander fra kirka gikk tapt i brannen. Et røkelseskar fra middelalderen er bevart på Kulturhistorisk museum. Det ble etter reformasjonen brukt når man skulle tenne alterlysene. Det skal ha vært gnister fra dette røkelseskaret som utløste brannen; hvis det stemmer ble det trolig kasta ut gjennom et vindu, og overlevde derfor brannen.

Kilder og litteratur

• Grue kirke, norske-kirker.net.
• Brannen i Grue kirke på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Grue gamle hovedkirke. Utg. Solør slektshistorielag. 2022. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Grue stavkirke på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no.