Justismord
Justismord er betegnelsen på saker der en person er uskyldig domfelt for en forbrytelse. Ordet stammer fra en tid da dødsstraff ble brukt, og dreide seg opprinnelig om saker der en person var urettmessig henretta. Senere fikk det en utvida betydning, slik at det nå kan brukes om alle slags urettmessige dommer.
I nyere tid kjenner vi flere justismord i Norge. Historisk er det et vanskeligere spørsmål, men det er all grunn til å anta at folk også tidligere ble urettmessig dømt, og at det til og med kan være uskyldig personer som ble henretta her i landet. Forsåvidt vet vi at det er tilfelle om vi tar med trolldomsprosessene, ettersom det der var en rekke personer som ble henretta for forbrytelser de umulig kan ha begått – men trolldomsprosessene regnes ofte ikke med i den vanlige rettspleien. At det er grunn til å tro at også andre ble urettmessig dømt henger sammen med den forståelse vi nå har av falske tilståelser – presset under avhør var ikke mindre før i tida – og mangelen på tekniske bevis i en tid før rettmedisinske undersøkelser, analyse av fingeravtrykk og annet fantes. Mange eldre domfellelser er åpenbart basert på antagelser, ofte med henvisninger til domfeltes lave sosiale status eller dårlige rykte som «bevis» for skyld.
Kjente norske justismord
Det avsløres jevnlig justismord som ikke får noen nevneverdig omtale i media, ettersom det kan dreie seg om små saker. Det kan for eksempel være saker med dom etter veitrafikkloven der det kommer fram nye opplysninger, eller økonomiske saker der det framlegges ny dokumentasjon. Det kan også i en del tilfeller dreie seg om personer som utvilsomt hadde begått handlingen de var tiltalt for, men som ikke var strafferettslig tilregnelige uten at dette kom fram under rettforhandlingene, eller personer som har blitt ilagt strengere straff enn det som var rimelig fordi man har oversett formildende omstendigheter.
Noen saker har vært så alvorlige, ofte med mange års fengsel som resultat, at de har fått bred omtale. Blant disse er:
- Slettamordet i 1899: Thorvald Petersen Sletten dømt for drap på sin pleiemor. Ble benåda i 1907 på grunn av tvil som skyldsspørsmålet, og kunne senere med overveiende sannsynlighet renvaskes.
- Hoel-sakene i 1903 og 1929: Carl Andreas Ingebrigtsen Hoel ble dømt for ildspåsettelse i 1903, og frikjent i 1918. I 1929 ble han igjen dømt for ildspåsettelse, og den gangen frikjent i 1951.
- Hetle-saken i 1907: Mikal Hetle og sønnen Ole Hetle ble dømt for drap begått i 1906. De ble frikjent i 1943, i Mikal Hetles tilfelle posthumt.
- Liland-saken i 1970: Per Kristian Liland ble dømt for drap, og frikjent i 1994.
- Moen-saken i 1978 og 1981: Fritz Moen ble dømt for to drap begått i 1976 og 1978. Han ble frikjent for ett i 2004, og så posthumt for det andre i 2006.
- Rødseth-saken i 1982: Sveinung Rødseth ble dømt for å forvolde sin fem måneder gamle datters død i 1981, og frikjent i 1997.
- Hage-saken i 1984: Atle Joar Hage ble dømt for incest, og begikk selvmord i 1987. Han ble frikjent i 1998.
- Bumerangsakene i 1988–1990: Syv av ti domfellelser for falsk forklaring ble omgjort i 1996.
- Fjell-saken i 1990: Åge Vidar Fjell ble dømt for drap. I 2009 ble det konstatert at han manglet strafferettslig skyldevne, og derfor ikke kunne straffes. Det var også uklart om han hadde begått handlingen eller ikke, da en tilståelse fra en psykisk utviklingshemmet tiltalt ikke kan sies å utgjøre bevis.
Det er også eksempler på saker som gjennom en årrekke har versert som mulige justismord. Dette gjelder spesielt Torgersen-saken og Baneheia-saken, sistnevnte for den ene domfeltes del. Vi tar her ikke stilling til om de er justismord eller ikke, men nevner dem som eksempler på omdiskuterte saker. Baneheia-saken er per 2021 under ny etterforskning.
Granskninger
Etter at Liland-saken i 1994 og Moen-saken i 2004 og 2006 endte med frifinnelse, ble det nedsatt granskningskommisjoner. Arbeidet med å forstå hvordan justismordene kunne skje, og hvordan man kunne forhindre at dette skjedde igjen, førte til en rekke endringer. Spesielt har det vært oppmerksomhet knytta til politiets metoder, til bruken av sakkyndige og til hvordan samrøre mellom politi, påtalemyndighet og domstoler kan føre til at både objektivitetskravet og beviskravet i rettssaker fravikes.
I flere av de store sakene har en fellesnevner vært at den domfelte tilsto i politiavhør. Falske tilståelser har vært et kjent fenomen lenge. De oppstår gjerne når en person blir pressa for langt, og tilstår for å komme seg ut av en skremmende eller vanskelig situasjon. Som følge av dette har det blitt innskjerpa at siktede skal ha advokat og/eller verge til stede under avhør, og at avhørene må foretas på en måte som ikke setter siktede under for stort mentalt press. Det har også blitt større fokus på å la siktede gi en fri forklaring, uten ledende spørsmål. For etterforskerne fører dette til at det ikke er så lett å kjøre seg fast i ett spor, og at man i stedet tar tak i forklaringa og forsøker å finne eventuelle hull i den som man kan konfrontere siktede med; det er altså ikke en mindre effektiv metode enn det man har brukt tidligere. Påvirkning av vitner har også kommet opp som et tema, blant annet i Moen-saken.
Samrøre mellom politi, påtalemyndighet og domstol ble et viktig poeng blant annet i Moen-saken, der det ble påpekt at selv om det i retten kom fram at tiltaltes blodtype ikke samsvarte med biologiske spor fra den antatte gjerningsmannen, ble Moen dømt. Rettens administrator instruerte juryen om å ikke legge vekt på manglende samsvar, og aktor fortsatte å prosedere for domfellelse til tross for en meget sterk indikasjon på at politiet hadde tatt feil mann – noe det også viste seg at de hadde gjort.
Det har også blitt et sterkere fokus på vurderinger av tiltalte mentale tilstand, for å avgjøre om personen er strafferettslig tilregnelig eller ikke.
Som følge av avsløringene av justismord ble Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker oppretta i 2004. Før dette var det normalt lagmannsretten eller Høyesterett som avgjorde om en sak skulle gjenopptas.
Avsløring av justismord
De fleste tilfeller av justismord har blitt avslørt som følge av et samarbeid mellom domfelte og tredjepart. For eksempel var journalist Tore Sandberg sentral både i Liland-saken og i Moen-saken.
I flere av de norske sakene har bevismateriale blitt destruert etter domfellelse, og det har derfor ikke vært mulig å reanalysere dette med moderne teknikker. Dette hadde ikke minst vært interessant der det foreligger biologiske spor, der man nå kan analysere DNA. I andre land, spesielt i USA, har DNA-analyser avslørt en rekke justismord.
Straffereaksjon og erstatning
Aktørene ved et justismord vil normalt ikke bli straffa, såfremt det ikke dreier seg om falsk anklage eller vitnemål avgitt med viten og vilje, eller grov uaktsomhet i tjenesten. Falsk anklage, gitt med overlegg, kan føre til straff med minstetid på seks måneder og maksstraff på åtte år dersom soning ikke er fullført; med minstetid på 1 år dersom straffen er ferdig sona og med opp til 21 års fengsel dersom den urettmessige dømte fikk straff på mer enn 5 år.
Urettmessig domfelte vil normalt ha krav på en erstatning. I en av de eldste sakene vi kjenner, Hetlesaken fra 1907, fikk Ole Hetle i 1959 utbetalt billighetserstatning. Per Liland fikk i 1994 13 740 000 kr i erstatning og oppreisning etter å ha sonet hele dommen.