Moen-saken

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Moen-saken var et justismord som fant sted da Fritz Moen først ble dømt for et drap begått i Trondheim i 1978, og deretter for et drap begått samme sted i 1976. Han ble i 2004 frikjent for ett av drapene, og i 2006 for det andre. Moen døde i 2005, altså før den endelige frikjennelsen kom. Saken er det eneste kjente tilfellet i Europa av et dobbelt justismord i drapssaker. Frifinnelsene førte til at det ble nedsatt en granskningskommisjon, og det kom sterk kritikk av både politi, påtalemyndighet og domstolene.

Torunn-saken

Den 4. oktober 1977 ble 20 år gamle NTH-studenten Torunn Finstad fra Kongsberg meldt savna. To dager senere ble hun funnet voldtatt og drept ved Stavne bru i Trondheim.

Fritz Moen ble pågrepet den 7. oktober. Han tilsto i avhør den 9. oktober å ha overfalt og drept ei kvinne ved Stavne bru og å ha sparka henne ut i elva. Frostating lagmannsrett – alvorlige saker ble den gangen ført i lagmannsretten som første instans – dømte ham den 29. mai 1978 til 20 års fengsel og 10 års sikring. Etter en anke til Høyesterett ble straffen den 15. september 1978 satt ned til 16 års fengsel og 10 års sikring.

Sigrid-saken

Den 11. september 1976 ble 20 år gamle Sigrid Heggheim, også hun student ved NTH, funnet drept og forsøkt voldtatt på Nidarvoll i Trondheim. Etterforskninga av saken førte ikke til noen pågripelse. I 1981 ble så Fritz Moen satt under tiltale for å ha utført også dette drapet. Det ble påpekt av forsvareren at blodet og sæden som ble funnet på åstedet ikke samsvarte med Moens blodtype, og at påtalemyndigheten forskjøv det antatte drapstidspunktet med 18–24 timer, til et tidspunkt da Moen ikke hadde alibi. På det opprinnelig antatte dødstidspunktet, som stemte med når Heggheim sist hadde blitt observert av vitner på en fest på Studentersamfundet, hadde Moen alibi.

Moen ble funnet skyldig, og forsvarer Olav Hestenes sa i åpen rett at han mente at det var begått et justismord. Lagmann Karl Solberg ba seg frabedt den slags uttalelser. Hestenes krevde en protokolltilførsel om lagmannens rettledning av juryen med tanke på punktet om sædfunn. Dette nekta Solberg å etterkomme. Han krevde også at lagmannen overfor juryen skulle referere den rettsmedisinske konklusjonen om at sæden ikke kunne tilhøre Moen, noe Solberg også avviste.

Moen ble den 18. desember 1981 idømt fem års fengsel i tillegg til forrige dom, slik at han kom opp i maksimunsstraffen på 21 års fengsel og 10 års sikring. Etter opplesning av dommen beklaget Solberg det som hadde skjedd, og sa at det var uverdig – med henvisning til Hestenes' utbrudd. En anke fra Moen ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

I 1999 ga Trondheim byrett tillatelse til videre bruk av sikring i fem år.

Gjenopptakelse

I 1990-åra begynte journalist Tore Sandberg å engasjere seg i saken, og mente at det var begått justismord. Det viste seg at prøver som da kunne vært analysert med tanke på DNA var forsvunnet, sannsynligvis destruert. Like fullt var det fortsatt et faktum at blodtypen viste at det ikke kunne være snakk om Moens blod og sæd, ettersom blodypen som nevnt ikke samsvarte. Det ble levert begjæring om gjenopptakelse, som ble avvist av Hålogaland lagmannsrett.

Saken gikk videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De fant at blod og sæd mest sannsynlig ikke kunne knyttes til Moen. Ettersom det var svært liten mulighet for at funnene kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen, mente kjæremålsutvalget at kravet til bevis ikke var oppfylt i Sigrid-saken. Samtidig ble kravet om gjenopptakelse av Torunn-saken avvist.

Den 7. oktober 2004 ble Moen frikjent for drapet på Sigrid Heggheim i Borgarting lagmannsrett.

Mens denne saken hadde pågått ble Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker oppretta. Den kom blant annet som en følge av Liland-saken, og var aktiv fra 1. januar 2004. Den 13. oktober dette året, altså mindre enn en uke etter frifinnelsen i Sigrid-saken, sendte advokat John Christian Elden inn begjæring om gjenopptakelse også av Torunn-saken. Et viktig poeng i saken var at den opprinnelige domfellelsen i Sigrid-saken i stor grad baserte seg på at det måtte være samme gjerningsmann i de to sakene, og dette ble understøtta av sakkyndige. Saken ble stilt i bero i påvente at en endelig begrunnelse.

Den 28. mars 2005, før kommisjonen hadde behandla saken, døde Fritz Moen. Han bodde da på Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo. Hans halvbror ba om at saken ble ført videre.

Noen måneder etter Moens død, den 18. desember 2005, kom så en ny vending i saken. Tor Hepsø (f. 1938) tilsto på dødsleiet på Namsos sykehus at det var han som hadde drept både Torunn Finstad og Sigrid Heggheim. Dette ble erkjent overfor tre sykehusansatte, som i samråd med Hepsø kontakta politiet og prost Inge Torset. 19. desember gjentok Hepsø tilståelse overfor to polititjenestemenn og prosten. Han døde neste dag.

Under det videre arbeidet med gjenopptakelsen viste det seg at hårprøver fra den antatte gjerningsmannen i Torunn-saken hadde blitt destruert. Det fantes dermed ikke tekniske bevis som kunne bidra til å opplyse saken.

Ved siden av Hepsøs tilståelse bleet viktig poeng Moens funksjonshemming. Han var døv og uten talespråk (ofte upresist omtalt som døvstum). Gjennom analyser av saksdokumenter og avhør av Moens psykiater ble det klart at Moen hadde hatt store problemer med å kommunisere under avhør og i retten, og at hans angivelige tilståelse var uten bevismessig verdi.

Når det gjelder Hepsøs forklaring ble denne granska. For det første var det klart at han hadde rett blodtype. Da dette var blodtype A, som deles av rundt halvparten av den norske befolkning (men altså ikke av Fritz Moen), var dette i seg selv ikke noe bevis for at tilståelsen var sann. Prost Inge Torset vitna om at tilståelser på dødsleiet må anses som spesielt troverdige, fordi man er i en så forsvarsløs posisjon at det å sette i gang en forestilling er nærmest utenkelig. Videre kunne man konstatere at han befant seg i Trondheim på tidspunktet for begge drap. Hans kolleger hadde merka en endring i hans atferd etter det første drapet, og han hadde også hatt betydelige psykiske problemer som han hadde fått behandling for. Han var også i 1986 blitt anmeldt for vold, voldtekt og drapsforsøk, en anmeldelse som ble henlagt på grunn av bevisets stilling, men som nå ble sett i et nytt lys.

Gjenopptakelseskommisjonen kom den 15. juni 2006 til at saken skulle gjenopptas.

Når den tiltalte er død, avsies det etter straffeprosesslovens § 400 frifinnende dom uten hovedforhandling. Den 24. august 2006 ble dermed Moen frikjent av Borgarting lagmannsrett. I og med at Tor Hepsø også var død, kunne det ikke tas ut tiltale mot ham, men det ble gjennom dommen i Moen-saken i praksis konstatert at det var sannsynlig at det var han som var gjerningsmann i begge drap.

Granskning

Før den offisielle granskninga kom i gang, kom det kritikk mot måten politiavhørene og hovedforhandlinga ble gjennomført. Under avhørene slet Moen med å forstå det som ble sagt, og han skal ha blitt skreket til. Det var ikke uvanlig med skriking under avhør, og det forekommer sikkert også fremdeles når frustrasjonsnivået blir høyt, men overfor en døv person er dette spesielt problematisk. Man hører ikke bedre om noen skriker, men muligheten til å lese på leppene blir langt mindre, og man opplever et aggressivt kroppsspråk uten at man kan forstå hva det er som forventes. Dette skremte Moen så mye at han avla en falsk tilståelse for å komme seg ut av situasjonen. Falske tilståelser er et kjent fenomen, og moderne avhørsmetoder har som en målsetning å unngå dette.

Under hovedforhandlingene slet også Moen med å forstå det som ble sagt, selv om det var døvetolk i retten. Språket i retten kan være vanskelig å forstå for mange, og tolking til tegnspråk er ikke alltid enkelt, spesielt når tempoet blir høyt. En av de sakkyndige, Anne Regine Føreland, fortalte Aftenposten at hun hadde sagt fra til lagmann Solberg om dette, men at han da truet med å bortvise henne for å vise ringeakt for retten. Det høye tempoet fortsatte også etter at hun sa fra, noe som ser ut til å ha medført at Moen ikke kunne føre et effektivt forsvar.

I gjenopptakelseskommisjonens vurderinger kom det også fram at Moen hadde endra forklaring flere ganger. Dette kan selvsagt skje dersom en gjerningsmann først lyver, og så gradvis nærmer seg sannheten, men i dette tilfellet så det heller ut til at han tilpassa sin forklaring til politiets påstander. I tillegg var det flere forhold i hans forklaring som ikke stemte med funn på åstedet. Kommisjonen mente at det var grunn til å tvile på om politiet hadde forstått Moens forklaringer. Det ble også påpekt at under Moens forklaring for Hålogaland lagmannsrett i forbindelse med gjenopptakelesbegjøringa i 2000 oppsto det misforståelser, til tross for at det var to døvetolker til stedet og at tempoet var satt betydelig ned.

Regjeringa nedsatte i september 2006 et granskningsutvalg for å se på særlig politiets, påtalemyndighetens og domstolenes behandling av de to sakene. De skulle også ta for seg forsvarernes og de sakkyndiges rolle, samt at de skulle se på Tore Sandbergs rolle i å avsløre justismordene.

Utvalget fikk tre medlemmer: professor dr.juris. Henry John Mæland, lagdommer Marie Dons Jensen og spesialist i psykiatri Ingrid Lycke Jensen. Deres rapport, NOU 2007:7, ble levert til justisminister Knut Storberget den 25. juni 2007.

Rapportens hovedkonklusjoner var at:

  • Politi og påtalemyndighet må etterleve objektivitetsprinsippet.
  • Sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig.
  • Kravet om at tvil skal komme tiltalte til gode må følges av både påtalemyndigheten og domstolene.

Utvalget mente å ha funnet flere ting som brøt med objektivitetsprinsippet, og som kan ha medvirka til at det kom en falsk tilståelse. Dette var særlig press under avhør, press mot vitner for å få de forklaringene politiet ønska, undertrykking eller tilsidesetting av bevis som talte for siktedes uskyld og å la dokumenter som talte for hans uskyld forsvinne fra saksmappa. Utvalget opplevde at flere aktører i saken ga uttrykk for sterk overbevisning om Moens skyld, uten at de kunne sies å ha objektive grunner til dette. To bevis som talte for Moens uskyld ble ikke framlagt i retten, og dokumenter som var klart relevante for vurdering av skyldspørsmålet ble arkivert som såkalte 0-dokumenter. Dette er dokumenter som antas å ikke ha noen verdi den ene eller andre veien, og som ikke legges ved når sakens dokumenter oversendes til forsvarer. Dermed var ikke Moens forsvarer klar over at det fantes viktige dokumenter som kunne hjulpet klienten. Bruken av 0-dokumenter er nødvendig i en større etterforskning, der man ofte vil følge opp mye som viser seg å være blindspor, og som bare vil gjøre det vanskeligere å sette seg inn i saken. Men ordninga skal ikke brukes for eksempel for dokumenter som direkte omtaler den siktede eller som kan peke mot en annen gjerningsperson; da må forsvarer også ha muliget til å vurdere verdien av dem. Utvalget fant at de enkelte brudd på objektivitetsprinsippet ikke var særlig grove, men at summen av de mange bruddene kunne ha hatt stor betydning for utfallet.

Videre var utvalget kritisk til at poliets sakkyndige under etterforskninga også ble brukt som sakkyndige i rettsaken. Dette kan føre til en for sterk binding mellom sakkyndig og påtalemyndigheten. Det ideelle er at den som analyserer beviset legger fram sine funn, og at en annen sakkyndig så tolker disse funnene for retten. Utvalget foreslo at den som har bistått politiet som rettsmedisinsk sakkyndig under etterforskning, bør anses som inhabil til å opptre i sakkyndig i retten i samme sak.

Når det gjelder beviskravet ble det retta kritikk mot påtalemyndigheten, rettens administrator og fagdommerne. Utvalget trakk blant annet fram forskyvningen av dødstidspunktet i Sigrid-saken, det at Moen ikke hadde samme blodtype som den antatte gjerningsmannen og at Moen ikke forsto det som skjedde i retten. Utvalgets konklusjon var at slik saken var presentert i retten burde aktor lagt ned påstand om frifinnelse, rettens administrator burde ha rettleda juryen på annen måte og fagdommerne burde ha satt juryens kjennelse til side.

Utvalget foreslo også et nytt krav om at bevismateriale i alvorlige straffesaker ikke skal destrueres, slik at det kan være mulig å granske saken på nytt senere. Dette ble svært aktuelt i Moen-saken, der DNA-teknologi som ikke fantes da han ble dømt kunne ha bidratt både til å frikjenne ham og til å fastslå den egentlige gjerningsmannens identitet på et senere tidspunkt.

Tore Sandbergs rolle

Granskningsutvalget som ble oppretta etter Liland-saken påpekte at uten hjelp fra Sten Ekroth og Tore Sandberg er det tvilsomt om saken hadde blitt gjenopptatt. Det er grunn til å tro at Sandbergs rolle i Moen-saken var av like stor betydning.

Sandberg anmeldte i 2003 de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius for grov uforstand i tjenesten. Høyesterettsdommere kan ikke stille for vanlig rett for eventuelle lovbrudd begått i embets medfør, så anmeldelsen gikk til Odelstinget som da var ansvarlig for en eventuell riksrettstiltale. Det ble i februar 2008 åpna sak for å vurdere slik tiltale, men i mai samme år ble det beslutta at det ikke var grunnlag for det.

I november 2007 ga Sandberg ut boka Overgrepet - justismordene på Fritz Moen, der han presenterer Moen som menneske og går gjennom saken fra begynnelse til slutt. Boka er et svært kritisk anklageskrift mot politiets og påtalemyndighetens metoder i saken. Filmen Sannhetsjegeren - historien om Tore Sandberg og Fritz Moen hadde premiere i mars 2009. Der får man følge Sandbergs arbeid for gjenopptakelse etter Moens død, og det er gjennomført rekonstruksjoner som belyser saken. På slutten av filmen vises Knut Storbergets unnskyldning til den da avdøde Moen.

Medias rolle

Norske medier unngikk heller ikke kritikk etter Moen-saken. Det har ofte kommet kritikk for at rollen som «den fjerde statsmakt» ikke tas nok på alvor, og at norske medier opptrer for mye i flokk. Under de to hovedforhandlingene i 1978 og 1981 var det stort presseoppbud, men svært få kritiske røster. Det var en rekke ting som skjedde som burde fått journalister til å reagere, blant annet Hestenes' utbrudd og den åpenbare mangelen på samsvar mellom biologiske spor og tiltaltes blodtype. Aftenposten valgte å erkjenne å ha forsømt sin rolle som «vaktbikkje», og prøvde å få i gang en debatt om medias rolle i saken. Det ble aldri noen skikkelig debatt. Et møte som Oslo Redaktørforening inviterte til i september 2006 ble avlyst fordi det var for få påmeldte.

Se og Hør kom i en særstilling i denne saken, ettersom ukebladet finansierte Sandbergs etterforskning.

Tore Sandberg kom med en selvkritisk uttalelse som sin egen rolle. Han refererte nemlig fra rettssakene i 1978 og 1981 som NRK-journalist. Den største reportasjen han lagde handla om hvor mye overtid politiet hadde hatt under etterforskinga, og han syntes det var ganske trøstesløst å se på sine egne innslag i ettertid.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Moen-saken&oldid=1964334»