Justitiarius
Justitiarius er en eldre tittel brukt av lederen for en domstol. I dag er det bare Høyesterett som bruker tittelen – høyesterettsjustitiarius – i Norge. Ordet kommer fra middelalderlatin justiciarius fra justitia, 'rettferdighet'.
Den første som fikk tittelen i Norge var Norges rikes kansler, ettersom kansleren hadde hovedansvaret i alle drapsprosesser. En form som er brukt i kilder er justiciarius regni Norvegiæ. Dette ble vanlig på 1500-tallet. Etter innføring av enevelde i 1660 ble rettertinget erstatta av Højesteret, og den danske kanslerembetet var dermed ikke lenger knytta til rettergang. I prinsippet var det kongen som var leder av Højesteret, men i og med at det ikke ville være mulig for ham å presedere skulle lederen av kanselliet fungere som rettens president. Dette fungerte dårlig, og i 1674 ble det laget et nytt embete som leder for Højesteret, med tittelen justitiarius. Formelt hadde man også en president, men det embetet ble avskaffa i 1758.
Den norske overhoffretten fikk et lederembete i 1684, og også her ble tittelen justitiarius brukt. Dette kan sees som en videreføring av kanslerens bruk av tittelen, ettersom det fram til avskaffelsen av det norske kanslerembetet i 1670-åra hadde vært kansleren som leda overhoffretten.
Da det i 1797 ble oppretta nye domstoler i Norge, stiftoverrettene, fikk også disse ledere med tittel justitiarius. Norges Høyesterett fikk også justitiarius som leder ved opprettelsen i 1814. Siden 2002 har alle ledere for tingretter tittelen sorenskriver, og dermed er det nå bare Høyesterett som bruker justitiariustittelen.
Kilder og litteratur
- Justitiarius i Norsk historisk leksikon.
- Justitiarius i Store norske leksikon.