Kjeldearkiv:Arbeidsforhold ved sagbrukene i Lillestrøm omkring 1900

Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

Arbeids- og lønnsforholdene ved sagbrukene i Lillestrøm kunne være ulike, og dette var grobunn for konflikter.

Ved sagbrukene var det mange forskjellige typer arbeid. Det var høvelmestre, maskinister, hjelpegutter hos høvelmestrene, sjauere, tomtearbeidere og kjørere. I tillegg kom alle småguttene som begynte i 10 -11 årsalderen. De gikk på skolen og jobbet annenhver dag, og noen gikk til og med på kveldsskift etter skoledagen. Det hendte at disse småguttene hadde vanskelig for å holde seg våken dagen etter, men lærer Nils Kristensen på Lillestrøm Brugsskole var meget forståelsesfull: «Gå ut på låven og legg deg litt i høyet, du gutten min,» kunne han ofte si hvis en elev var så uheldig å sovne i timen. Fordi det hørte jordvei med til lærerstillingen, hadde læreren egen låve.

I 1892 kom Norges første arbeidervernlov som forbød barnearbeid, men det var mange som fortsatte å jobbe likevel. Selv om betalingen ikke var stor, 50-60 øre dagen, så telte hvert øre for familier som satt trangt i det. Det var ikke vanlig å se på barnearbeidet som skadelig. Ofte var det noe guttene så fram til, for sagbrukene formet livet til både voksne og barn.

Barna fikk kontakt med sagbruket allerede i 4-5-års alderen. Da var de med eldre søsken som bar matspannet til faren. Siden fikk de selv ansvaret for matbæringa til yngre søsken overtok noen år etter. Så var det vedhugging som sto for tur, og veden fikk de selvsagt fra saga. Etter at de hadde hatt ansvar for dette noen år, kunne de endelig begynne på saga. Kanskje hadde de drømt om det siden første gangen de kom med mat til faren?

Sagene hadde plankegolv og tak, men ikke vegger. Alle sagblad og reimer sto utildekket, så det var en spennende, men også meget farlig arbeidsplass hvor det skjedde mange ulykker. På varme dager uten vind kunne det nok være fint på saga med lukta av sagflis, hvinet fra sagene og tømmeret som ble trukket opp av vannet på kjerraten. Stedet har sikkert virket tillokkende på guttene som vokste opp på stedet, og det var svært få som ikke likte å jobbe der.

Råsjauere

Det hardeste og tyngste arbeidet på saga hadde plankebærerne, for de bar de rå plankene som ble skåret av de våte tømmerstokkene, og som nettopp hadde blitt trukket opp fra elva. De tunge plankene ble lagret i høye stabler, som kunne bli 4-5 meter høye, for at plankene skulle tørke. Sjauerne måtte gå på lange og bratte kloppeganger som besto av to breie planker på solide trebukker, og det var svikt i underlaget. Derfor gjaldt å gå fjærende og lett for å finne det riktige balansepunktet for planken på skuldra.

Hvis man fant den riktige rytmen, var man ikke avhengig av å være stor og sterk. Det var like mye spørsmål om seighet, smidighet, energi og tilpasningsevne til det spesielle miljøet som vi snart skal høre mer om. Råsjauerne brukte bæreputer som lignet en halvmåne i form, og den var passet til fra halsen og ut til skulderen. Den var stoppet med filler og belagt oppå med lær. Når sømmen på læret røyk, måtte sjauerne fram med syl og sterk skomakertråd for å lappe på puta som de måtte skaffe selv. Det ble ikke delt ut arbeidstøy og utstyr den gangen. Om vinteren gjaldt det å ha varme klær. De brukte hjemmestrikkede votter som var belagt inne i handa med godt, tjukt stoff, og disse vottene ble kalt lovotter. På beina hadde de ladder som besto av tjukk filt, både på overlær og såle, for at sjauerne ikke skulle gli på de smale kloppegangene. Laddene kunne minne om nåtidens snøsokker.

Men selv om de brukte bæreputer, gikk bæringa hardt utover skuldra. Den ble fort øm og vond. I verste fall kunne de få åpne, verkende sår. Da måtte de slutte med plankebæringa for kortere eller lengre tid. Dette medførte tapt arbeidsfortjeneste. Det var heller ikke syketrygd å falle tilbake på den gangen, så det var nok mange som beit tenna sammen og fortsatte i jobben, på tross av vond skulder. Det harde slitet tok på kreftene, og i femtiårsalderen var plankesjauerne ferdige i jobben. Hvis de fremdeles var arbeidsføre, fikk de lettere arbeid med bordlessing inne i lagerskurene og annet forefallende arbeid. Maskinene overtok jobben til plankesjauerne, og det må betegnes som en vinning.

Men dette krevende arbeidet ble ikke lettere av at råsjauerne hadde en spesiell skikk. Hvis det kom en ny mann til arbeidslaget, ble ikke denne godtatt uten videre, i hvert fall ikke hvis han opptrådte brautende og skrytende. Da ble de satt ettertrykkelig på plass, og det gjorde de på den måten at nykomlingen ble «bært opp». Det ble behendig manøvrert slik at nykommeren fikk de ferskeste og tyngste plankene, samtidig som tempoet ble skrudd på topp. Da varte det ikke så lenge for nykommeren var ferdig, selv om han var aldri så sterk, og deretter var det bare å være snill gutt og innrette seg etter rangordningen i arbeidslaget. Om kvelden sto råsjauerne på Foseidhjørnet, der telegrafen sto, og skrøt av hvor mye de hadde båret. Det hendte nok at nykommeren fikk en sup av flaska, han også, hvis han da ikke hadde vært så frekk å bestå opptaksprøven, for det skjedde det også.

Her er et par eksempler på hva det ville si «å bli bært opp»: En dag kom det en svenske til ett av brukene i Lillestrøm, og han ville på død og liv være med i plankesjauen. I brautende ordlag ga han uttrykk for at han nok skulle bære ut alle sammen med største letthet. Gamlekara blunket til hverandre og satte i gang, og svensken klarte bare å bære opp ei tralle med planker før han bleik om nebbet måtte gi seg.

En annen gang kom det en kar fra Eidskog som skrøt av at han hadde båret mye før. Eidskogingen møtte fram med langstøvler som det var heljern på, og han avslo å bruke bærepute, for den slags hadde han aldri brydd seg om å ha. Det gikk riktig ille med den tøffe karen, for heljerna gjorde at han gled på kloppegangen, og han ramla ned i skinnegangen så det sang. «Nå får det være nok,» sa han, og plankesjauerne var sikkert fornøyd med at de hadde klart å stanse kjeften på den sjølsikre nykomlingen.

Men det hendte også at det kom karer som det ikke nyttet å bære opp. Blant disse var det en tidligere sjømann, og det hjalp ikke hvor hardt de kjørte ham; han lot seg ikke knekke, ikke engang etter at de til og med hadde gjemt bort matpakka hans! Dermed måtte sjømannen godtas. Han ble nok sett på med respekt, og det var kanskje litt av en guttedrøm på den tida at de om noen år skulle kopiere sjømannens bedrift?

Skikken med «å bære opp» stemmer ikke særlig godt med den samkjensle og solidaritet som ellers hersket mellom arbeiderne. De lærte å stå sammen i konflikter med arbeidsgiverne, og i tråd med dette skulle det være naturlig at nybegynnerne ble tatt godt imot. Men det var altså ikke slik med råsjauerne, og bortsett fra at skikken sikkert var et utslag av en folkelig trang til å skape litt konkurranse og underholdning i hverdagen, var det kanhende også nødvendig med en slik opptaksprøve til dette krevende yrket. Det var ikke alle som kunne bli råsjauere, og det var det likeså godt å finne ut med engang!

Arbeidskonflikter

Arbeiderne kunne få det vanskelig når sagbrukene ikke hadde mer tømmer igjen. En kar har fortalt om dette: «Når tømmeret var slutt om høsten, straks det fraus til, så kom plakaten, og da var det bare å arbe en fjorten dagers tid. Da vart en oppsagt, da var en på bar bakke.» Denne skildringen er vel pessimistisk, for det var enkelte sager som var i drift om vinteren. Arbeiderne kunne også få annet arbeid i Lillestrøm, og de mest øvede dro «utpå» som det het, dvs. at de tok jobb på bondesagene rundt i distriktet. Disse var bare i bruk om vinteren, så det passet fint.

Det var mange som lagde ski om vinteren, og disse ble dratt på kjelke til Christiania og solgt på Stortorget. Om våren når de første tømmerbåtene kom fra lensene i Fetsund, sto folk langs elva og ropte hurra, for nå ble det skikkelig arbeid igjen!

Omkring århundreskiftet tok bruksarbeiderne til å protestere mot å bli oppsagt fra sitt vanlige arbeid om vinteren. Alt i 1894 sto det en klage i venstreavisen Valget i Lillestrøm over at «Kapitalisterne» lot 150 familieforsørgere gå arbeidsløse i tre måneder.

I 1901 ble misnøyen så stor at arbeiderne ved en av sagene gikk til aksjon. De meldte disponenten til politiet fordi han hadde sagt opp 70 mann uten 14 dagers frist da isen la seg. Politiet ga disponenten en bot på 40 kroner, men han anket saken og ble frifunnet. Han hadde bare fulgt vanlig praksis, og da spilte det ingen rolle at ordningen var urettferdig!

Både kommunen og private foreninger satte i gang enkelte tiltak for de arbeidsløse. Det ble gravd kloakkledninger og arrangert kurs i kurvfletting, men dette var ikke nok for sagbruksarbeiderne. De organiserte seg og satte ned en komité som skulle komme med krav til herredsstyret. Det ble bevilget penger til ekstraarbeid, men det var meget vanskelige forhold i de første årene av dette århundret. I denne tida ble det stiftet en del fagforeninger som skulle kjempe for arbeidernes interesser. Fagforeningen på Lillestrøm Dampsag og Høvleri ble medlem av Norsk Arbeidsmandsforbund i 1907.

Sagbrukseierne på sin side ble innmeldt i Norsk Arbeidsgiverforening, i 2014 Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), og dermed kunne partene føre forhandlinger om lønn. De kom fram til faste takster som ble kalt tariff. Disse forhandlingene ble ikke alltid ført i så rolige former som de blir i dag, mellom LO og NAF (NHO).

Etter at arbeiderne ved en sag hadde fått tarifflønn, forsøkte arbeiderne på de andre brukene å få det samme, men det klarte de ikke i første omgang. Arbeiderne truet med streik, og arbeidsgiverne med lock-out.

I 1913 skrev sosialistavisen Akershus Social-Demokrat i Lillestrøm: «Det kan hænde, at det kommer til kamp, og det kan også hænde at den blir haard. Det gjælder at samholdet og solidariteten er saa sterk og utviklet blandt industriens arbeidere at de kan staa som en ubrytelig mur av faste viljer, der ikke viker før deres berettigede krav er ført fram til seier.»

I årene før første verdenskrig ble de fleste konflikter løst ved forhandlinger, bortsett fra et par tilfelle vi snart skal høre om. Disse aksjonene hadde ikke direkte å gjøre med forholdene i Lillestrøm, men de viser at partene følte solidaritet med dem som var i samme situasjon andre steder i landet.

I 1908 gikk arbeiderne i Lillestrøm og Strømmen til streik for å støtte arbeiderne ved Fetsund Lenser som hadde streiket en stund. Under denne streiken marsjerte arbeidere fra de to stedene ut til Fetsund med to musikkorps i spissen. Det samlet seg ca. 1200 menn der, og ett av målene var å jage streikebryterne vekk fra lensene. Men disse hadde allerede blitt fraktet ut på Øyeren med dampskip, og der måtte de tilbringe resten av dagen. Vi kan jo gjette hvor de hadde havnet hvis de streikende hadde fått tak i dem ute på lensene!

Sommeren 1911 var det arbeidsgivernes tur til å vise solidaritet med andre. Gruvearbeiderne gikk til streik, og dermed svarte Norsk Arbeidsgiverforening (NHO) med å erklære lock-out for sagbrukene, papir- og jernindustrien. I Lillestrøm ble 600 mann uten arbeid på grunn av denne aksjonen. Dette skapte selvsagt bitterhet, for det var ikke arbeiderne derfra som var skyld i konflikten. Men dette viser en av følgende av at partene ble organisert. De personlige båndene ble borte, og arbeidsgiverne følte seg ikke lenger som forsørgere av sine folk. Det ble tariffen som bestemte lønnen, og partene følte solidaritet på hver sin kant. Disse to konfliktene understreker nettopp dette.

Arbeiderbevegelsen sluttet seg til Arbeiderpartiet som fikk mange tilhengere i Skedsmo. I 1908 ble Lillestrøm skilt ut som egen kommune, og allerede i 1910fikk Arbeiderpartiet flertall i kommunestyret. Lillestrøm var blant de første kommunene i landet som fikk arbeiderpartistyre, og partiet beholdt makta helt til sammenslåingen med Skedsmo i 1962.

I Skedsmo kommune fikk Arbeiderpartiet flertall i 1913, og har styrt helt til i dag (2014). Dette viser at Strømmen og Lillestrøm er typiske industristeder, og som liknende steder har de gjennomgått en rivende utvikling. En illustrasjon på dette er at på det første kommunebudsjettet for Lillestrøm, som var på ca. 50 000 kroner, ble det avsatt omlag en fjerdedel til fattigvesenet. Budsjettet i 1975 lød på 14,5 millioner, og der ble det avsatt 1,3% til forsorg.

Det har vært en utvikling fra fattigdom til velstand, og de arbeiderne som forhandlet om tariffen rundt 1910, drømte sikkert ikke om at den materielle framgangen skulle bli så overveldende, men deres kamp for å få lik lønn sikret at utviklingen ble rettferdig. Arbeiderbevegelsens krav i 20- og 30 åra var at alle skulle få arbeid, og dette kravet førte til at kløften mellom fattig og rik ble mindre.

Det ble etter hvert slutt på lediggangen om vinteren i Lillestrøm. Men det var også et annet problem som førte til arbeidsstans, men dette problemet lot seg ikke løse ved forhandlinger eller streik. Motstanderen var nemlig flommen, og den rammet alle.

Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.