Kjeldearkiv:Femti år for kongen

Femti år for kongen

Bekkelagsgutten Hjalmar Riiser-Larsen hadde et meget spennende liv. Han var blant annet nestkommanderende på luftskipet "Norge" som mellomlandet på Ekeberg i 1926 på vei til Nordpolen.

”Femti år for kongen” er tittelen på boken der Hjalmar Riiser-Larsen forteller om sitt uhyre spennende liv. Han ble født i 1890 og døde i 1965. Han ble marineflyver i 1915, utdannet luftskipsfører i 1921, var med på en rekke polekspedisjoner, delvis som leder. Riiser-Larsen var nestkommanderende på luftskipet Norge som mellomlandet på Ekeberg i 1926 på vei til nordpolen. Utnevnt til kontreadmiral i 1941 og ble sjef for luftforsvaret i 1944. Etter krigen ble han sjef for SAS’ planleggingsavdeling. Dette er bare et miniutdrag av hans meritter. Han var Bekkelagsgutt og det er det ”Aktuell Historie” dreier som om her.

Jeg klipper fra Hjalmar Riiser-Larsens bok: Underveis ned mot havnen traff far en annen norsk skipper, en gammel venn, som han inviterte med på nærmeste pub. Da glassene var kommet på bordet, sa den lykkelige far: ”Skal vi drikke en skål for min sønn? Det er hans fødselsdag i dag.” ”Hvor gammel er din sønn?” Faren tok uret sitt opp av lommen. ”Nå er han akkurat fire timer gammel”. ”Du skal vel lage en sjømann av ham etter ditt mønster.” ”Ja, det kan du banne på.” Den fire timer gamle gutten, det var meg.

Starten på Bekkelaget

Den sommeren i 1893 hadde min mor leid seg inn hos fisker Syversen i Gamle Bekkelaget. Bekkelaget kom senere til å bety meget for meg. Det var der jeg vokste opp som gutt. Men der ute i Gamle Bekkelaget holdt det også på å gå galt med meg. En dag kom en herre spaserende langs Syversens brygge og så en liten gutt ligge på bunnen. Han hoppet uti og brakte gutten på land, holdt ham etter bena så vannet rant ut. Etter hvert ble det liv i gutten. Det var igjen meg. Vi hadde leid oss inn i en stor villa på toppen av Nordstrandsbakken. Jeg var begynt på Nordstrand skole. Så kom det annet harde slag for familien. En dag med styggvær med tung sjø hadde far et uhell og mistet det ene øyet. Seile mer kunne han ikke. Det var ikke annet å gjøre enn å mønstre av og reise hjem. Hittil hadde familiens økonomi vært god, men hva skulle vi nå leve av? Det var ikke lett å få en passende stilling i land for en enøyd skipper. Etter en tid fikk han dog en beskjeden stilling ved Oslo byfogdkontor. Mor var en besluttsom dame og forsto at nå måtte hun ta sin tørn. For den lille kapitalen som var oppspart ble det kjøpt et lite hus med en meget liten forretning, en kjøtt- kolonial- og melkebutikk like ved Bekkelaget stasjon.

Sport

Nedre Bekkelaget var stedet for en gutt. Like nedenfor lå Bunnefjorden, som frøs til is om vinteren den gang. Vi kunne gå på skøyter helt over til Nesodden, eller vi seilte på våre kjelker med en sekk til seil. Vi var de første som innførte hockey i Norge. Og så hadde vi hele Østmarka til skiterreng, og Bekkelagsbakken, Kongsveien, Solveien og Lorsabakken til å ake i. Om sommeren var det svømming fra Pløens badehus og fotball etter at vi hadde vokst fra ”Trille ball i hatt”. Far kjøpte en gammel seilsnekke til meg og tok meg med ut så ofte det var anledning til det. En dag det var riktig frisk bris, lå vi og krysset i farvannet mellom Ulvøya og Ormøya. Kursen lå rett mot et undervannskjær som jeg visste om. Far burde også kjenne til det, og jeg satt og ventet på at han skulle falle av for å gå i le av det. Han hørte ikke på min advarsel, og et øyeblikk etter støtte vi hardt på, baugen løftet seg, og vi ble stående. Før båten begynte å krenge over, lot han lynrapt storseil og fokkeskjøt gå. Til meg kom det like hurtig: ”Ned med seilene, gutt.” Da vi hadde fått staket oss av og var kommet under seil igjen, sa han: ”Jeg visste om den grunnen, men jeg ville lære deg hva du har å gjøre, og å gjøre det kvikt i en slik situasjon. Nå kan du det, og fra nå av kan du få lov til å seile alene uten at mor og jeg blir engstelige for deg.

Anne Brandfjeld

En tid begynte jeg å bli svakere og svakere uten noen påviselig grunn. Huslegen kalte det bleksott. Jeg fikk noen blodstyrkende midler, men det hjalp ikke. Andre leger ble konsultert, andre legemidler prøvd. Jeg ble bare svakere og svakere. Til slutt kunne jeg ikke komme opp en trapp på seks trinn uten å hvile midtveis. I sin fortvilelse tok mor meg til en ”klok kone”, Anne Brandfjeld. Jeg glemmer aldri da vi kom inn i den lille stuen hennes i Gamlebyen. Hun satt i en seng borte i et hjørne. Hun hadde tilbrakt de siste par år der på grunn av et brukket lårben. Da mor hadde fortalt hvorfor vi var kommet, ble jeg kalt bort til sengen. Hun tok en grå ulltråd hun hadde liggende på dynen, målte med den tykkelsen av min venstre tommelfinger og mitt håndledd, slo noen knuter på tråden. Etter å ha sett på tråden en stund og strøket den mellom fingrene sine, kom det: ”Gutten har bendelorm. Gi ham i aften en stor spiseskje dyvelsdrek. Ormen vil dø i løpet av natten. I morgen en stor dosis lakserolje, og så vil Deres sønn snart bli rask igjen.”. Og ganske riktig. Dyvelsdrek er, hva smak angår, det sterkeste og mest djevelske man kan tenke seg. Jeg kan godt forstå at ormen omgående døde da den fikk det i seg. Så kom en herlig tid. Jeg skulle fores opp igjen. Jeg fikk hver dag spise det beste jeg visste av mat, særlig gikk det med betydelige kvanta av tyttebær med ris eller kavringer. Til dette pleide vi å få såkalt fløtemelk. Nå fikk jeg tykk fløte til.

Flink til å hjelpe til

Jeg var ikke gamle karen da jeg måtte begynne å hjelpe til i forretningen, og jeg gjorde det meget gjerne. Var det mange varer som skulle ut, hjalp jeg visergutten. Bekkelagsbakken var for bratt til å bruke dragkjerre i. Var det bare en stor kurv full, bar vi den på skulderen, men ofte var det to, og da ble det en kurv på hver arm. Så var det å løse av butikkdamen i hennes spisetider. Jeg er redd det da var et nokså stort svinn i rosin- og mandelskuffene. Min mor reiste inn til Oslo med 7.16-toget hver morgen for selv å ta ut en stor fåreskrott på Youngstorget. Et bybud tok femti øre for å bringe den ned til Østbanestasjonen. Da en barnebillett for meg bare kostet 15 øre tur og retur, ble det billigere at jeg fulgte henne hver morgen etter å ha parkert dragkjerren ved jernbanestasjonen. Vi kom hjem til Bekkelaget igjen kl. 8.50. Da var det i mellomtiden kommet to 50-liters melkespann fra Østfold. Jeg greide så vidt å få disse og fåreskrotten hjem i butikken, snappe skolevesken som lå klar, og være tidsnok på skolen kl. 9. Jeg aner ikke hvor mange hundre fåreskrotter jeg har båret på skulderen i denne tiden. Jeg vet bare at duften sitter i nesen min ennå når jeg tenker tilbake på det. Jeg hadde bare godt av det. Det utviklet seg krefter som kom godt med senere i livet. Da vi omsider fikk vann og kloakk på Bekkelaget, slapp jeg for en hard tørn, all vannbæringen. Det gikk minst en stor tønne om dagen. Elleve år gammel fikk jeg en søster og ble i løpet av kort tid ekspert i barnestell. Vår og høst var det bra med ekstrainntekter. Da var det flyttedag for hushjelper, og de brukte alltid kommoder den gang til tøyet sitt. En mengde slike skulle bringes til eller fra jernbanestasjonen. Det var fast takst 50 øre pr. kommode. Blant guttene var jeg i den heldige situasjon å ha forretningens dragkjerre når det var sommerføre og en stor varekjelke på vinterføre.

Trommeslager

Så hadde vi en periode med gutte-garder, men de ble ikke særlig gamle. Den som ble eldst var ”Urania” i Oslo. Vi manglet den tradisjonen som de bergenske buekorpsene hadde. Vi fikk også vår garde på Bekkelaget, og jeg ble tatt ut til trommeslager. Jeg fikk undervisning av en gammel hvitskjegget skomaker på Øvre Bekkelaget som hadde vært trommeslager i den tysk-franske krig 1870-1871. Det tok lang tid før jeg kunne slå ”hvirvler” noenlunde ordentlig. De marsjene jeg lærte, var ganske enkle, og jeg var ikke lite stolt når jeg marsjerte i spissen for garden, især når vi passerte forretningen og mor kom i døren. Siden har jeg vært helt fascinert av trommer, særlig slik som de spilles i britiske musikkorps. Utpå ettersommeren pleide det å komme en seilskute med kokslast til Gamle Bekkelaget. Da fikk alt annet hvile. Jeg ble hurtig god venn med en av styrmennene eller stuerten. Med lommene fylt av skipskjeks havnet jeg som regel oppe på røylen, på stortoppen. Her plasserte jeg meg på skrevs over råen inne ved rakken og nøt kjeksen og utsikten. Livet var deilig.

15 år i 1905

En aftenen hadde mine foreldre selskap. Innbydelsene var sendt uten tanke på det som skulle skje i Stortinget den dagen. Men det brakte selvfølgelig stemningen høyt i taket. Da det var min femtenårs fødselsdag, fikk jeg lov til å sitte til bords ved middagen. I tilknytning til dagen holdt juveler Frisch en vakker tale for meg. Hvorledes ville Sverige reagere? Det spørsmål opptok alle i denne tiden. En dag kom far hjem og fortalte at han hadde vært i Forsvarsdepartementet og meldt seg som frivillig. ”Jeg kan i alle fall brukes som vaktmann et eller annet sted og derved frigjøre en mer kampdyktig,” hadde han sagt. Han så over bordet på meg. ”Jeg meldte deg også Hjalmar. Jeg fortalte at du var stor og sterk, så du kunne sikkert brukes som ammunisjonslanger.”. Jeg ble meget glad og stolt, men mor syntes noe betuttet. Mobiliseringen ble utvidet, og jeg fikk en jobb som i mine egne øyne gjorde meg til en betydningsfull person. Fra morgen til langt på natt syklet jeg rundt med mobiliseringsinnkallelser. Et tilfelle husker jeg særlig godt, fordi det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg kom fram til en ung skogsarbeiders stue langt inne i Østmarksskogene. Mannen, hans også unge kone og en liten pike på omkring tre år satt ved aftensbordet. Da mannen fikk se meg i døren med kortet i hånden, sa han straks: ”Jeg vet hva det er.” Så snudde han seg mot konen. ”Jeg må gå med en gang” Hun reiste seg, la armene om halsen på ham og begynte å gråte. Den lille begynte også å gråte, da hun så moren gjøre det. Jeg la kortet fra meg og gikk stille ut. Bildet av disse tre ved det enkle spisebordet brente seg inn i meg. Jeg hadde sett troppetog passere Bekkelaget med syngende soldater som skulle østover til grensen. Men nå hadde jeg stått overfor krigens bitterhet som jeg hittil ikke hadde hatt en tanke for. Krigens gru brakt inn i hjemmet. Bildet står like tydelig for meg i dag, og under Verdenskrigen tok jeg det ofte fram.

Kongen kommer

Så kom den store dag: 25. november 1905. Elevene fra alle byens skoler hadde fått plass foran Akershus gamle festning. Norges nye konge med vår dronning og lille kronprins holdt sitt inntog. Det måtte jeg se, og som tidligere elev hadde jeg fått lov til å være med Frøken Thilesens skole. Mange sterke inntrykk fra den sommeren festnet seg skarpt i mitt unge sinn. Dette var klimaks. Jeg hadde fått hyre og skulle mønstre om bord neste dag, den 26., dronningens fødselsdag. Jeg kunne ikke få meg til å delta i de andre unges begeistrede hurrarop – jeg var for grepet. Der så jeg Norges konge, Marinens øverste sjef. Og jeg skulle bli sjøoffiser. Jeg følte en veldig stolthet over at Kongen en gang kom til å bli min sjef.

Det skulle ikke være vanskelig å ha lokale forbilder og idealer for ungdom som vokser opp på Bekkelaget.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 88: Femti år for kongen.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 317 den 18.02.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.