Kjeldearkiv:Fimbul nr 26 - 2008
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Forord
Hovdegården og Anderssengården er to kjente gårder i Evenes. Nå er begge gårdene svært aktuelle igjen - hver på sin måte. Bygningene i Hovdegården har fått nytt liv som gårdsmuseum, og i Anderssengården er det igjen lys i vinduan. Der holder Evenes husflidslag til i 2. etasje. Stoff om disse gårdene fyller mange sider i årets "Fimbul".
Det er stort spenn i stoffutvalget - fra gårdshistorie, salme og bordbønn til mimring om fantestreker på Tårstad.
Dessuten må det absolutt nevnes at mangeårig medlem av nemnda, Aslaug Olsen, har fått Evenes kommunes kulturpris 2008 for sitt iherdige arbeid med samiske slekter og stedsnavn. Gratulerer enda en gang!
Vi er stadig interessert i stoff og bilder med tilknytning til bygda, både alvor og skjemt.
Takk til alle som har bidratt med stoff/bilder til dette heftet.
God jul!
Hilsen redaksjonen
Søndagsbetraktning
ved Prost Jak. J. Anderssen, Ofoten
Joh. 3 v. 16
1. juledag
Mel.: Jeg er så glad hver julekveld...
O Gud, som har i kjærlighet
til menneskene sett
og sendt din Sønn til jorden ned
til frelse for vår æt,
at vi ved ham skal kjenne deg
som kjærlighetens Gud,
du lede oss på troens vei
med Jesus livet ut!
O Gud, som har ham kledt i kjød
og salvet med din Ånd
og kraft i både liv og død
og ved din høyre hånd
ham satt som alles frelsermann -
du verdens syn opplad,
at den ham se og kjenne kan
og han annamme glad.
Du har begynt den gode sak
i oss, - O Gud, fullfør
i verden den til Kristi dag
og så i oss det gjør,
at vi fra synd oss vender bort
og øver kjærlighet,
som Jesus har i verden gjort
og gjør i herlighet!
Jennys bordbønn
100 år gamle Jenny fra Gratangen har ei nydelig bordbønn friskt i minne.
Før måltidet:
Vor disk og Dug er alt bered,
O Gud for din Barmhjertighed
velsign nu disse Gaver saa
at vi kan Legems Styrke faa!
Gud, mæt enhver som hungrig er
og Suk for Brød til Himlen bær!
Giv Fred og Frugt i vores Land,
velsigne Jorden, Luft og Vand!
Bevar vor kristne Øvrighed,
giv oss vor Næring af vor Sved.
Mæt og vor Sjæl med Livsens Brød
som Jesus tjente ved sin Død!
Etter måltidet:
Hav Tak, o Gud, vor Skabermand
for Næring utaf Land og Vand!
Hav Tak, o Jesus, for din Død,
hav Tak du rette Livets Brød!
Tak Helligånd! Opplys vort Sind.
Til Herren vore Hjerter bind!
Gud, tænk paa store og paa små
som for ditt forsyns Øie staar!
Du ene veed hvordan vort Brød
skal skjæres for os til vor Død.
Gi Helbred, Lykke, Liv og Gavn
og Salighed i Jesu Navn. Amen.
Kilde: Kingos bordvers fra 1681.
Landstads salmebok 1869
Rettelser
Rettelse til "Fimbul" nr 25.
Bilde til Stuneshaug og folket der: Hansine Hansdatter
(Hansine var datter av Ellen, Nils Eriksens eldste datter).
Bygdeboknemnda beklager feil ved billedtekstene til artikkelen "Krigsfangeleiren i Bogen" v/ Randulv Pedersen. Redaksjonelt hadde det sneket seg inn noen feil som det har vært gjort forsøk på å rette opp gjennom "EvenesNytt" nr. 1-08. Nå slås imidlertid følgende fast:
- Riksveg 50 har aldri gått gjennom Bogen slik det blir antydet under nederste bilde på side 38.
- Brakke 8, administrasjonsbrakka i marinehavna er heller ikke på dette bildet. Den ser vi nærmest og midt på i bakgrunnen på øverste bilde side 39.
- Nederste bilde på side 39 har ingen polakker og tsjekkere, men bare russere.
- Øverste bilde på side 41 var av Randulv Pedersen gitt følgende tekst: Bogen Sangforening som sto for arrangementet, og andre i god blanding.
- Side 35 : Scharnholst rettes til Scharnhorst.
Registrerte og uregistrerte gammetufter i Snubba
av Aslaug Olsen
I Snubba finnes det mange tufter etter samiske boplasser i gammel tid. Ikke alle tuftene er synlige lenger på grunn av pløying og rydding av jord. Men ved hjelp av muntlige beretninger av de gamle her oppe har man fått kjennskap til hvor de ligger. Ved hjelp av de gamles beretninger har man også fått navn på folket som bodde på plassene. I tidsrommet 1994 til 2002 er disse tuftene blitt registrert.
Registreringen er utført av arkeolog Oddmund Andersen, kulturhistoriker og konservator ved Tromsø museum, Dikka Storm og cand. scient. Magne Olsen.
1. Heggholla
I muntlige beretninger heter det at i 1719 kom det noen samer og bosatte seg i Heggholla. Dette er en plass ned mot sjøen nedenfor Østervik-vegskillet i Evenes, og de bodde der i 11-12 år. Dette området tilhørte kirkegods, og oppsitterne i nabolaget var ikke særlig begeistret for å ha samisk bosetting i sin umiddelbare nærhet. De beskyldte samene for å ødelegge skogen. Denne uviljen førte til at naboene bestemte seg for å gå til drastiske tiltak for å drive samene bort fra Heggholla. Denne plassen er ikke registrert.
2. Lappegamhågan
Muntlig beretning av etterkommere til disse naboer beretter at de bevæpnet seg med stokker og staur og drog til Heggholla for å jage samene bort. Samene var ikke mannsterke nok for å sette seg til motverge, og de måtte dra av gårde i all hast. Men hvor skulle de hen? Med spedbarn og gravide kvinner i sitt følge var det sannelig ikke så greit å forlate sine hus og dra på flukt. De la da veien opp gjennom skogen, og da de kom til en plass som kalles Kvantålimyra, bestemte de seg for å sette opp sine gammer på haugene på vestersida av denne myra. Etter deres bosetting har disse haugene fått navnet Lappegamhågen.
Hvor mange år de bodde der oppe, vet man ikke. Også der oppe ble deres bosetting sett på med uvilje av oppsitterne nede ved sjøen. Samene befant seg fremdeles på kirkens eiendom, og her som i Heggholla tok de av skogen det de hadde bruk for til brensel og anna.
Atter en gang bestemte oppsitterne ved sjøen seg for å jage samene enda lenger til skogs. Og de drog opp til Lappegamhågan for å drive samene også derifra. Det fortelles videre at det utspant seg en ganske heftig kamp mellom partene. Overfallsmennene forsøkte seg også på å tenne på en av gammene, men det lyktes ikke. Med hjelp av bjørnespydet klarte gammens eier å forhindre det. Det fortelles også at i gammen låg en kvinne som skulle føde barn. Samene var denne gangen mer mannsterke, og de fikk overtaket. De tok til og med en av overfallsmennene til fange, og de slapp ham ikke før overfallsmennene hadde bedt om "godt vær". De måtte dra fra Lappegamhågan som tapere. Samene satte etter dem nedover lia. Etter denne hendelsen flytta samene frivillig fra Lappegamhågan og ned til Lenvikmark som da ble kalt Bogfjell og senere Bogmark, nå Snubba.
Registrering ble gjort på Lappegamhågan 30. juni 1994 av Dikka Storm fra Tromsø museum og Magne Olsen. Det ble registrert 8 mulige tufter. Ved befaring der oppe året etter av arkeolog Oddmund Andersen ble bare en av de registrerte tuftene godkjent som gammetufter. Det er den store tufta som ligger nærmest, og tett nedenfor Lappegamhågkilda.
3. Vierahak / Skredtoften
Plassen ligger på bruksnummer 18 og 19, nåværende Østli eiendommen, på en haug ovenfor Petter Hansaveien like før veien krysser Gursujohka. Tuftene er pløyd opp og er ikke mulig å påvise i dag. På plassen er det under pløying funnet kvernstein, grev og andre redskap. Her bodde Ole Persen født 1795 død 1837 og hustru Elen Henriksdatter født 1796 død 1826. I februar 1826 gikk det et snøras her som ødela boliggammen deres hvor Elen Henriksdatter og deres fire år gamle datter, Inger Perolina, omkom. Ole Persen og en to år gammel datter, Elen Johanna, overlevde. Også de flytta til Nordmark, Evenesmark.
Det er knyttet stedsnavn til plassen etter denne ulykka. Under utskiftningsforretningen i 1866 da grensen mellom innmark og utmark blir beskrevet, blir det i nærheten av denne plassen nedsatt en merkestein med stedsbeskrivelsen Skredtoften. Det samiske navnet Vierahak betyr en plass hvor det har rydd eller rullet noe ned. Plassen ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
4. En mulig gammetuft like ved grensen mellom bruksnummer 16 og 17 i Atterskogen.
På bruksnummer 16 Myrvolls atterskogteig tett nedenfor Petter Hansaveien, ca 20-30 meter sør for elva som kommer ned fra Hoanta. Tufta er meget usikker på grunn av uklar markering mot nord. Det ble heller ikke funnet trekull i tufta ved prøvestikk. Registrert sommeren 1995 av Oddmund Andersen. Einar Elvebakk var med og påviste stedet.
5. Ballán
Vi fortsetter videre etter Petter Hansaveien ca 250-300 meter. Her går vi opp etter en sti som går mellom skillet mellom bruksnummer 6 og 7 og en liten bekk, og kommer opp ei lita slette, og videre opp en liten bakke. Her går vi over bekken. På en bakkekant ca 20 meter bortenfor bekken er det ei gammetuft som var godt markert og godt synlig før utgraving, som ble foretatt sommeren 1995 av Oddmund Andersen.
I ildstedet var det to trekullag atskilt av et torvlag. Funn:
- Ildflint fra lag to i ildstedet.
- En jernbit fra lag en i ildstedet.
Det ble tatt prøver fra trekull som lå i askelaget (lag to), det vil si lavest. Prøven ble 14C datert. I følge opplysning av arkeologen viser datering at gammetufta eller boplassen kan være fra ca 1685 til tidlig på 1700-tallet.
Rett nedenfor den utgravde gammetufta, ca 30 meter nedover bakken på ei slette ved bekken, er det ei gammetuft. Her ble det påvist trekull ved prøvestikk med jordbor, så dette er tuft etter en boliggamme.
Omkring 40 meter på ei flate sør for bekken er det to mulige gammetufter. Her ble det ikke påvist trekull i tuftene. Derfor kan en tenke seg at det ikke var boliggammer, men at de hadde andre funksjoner, for eksempel som fjøsgamme, høylåve eller gamme brukt til oppbevaring. Disse fire tuftene ligger på bruksnummer 7 Dalbakks eiendom i Atterskogen, og ble registrert sommeren 1995 av Oddmund Andersen. Ettersom det ble påvist trekull i to av tuftene ser det ut som det har bodd to familier her. Det knytter seg et sagn til Ballán boplassen. Ballán betyr skremt på norsk.
I beretning fra de gamle her i Snubba heter det at det bodde folk på denne plassen. En gang skjedde det noe her som skremte dem bort fra plassen. Det er ikke sagt hva som skjedde. De flytta derfra og slo seg ned lenger nede i lia på en plass som heter Geahcegieddi som på norsk oversettes til lienden eller slutten på lia, der terrenget begynner å flate utover. I dette tilfellet mot Røytelvmyrene.
6. Geahcegieddi
Denne plassen ligger på en tørr haug mellom bruksnummer 17 og 6 i Atterskogen. Her er det to tufter der det ble påvist trekull ved prøvestikk med jordbor og som da må være boliggammer. Dessuten ble det funnet tre mulige tufter som trolig har hatt samme funksjon som de to tuftene som er beskrevet på 5.
Det synes som her er samme boligmønster som på Ballán med to boliggammer i nærheten av hverandre og dessuten andre mulige tufter som kan være fjøs og låvetufter. Einar Elvebakk var med på denne registreringen, og han kan huske at det var en åker nedenfor en av de mulige tufter. Der var det alltid åpning i skogen. Geahcegieddi ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
Min far Ole Olsen fortalte at i Atterskogen bodde en mann som ble kalt "Mollengallu", oversatt: Målt skalle. Han hadde en uvanlig bred skalle.
7. Risseláddu / Risløa
Denne plassen ligger på bruksnummer 13 rett nedenfor huset på Elvebakk/Elvetun. Tidligere kunne man se tufter her, men de er fjernet, trolig på grunn av pløying. Einar Elvebakk husker at det var tufter her. De lå omtrent der undergangen under E10 er nå. Det var Reier Eriksen født ca. 1700 og hustru Ane Paulsdatter født 1707 død 1787 som bodde her. Reier er en av Bogens fjellfinner som Major Schnitler registrerte 15. juni 1743. Sagnet forteller at han kjørte med okse nedover isen på Snubbavatnet. I nerenden av vatnet ga isen etter og Reier og oksen omkom. Kirkeboka for Ofoten viser at dette skjedde 31. oktober 1761. Også hans sønn Paul Reiersen født 1734, død 1806 og hustru Botel Mikkelsdatter født 1726 bodde her. Paul Reiersen flytter til Botnmark, og han dør der.
Muligens var det bosetting her ennå i 1801. Da viser skattelista at her var litt brannskade. Plassen ble registrert sommeren 1994 av Oddmund Andersen.
8. Pålheimen / Boala siida
Denne plassen ligger på en liten slette rett opp av husene på bruksnummer 17 Heimly og på oversida av veien som kommer fra Dalbakk og går til Loftsletta. Tufta er ikke synlig lenger på grunn av pløying, men jeg husker den før den ble lagt under plogen. På denne plassen bodde Paul Andersen født 1815 i Osmarka død 1866 og kona Ane Paulsdatter født 1815 død 1889. Hun er datter av Paul Larsen født 1775 i Fjellkroken død 1828, som bodde på nabobruket Dalbakk.
Paul Andersen var en person som ikke var så nøye med mitt og ditt, og var av den grunn forfulgt av øvrigheten. Han hadde økenavnet "Varge-Pål".
Registrerte gammetufter i Osmarka
av Aslaug Olsen
A. Sirigamman gårdsnummer 13 bruksnummer 4 Osmark eier Hilbjørg Bjørkli
Her bodde Anders Larsen født ca 1765 og hustru Anna Eriksdatter født 1784 i Osmark død 1864. Anders er sønn av Lars Nilsen av Øreløsslekta og Karen Mikkelsdatter i Fjellkroken. Anna er datter av Erik Pedersen og Kirsten Pedersdatter på Kjempetoften, Osmark. Sirigamman har nok navnet sitt etter en av Anders Larsens 8 barn, datteren Siri født 28. juni 1825.
Siriåsen har også navnet sitt etter Siri Andersdatter. Hun flytta fra Sirigamman opp til Siriåsen. Der oppe er det også en plass som heter Liksletten. Der skal hun være begravet. I følge intervju med Ole Lakså, gjort av Martin Myrnes, er det tre graver på denne Liksletten. De to andre gravene er antakelig hennes far og hennes eldste søster Karen født 1814, hun var ugift. Begravelsen til disse tre finnes ikke anmerket i kirkeboka. Se Fimbul nr 14.
Siri hadde for øvrig to brødre: Paul født 1815 død 1866, kalt Varge-Pål, og Erik Lars født 1820 død 1852, kalt Varge-Erik. Hennes yngste søster Kirsten født 1831 gifter seg med John Johnsen, den første oppsitter i Blåfjellet, Sandmark.
Registrert av arkeolog Oddmund Andersen sommeren 1995.
B. Kjempetoften gårdsnummer 13 bruksnummer 4 Osmark eier Hilbjørg Bjørkli
Her bodde Erik Pedersen født 1748 død 1794 og hustru Kirsten Pedersdatter født 1746 død 1834. I Fimbul nr 14 forteller Hjalmar Osmark i intervju med Martin Myrnes at på Kjempetoften bodde det en stor kraftig same, og deretter fikk plassen navnet Kjempetoften.
Erik Pedersen er sønn av Peder Eriksen 1698-1769 og Karen Johnsdatter født ? død 1769. Peder Eriksen er nr 7 i manntallet over Bogens Fjellfinner av major Peter Schnitler 15. juni 1743.
Registrert av arkeolog Oddmund Andersen sommeren 1995.
C. Nertofta gårdsnummer 13 bruksnummer 3 Osmark eier Ellen Kristiansen
Denne gammetufta ligger rett opp av bebyggelsen i Osmarka. Her oppe bodde Paul Pedersen, født 1742 død 1795 og første hustru Elen Andersdatter født 1736 død 1794. Andre hustru var Karen Olsdatter Kalt "Smør-Kari".
Skifte etter Paul Pedersen:
"Osmarken anno 1795 19 oktober innfant jeg meg Fredrik Holst Lensmann for Ofoten Fjerding oppe i Fjeldet på Pladsen Osmarken, beliggende i Ofoten Fjerding, for at registrere og vurdere stervboet etter samme steds avdøde lap Paul Pedersen."
Harald Osmark mener at "oppe i Fjeldet" må være Hopaslåtten som ligger rett opp av hans gamle farsgård. Under befaringen og registreringen i 1995 fant vi ikke denne Hopaslåtten, derfor er den ikke registrert. I følge Harald Osmarks mening kan det være Paul Pedersens boplass. Skiftet viser at han hadde både kuer og kvige, sauer og geiter, håndkvern, revjern og resselbøsse. Boets verdi var 16 riksdaler 3 ort 8 skilling (se Fimbul nr 17).
Thingbok 1802: Paul Pedersens enke 1 vog 12 mark ansatte verdi 25 riksdaler.
Thingbok 1804: Paul Pedersen død og plassen øde.
Thingbok 1807: Bøgselbrev til Anders Bjørnstrøm på ½ vog i gården Osmark.
Høsttinget 1820: Anders Bjørnstrøms bruk beboes av Lars Johnsen.
Det er mest sannsynlig at det er disse tre familiene som i tur og orden har bodd på Nertofta.
Paul Pedersen er bror av Erik Pedersen på Kjempetoften. Omkring 1796 kommer Anders Isaksen Bjørnstrøm født 1756 i Tornedalen død 1810 og hustru Katarina Madsdatter født 1758 i Jukkasjärvi til Vassdalen. De flytter derfra til Osmark omkring 1804. Bjørnstrøm dør i 1810. I 1811 blir bruket hans budt opp til bøgsel. I 1820 er Lars Johnsen beboer på Bjørnstrøms bruk. Han bosetter seg senere på Storelv, Myrnes. Her ser vi at etter hvert som den ene familien forlater plassen så flytter den andre inn. Trolig er det på Nertofta disse familiene har bodd. (Fimbul nr 17).
Registrert sommeren 1995 av arkeolog Oddmund Andersen.
Interessen for kulturminner tar form
av Aslaug Olsen
Beretningen om Lappegamhågan og folket som bodde der har vi hørt om fra vi var små, men vi visste ikke hvor det var. At det var i Lenvikskogen, det hadde vi hørt, men den nøyaktige plassen, det var vi ikke sikker på.
I forbindelse med slektsgransking dukket også Lappegamhågans beboere fram i kirkebøkene. Og nå ble det aktuelt å finne denne plassen. Første skritt i utforskninga var å intervjue gamle folk i Lenvik om hva de visste om denne plassen. De gav også en beskrivelse av stedet.
Slektsgranskingen hadde bragt meg i forbindelse med Anna Huuva Dynensius i Kiruna. Hun er reineier og besitter stor kunnskap om samiske forhold og er godt vant med vandring i skog og mark og på vidda. Henne fikk vi med oss for å hjelpe til med å finne spor etter våre forfedre oppe i Lenvikskogen. Aller helst håpet vi å finne tufter etter dem.
Den 22. juni 1990 er vi 6 stykker som drar av sted på leiting etter kulturminner. Veien er lang og bratt opp til Lappegamhågan. Men snart er vi kommet så høyt opp i skogen at vi er i det aktuelle området. Odd Heimly har redskaper med. Her er en plass som minner om en tuft. Odd gjør et prøvestikk mens Aslaug, Anna og Asbjørg følger spent med. Her er det nok ikke noen tuft.
Vi drar videre og leter, og finner flere mulige tufter, men Anna som har rike kunnskaper om slike ting fra årelange vandringer i Rautasvoumas fjellverden ser snart at det ikke er en tuft. Etter flere timers søking rundt i området befaler Anna kafferast. Hun har røyka reinkjøtt i sekken!
Mens de andre steller i stand til kaffekoking går jeg et stykke høyere opp på en haug. Jeg roper at de må komme opp her, men får til svar at nå skal vi spise. Det viser seg senere at det var der oppe gammetufta var. Jeg stod vel faktisk oppi tufta da jeg ropte til de andre.
Det smakte godt med svart kaffe og røyka reinkjøtt stekt over åpen ild. For øvrig har Asbjørg et spekekjøttlår med seg, og det må vi også smake på. Hun har også et videokamera med seg, så hun stakkar, har tung bør på ryggen.
Etter kafferasten blir det ikke til at vi går høyere opp, men begynner på nedturen, og leter fortsatt. Til slutt gir vi opp. Vi har ikke funnet noe. Med uforretta sak snur vi hjemover. Feilen var at vi ikke gikk høyt nok opp.
I november samme år gjorde vi et nytt forsøk med å finne boplassen på Lappegamhågan. Denne gangen fikk Odd og jeg med oss Martin Berteussen, Lenvik for å vise plassen. Vi kjørte med bil så langt det lot seg gjøre forbi huset til Leif Bjørsvik, og gikk videre etter Lenvikbuveien. Da kom vi rett på boplassen. Den ligger ved en kilde kalt Lappegamhågkilda. Martin hadde det så travelt med å gå hjem at vi ikke fikk tid til å se nøyere på plassen, men nå visste vi hvor den var.
Dagen etter gikk jeg alene dit opp og da betrakta jeg stedet nøye. Like ved kilda oppdager jeg plutselig en runding i terrenget. Det var ingen tvil om det. Det var en gammetuft!
Ved å sparke litt rundt i tufta fant jeg åresteiner og ildstedet. Jeg kunne også se antydning til hvor døråpninga hadde vært. Endelig hadde jeg funnet denne omtalte boplassen.
Dette var begynnelsen til kulturminne/fortidsminneregistreringen i Lenvik/Snubba som jeg fikk gjennomført i tidsrommet 30. juni 1994 til 11. oktober 2002, ved hjelp av konservator ved Tromsø museum Dikka Storm og arkeolog Oddmund Andersen og cand. scient. Magne Olsen.
Næringssorg og mareritt
av høgskolelektor Kjellrun Kristoffersen Trohaug
Kommentar til Njål Flem Mælands innlegg "I hver sin verden" i Nordlandsposten 5. februar 1999
Njål Flem Mæland skriv eit interessant innlegg med overskrifta I hver sin verden på kommentarplass i Nordlandsposten fredag 5. januar i år. Som lege reflekterer han over korleis leg og lærd tenkjer heilt ulikt om sjukdom og helse. Flem Mæland viser ein kulturkollisjon i møte mellom lege og pasient gjennom ei fortelling om fiskaren Eiolf som har eit udiagnostisert sjukdomstilfelle. Eiolf tar varsel av det som hender rundt han, og trur at nokon har kasta sjukdom på han, og for å bli frisk, må han finne kven som har gjort det. Eg skal sjå fenomenet frå pasientsida, frå den folkelige sida, med eit folklorisk og språkleg utgangspunkt.
Ein kan peike på to sider ved legens kompetanse i denne samanhangen, evnen til kommunikasjon og kultur- og språkkunnskap. Om ei middelaldrande kvinne kjem til doktoren ein mørk vinterdag, og innleier konsultasjonen med: "Eg kjenner meg så sliten," og doktoren avviser pasienten med: "Det er vi alle på denne tida av året," då oppstår eit kommunikasjonsproblem. Denne kvinna kjem med eit helseproblem, ikkje eit kvardagssukk. Ho prøver på ein folkeleg måte å innleie den medisinske samtalen, ut frå sin ståstad og sin kvardag. I Flem Mæland si fortelling ba fiskaren Eiolf om sjukemelding fordi han ikkje hadde rodd fiske på 14 dagar. Legen forsto at det var noko meir enn at mannen ikkje hadde vore på sjøen dei to siste vekene.
Folkelege namn på sjukdomstilstandar kan kollidere med legens medisinske terminologi. Når mora kjem til legevakta med ein unge som har øresting, då er legen uklok om han seier at øresting ikkje finst, fordi det ikkje er ein medisinsk diagnose, når ungen likevel sutrar og tar seg til øret.
Folkelege diagnosar på psykiske lidingar kunne i det gamle bygdesamfunnet vere at han eller ho var av hausvak slekt. Språkleg inneber det jo at problemet sit i hovudet, og noko som er svakt, må kunne styrkast. Angst kunne alltid knyttast til noko utanom ein sjølv, gjenferd, hekser, hulder, alvar, draug eller andre vette. Ein hadde ein måte å forklare angsten på. Eins eige redselsskrik kunne tolkast som draugeskrik. Hjartebank som tramp av daudingar. Ein som var litt rar, kunne være draugridd eller ha vore bergtatt. Om ein eller annan blei avliggande med næringssorg, så han såg svart på alt og alle, og ikkje visste si arme råd korleis han skulle berge seg og sine, då trengte han nabohjelp til å få slåtten unnagjort eller garnlenka i sjøen. Men i ei sorg må ein kunne trøystest, og nokon må trøyste. Den medisinske diagnosen ville truleg vore depresjon, og i dag er dei såkalla lykkepillane botemidlet som helsestellet tilbyr, ikkje trøyst og oppmuntring som det folkelege sjukdomsomgrepet inneber.
I gamle dagar hende det at ein blei matlei om vinteren, eller helst på seinvinteren eller vårvinteren. I kjølvatnet av denne tilstanden kom ofte hoste og snue, og ein kjende seg kraftlaus og utilpass. Ikkje å undrast over at ungane heiv seg over gaukesyre, syregress og bjerkeskot straks det begynte å bli grønt om våren. Det var ein effektiv måte å få C-vitamintilskot på.
Å få ein farang eller magesjau fortel noko både om måten sjukdomen sprer seg på, og måten han artar seg på. Vi snakkar om ein byggesjau, ein vaskesjau eller ein sildesjau, det er arbeid som gjev mykje styr og krev stor innsats. Alle veit at har ein først fått ein mageinfeksjon, så kan han vera arbeidskrevjande på meir enn eit vis.
Ungar som i dag anten er rastlause eller hyperaktive, dei var i gamle dagar stallstien. Alle som har sett ein hest som har stått lenge yrkeslaus på stallen, veit at han er nokså ballstyrig når han blir sleppt ut. Det er ikkje tilrådeleg å spenne han rett for sleden utan at han først har fått rent villskapen av seg. No om dagen står det i avisene at ungane sit innestengt framfor TV og datamaskin, på kaféar og i klasserom med all den ungdommelege kåtskapen i seg. Ikkje til å undrast over at det kan ende med at nokon løper løpsk.
Alle avisene seier vidare at dei same ungdomane aldri har kjent blodsmak i munnen. Dei veit ikkje kva kroppen kan tåle, og heller ikkje forskjell på friskt og sjukt. Gongsperra si renn dei til doktoren med, melder avisene. Kva betyr så ordet gongsperra? Første leddet har sjølvsagt med gange å gjera, mens det siste leddet ei sperra er ei hindring. Ordet betyr altså ein tilstand som er til hinder for gangen. Den som har hatt ei hardøkt med trening utan å tøye ut, veit kva det vil seie.
Det ligg mange sjukdomsforklaringar i sjølve språket, som restar etter ein magisk måte å sjå kvardagen og verda på. Ein som plutseleg får vondt i ryggen, gjerne så alvorleg at ryggen låser seg, så han blir ståande tvikroket, han har fått eit hekseskot. Heksa har skote han med sjukdom. Sjukdomen er påsett av onde makter. Det same er det med allergiske reaksjonar om våren. Som barn blei vi innprenta at vi ikkje måtte sitje på bar mark før gauken hadde gale, elles ville vi få elveblest, som var eit raudflamma utslett. Det var som ordet seier, alvane som hadde blese. I uttrykket hjerneslag er det noko eller nokon som har slått. Det er ein tilstand som kjem brått på, som eit slag. Eit slag krev eit subjekt. Mennesket er gjort til objekt av ei kraft utanfor seg sjølv. Medisinsk sett er ikkje dette tilfelle. Den som er plaga av vonde draumar og mareritt, kan få hjartebank og pustevanskar. Han er ridd av mara, som er eit kvinneleg vette som set seg på brystet til ein som søv. I dag har vi gløymt dei magiske forklaringane på ulike kroppslege plager, men dei finst att i det språklege uttrykket.
Magiske årsaker til sjukdom krev magiske rådgjerder - vorter fleskesvor, og rygghall katteskinn, berre for å nemne nokre enkle tilfelle. Det kan vere lettare å bere tanken på at sjukdom er noko som kjem utanfrå, enn at han ligg i kroppen sjølv. Ofte kolliderer folkeleg og medisinsk oppfatning av sjukdom, slik Flem Mæland får det fram gjennom si fortelling om fiskaren Eiolf. Han blir frisk av penicillinkuren, men forklarer tilfriskninga med telefonkontakten han hadde med lesaren på vidda. Kanskje ligg noko av forklaringa på auka oppslutning om alternative behandlingsmåtar og healing i slike kulturforskjellar utan at vi er heilt klar over det.
Sånn var luggan laga
Artikkelen om luggan er forkorta og redigert av Kjellaug Kulbotten.
Denne oppskrifta på hvordan man lager lugga (eller bøter lugga, som noen sier), har bygdeboknemnda fått fra en abonnent på Sortland. Der hadde daglig leder ved Doktorgården Eldresenter, Gunnhild Paulsen, fått et fylkeskommunalt håndverksstipend for å få i gang et prosjekt om luggelaging. For å få tildelt stipendet, måtte håndverkerne være villig til å formidle kunnskapene til andre. Det blei laga et hefte som var ment å gi inspirasjon og veiledning til andre som ville lære å lage lugga. Dette heftet har vi "klippet" fra, så nå er det bare å gå i gang med luggelaging i Evenes også.
Arbeidsplassen
Det var på kjøkkenet man satt med luggelaginga, gjerne om kvelden når ungene var i seng og kveldsfjøset unnagjort. Det blei sein haust, ofte vinter før man kom i gang med luggan. Først skulle sauene klippes, ulla kardes og spinnes, og garnet farges svart før jentene og kvinnfolka kom i gang med strikking av ullsokker til luggeproduksjonen. Jentene fikk lære å strikke i åtte-ti-års alderen. Etter at sokkene var strikka, skulle de tøves godt. Noen mannfolk var flinke med tøvfjøla og hadde gode tøvarhender. De var heldige de kvinnfolka som hadde en "tøvkall" i huset, for tøving er tungt arbeid.
De som ikke farga garnet før strikkinga tok til, farga de ferdigtøvde sokkan nå. Deretter måtte luggelesten av tre finnes fram. Den blei putta ned i sokken før kalosjeringa tok til. Det mest vanlige var at mannfolka i huset laga luggelester i fleire størrelser. Ellers lånte man hos hverandre. Noen brukte skolest, men over tåa festa de da lær eller papp for å få lesten romsligere.
Kalosjering
Til kalosjering, eller "rabatter" og "omkringsett" som noen sier, blei det brukt vadmel som kunne kjøpes i butikk eller fra spinneriet. Men for det meste brukte de det de hadde av gamle klær som egna seg til luggelaging. Det hendte at heimvevd stoff blei brukt. Da blei det tøvd så tjukt at det kunne brukes til lugga. Noen pleide å fôre kalosjeringa med tynt ullstrikk, gjerne fra gammelt ullundertøy. De sydde vadmel og fôr sammen med maskinsøm i tette rader. Andre brukte ikke fôr, men festa kalosjeringa til ullsokken med tette sting for hand med sterk tråd.
Såler
For at luggan skulle bli ekstra gode å gå i, pleide mange å sy fast en "insåle" av ihoptøvd ullstrikk til ullsokken- før tjukksålen blei sydd til. Det aller beste til såler var godt ihoptøvde sjyvottbaka. Man la fleire lag av sjyvottbaka og anna gammelt tjukt stoff sammen. Disse blei så sydd sammen med maskin på kryss og tvers så tett som mulig. Mange brukte torskegarntråd og stakk sålene for hand. Andre brukte både maskinsøm og handsøm. Da stakk de med maskin de første laga, deretter for hand når sålen blei for tjukk for maskinen. Dette var arbeid som mange unger, både gutt og jente, måtte hjelpe til med. Først sydde de for hand, og sia med maskin når de blei så stor at de fikk lov til å bruke den. Luggesålen blei sydd fast til kalosjeringa med bjørnetråd.
Forsterkning
Det var fleire måter å forsterke lugga på. En måte var å sy en halvsåle under fotbladet og en mindre under hælen av samme stoff som tjukksålen. Noen satte småsålene på mens luggan var ny, andre venta til luggan var blitt noe slitt. Et ødelagt sykkeldekk kunne og brukes til å lage ekstra såler av. Lugga med sykkeldekksåler blei ekstra slitesterke, og de kunne brukes i mildt vintervær også. En annen måte å forsterke på var å sy fast snøre til luggesålen i sirkel, rundt og rundt, til ønska størrelse. Slike lugga blei sklisikre. I Rana satte de ofte lærsåler under luggan for å kunne bruke dem både sommer og vinter.
Lengde
Lengden på luggan kunne variere fra midt på leggen til midt på låret. Mannfolk som arbeidde i skogen, måtte ha lugga som rakk over kneet. Gutter brukte knebukser i den tida, og unger hadde ofte lugga som rakk midt på låret og blei festa til "livet" med strikk og knapp. Det mest vanlige var imidlertid at luggan rakk fra midt på leggen til under kneet. Luggan blei holdt oppe med snurra eller fletta band av ulltråd. "Livet"/"snørlivet" var et underklesplagg som en vest med knapper til å feste strømpestrikk på. Det var knapper både på strømpan/luggan og "livet". Slik blei strømpestrikken festa. Dette var før strømpebuksa sitt inntog - etter den tid blei "livet" overflødig.
Farge
Svarte lugga var mest vanlig, men grå blei også brukt. Sålene kunne ha andre farger alt etter materialet man brukte. Ville man at sålene og skulle være svarte, kunne det synlige laget være av svart stoff. Andre farga det som skulle brukes til såler. Det gikk og an å farge den ferdige luggen dersom delene ikke blei farga før laginga tok til.
Bruksområde
Lugga blei brukt i kaldt og tørt vinterføre, og på barfrossen mark, men luggan hadde og andre bruksområder. Når man skulle på jakt, og når sauene skulle hentes ned fra fjellet om hausten, var man varm og lett på foten med lugga på. Alle brukte lugga på skolen. Om luggan blei våt, holdt ungene seg likevel varme på føt'n.
OPPSKRIFT PÅ LUGGA
LUGGA MED FÔR
- Strikk sokker og tøv dem godt.
- Klipp rabatter (kalosjering) etter mønster i ønsket størrelse.
- Sett fast rabatten med nåler på fôrstoffet. Sy en smal sik-saksøm i øvre kant med maskin. Klipp bort overflødig fôrstoff.
- Brett rabatten vrange mot vrange. Bruk dampstrykejern og press sømmen godt.
- Vadmel og fôrstoff sys nå sammen med sik-saksøm i øvre kant, og med rettsøm i tette rader på hele rabatten.
- Brett rabatten på langs med vranga ut. Sy en søm midt bak. Sømmonnet brettes til begge sider. Sy en søm på begge sider av midtsømmen. Åpninga må være slik at foten kommer lett i.
- Trekk sokken på trelesten. Snør godt til.
- Trekk rabatten over. Strekk godt framover, og jevnt til begge sider. Slå en stift i hælen og en på tåa. Da holder rabatten seg på plass mens du arbeider.
- Brett rabatten under lesten, og sy den fast med sterk tråd. Det er lurt å sy en rynketråd i ytre kant, både foran og bak. Da former rabatten seg bedre til lesten.
- Klipp til og sy fast en "innsåle" av ihoptøvd ullstrikk i det mellomrommet under lesten som ikke dekkes av vadmel.
- Lag såler av to eller tre lag tjukt ullstoff. Det ene laget kan godt være av en gammel ihoptøvd genser eller lignende. Sy lagene sammen med maskin i tette rader.
- Klipp til sålene og sy dem fast til rabatten med tette kastesting. Bruk bjørnetråd eller anna sterk tråd.
- Sy til slutt øvre kant til sokken med bjørnetråd. Ta ut de to stiftene, knyt opp og trekk ut trelesten.
LUGGA UTEN FÔR
- Strikk sokker og tøv dem godt.
- Klipp rabatter (kalosjering) etter mønster i ønsket størrelse.
- Klipp tre små hakk i øvre kant. Brett inn 0,5 cm, og sy en maskinsøm langs kanten.
- Som 6-7-8-9-10-11 og 12 i oppskrifta for lugger med fôr.
- Sy fast øvre kant på rabatten til sokken med bjørnetråd. Nå skal hele vadmelen sys fast til sokken med tette små sting. Sy for hand og bruk ulltråd.
Visa om luggan
Varme og tørre og lett på fot,
-sånn var luggan laga.
Langstekka belling og hælebot,
-sånn var luggan laga.
Våinnmål te lesten, dyrekjøpt ny,
men utsletten sjyvott tel sola å sy.
Toskgarntråd stekka på kryss og på tvers,
her måtte også ungan tel pers!
Sånn var luggan laga!
Sånn var luggan laga!
Om hausten med mørtna og bærfrossen mark,
-då var luggan laga.
Å fare på vinduan og gjære fark,
-tel det va luggan laga.
I måneskjenn og nordlys ungskokken for,
lydlaust på veian, sætt ikkje spor.
Kjent sæ som fugla, flaug uten stopp.
Luggan vart venga, de eid ikkje kropp!
Sånn var luggan laga!
Sånn var luggan laga!
Te grynning og veiing var luggan perfekt,
-sånn var luggan laga!
Sku du på møte te prest eller sekt,
-te det var kjerkluggan laga.
Ei lofttrapp med knerk i tok luggan som dans,
og gjesne ganggolv blei bona med glans,
og heimvegen tok man i ett uten stans,
løkkelig over at sånne plagg fans!
Sånn var luggan laga!
Sånn var luggan laga!
Kjerklugga, fjøslugga, pjosklugga, hårlugga-
luggedansen går, luggedansen går!
Ole H. Bremnes, 1992
Om Liland og Hovdegården
av Aslak Markusson, Liland oktober 2008
Forord
Redaksjonen i "Fimbul" har bedt meg om å skrive noe om Hovdegården.
I utgangspunktet har jeg behov for å klargjøre noe om utgangspunktet for en slik artikkel. Jeg regner for det første med å bli regnet for sterkt partisk, familietilhørigheta tatt i betraktning.
Jeg kommer for det andre til å konsentrere meg om de menneskene som har hatt direkte tilknytning til Hovdegården. Ikke fordi alle de menneskene som har hatt arbeidsmessig tilknytning til gården ikke har betydning for historia om gården og som helt opplagt har bidratt til utviklinga av den, men først og fremst fordi jeg bare har kunnskap om noen få av dem. Jeg ville føle det som et svik overfor dem jeg kanskje skulle komme til å utelate dersom jeg skulle gi meg inn på ei oppregning over drenger og tjenestejenter som har hatt kortere eller lengre arbeidsoppdrag på gården.
Litt om Liland
Historia om Hovdegården som egen gård dekker en relativ kort periode av Lilands historie. Jeg synes derfor det er på sin plass å ta med en del om Liland som handelsmessig sentrum i Ofoten i historisk perspektiv.
Aslak Bolts "Jordebok" er først og fremst ei oppregning / register over erkebispestolens jordeiendommer i Norge. Den er datert til ca 1440. Allerede da er Liland nevnt som egen gård under erkebispestolen. I 1660 er imidlertid gården kommet over på private hender.
De som har interesse for det kan finne meir om Liland, for eksempel i Ytrebergs bok "Nordlandske Handelssteder" og nå i seinere tid Magnus Pettersens verk om Ofoten. Opp gjennom middelalderen og opp mot nyere tid får Liland stadig større betydning for utviklinga av bygdene rundt Ofoten. Vi ser for eksempel at Liland tidlig blir utpekt som rettsted. Så lenge samferdselen i det vesentligste var sjøverts, var det hamneforholdene som hadde størst betydning. Rundt 16-1700 tallet måtte de som ville drive handel løse handelsbrev eller såkalt kremmerbrev.
Vi kjenner en del av dem som løste slikt kremmerbrev. En av dem skulle komme til å få betydning for ganske mange på Liland. Han het Oluf (Ole) Hansen Nysted og kom fra Nysted i Danmark. Han eide både en del av Nedre Liland og ¼ av Øvre Liland. (Nedre Liland er området omtrent fra Andreassengården/Hovdegården og til Vollen. Øvre Liland er området fra ovennevnte til grensen mot Bjelgam).
Datter til Oluf Nysted, Mette blei gift med Hans Pedersen Har. I 1720 tok han borgerskap i Bergen og gjenopptok handelen på Liland. (Les meir om han i Ofoten I og II).
Omkring 1740 satt de to sønnene hans; Ole og Peder Hansen Har(r) på Liland. De dreiv jektebruk, men ingen handel. Ole Harr var gift med Ingeborg Erichsdatter Dypfest fra Lødingen. Da Ole Harr døde, giftet Ingeborg seg med Henrik Mejer fra Rombaken. Han arvet så jektebruket etter Ole Harr.
I ekteskapet med Ole Harr hadde Ingeborg ei datter som blei døpt Mette Nysted Harr. Ho blei gift med Christen Hartvigsen Hveding. Han fikk gjestgiverbevilgning på Liland i 1775. Christen og Mette hadde 5 barn.
Vi kjenner 4 av dem: Ingeborg, død som spedbarn, Hartvik (1759-1786), Ingeborg Sofia, gift med lensmann Johan Heitmann i hans første ekteskap og Anne Benedicte født 25. oktober 1763.
Anne Benedicte kom til å drive handelstradisjonen videre. Ho blei gift med farens handelsbetjent; Peter Dass Agersborg fra Rynes i Vefsn. Peter D. Agersborg kom ganske snart til å overta drifta av handelsstedet og i 1791 får han gjestgiverbevilgning på Liland. I Peter Dass Agersborgs tid opplevde Liland et svært oppsving med både jektebruk og handel.
Han døde i november 1822. (P. D. Agersborg er gitt brei omtale i OFOTEN II). Anne Benedicte Hveding og Peter Dass Agersborg fikk fleire barn, blant andre datteren Karen Margrethe (2. juli 1791 - mars 1862).
Liland Øvre gårdsnummer 17 bruksnummer 5
Og da er vi ved begynnelsen av historia om gården som etter hvert skulle bli kalt Hovdegården. også Petter Dass Agersborg hadde behov for handelsbetjent. En slik fant han i John Klæboe (1789 - 1823) fra Saura i Nesna. I 1818 gifta han og Karen Margrethe seg. Da var han allerede godt i gang med å etablere seg som arvtaker etter Agersborg og han overtok ganske snart heile drifta av handelsstedet. Han bestemte seg for å bygge opp et nytt handelssted. Tømmer til bygningene skulle han hente fra Ballangen/Melkedalen. I 1823, under føring av tømmeret kollseila han mellom Ungsmaløya og Holmen og drukna. Han blei funnet på et skjær innafor Skogøya. Ennå i dag er skjæret merket "Klæboen".
Karen Margrethe og John hadde 4 barn: Peter Dass Klæboe, født 1819, Elen Meldal, gift med Anton Mosling på Fagernes, Jonette Konstanse; gift med Willas Ravn på Bjelgam, samt en sønn vi ikke kjenner navnet på. (Ubekreftede overleveringer vil ha det til at denne sønnen drukna sammen med faren).
Skiftet etter John Klæboe blei ikke avholdt før i 1825. Da er Hans Olai Lind fra Nygård kommet til Liland og møter som fullmektig for Karen Margrethe. Samme år blei de gift.
Hans Olai Lind (1790 - 1827) hadde vært gift to ganger før han kom til Liland. I første ekteskap hadde han 3 barn som var mellom 6 og 10 år da han gifta seg med Karen Margrethe. Ekteskap nummer to var barnløst.
I 1827 gikk det ikke likere til enn at også Hans Olai drukna. I ekteskapet med Hans Olai fikk Karen Margrethe ett barn: Jakob Pareli Lind. Som voksen flytta han til Andenes, men han ønska i fleire år å ha en av søstrene som husbestyrerinne. Det skulle særlig få følger for den yngste av dem.
Vi må gå ut fra at Hans Olai hadde med seg de tre barna da han flytta fra Nygård. I en periode hadde altså Karen Margrethe ansvaret for mellom 6 og 9 barn (3 fra ekteskapet med John, sannsynligvis 3 av Hans Olais barn, 1 barn sammen med Hans Olai, samt de to som ho fikk i ekteskapet med Erik).
I 1828 gifta Karen Margrethe seg med den 15 år yngre Erik Schytte Blix Ellingsen, født 11. august 1806 på Saltnes. Han kom som styrmann til Liland og blei værende her. Karen Margrethe og Erik fikk to barn: Johan Bernhardus, født 1829 og Barbara (Barbro) Dorothea, født 1831, død 1886. Johan Ellingsen skreiv fra seg odelen til Øvre Liland og blei handelsmann i Hovden i Vesterålen. Han var bestefar til salmedikteren Svein Ellingsen.
Karen Margrethe døde i 1862, 71 år gammel. Erik blei 79 år og døde i 1885. Da hadde Barbro og mannen hennes Paul Hovde for lengst tatt over gården og Barbro satt igjen som enke. Jernkorset på Karen Margrethes grav har denne innskrifta:
"Her hviler støvet av salig madame Karen Margrethe Ellingsen, født Agersborg 1791, død 1862. I trende ækteskaber havde hun 7 børn hvoraf to modtager hende hisset".
Ved to av disse ekteskapene: med Jon Klæboe og Erik Ellingsen, og søskenbytte mellom etterkommere forøvrig, er Karen Margrethe stammor til 3 slekter på Liland: Andreassen/Klæboe, Ravn og Hovde.
Karen Margrethe og Eirik flytter
Så vidt vi kan se av gamle kart, må den gamle bebyggelsen, som blant annet omfatta husene til kremmerleiet til Harr, Hveding og Agersborg ha ligget på det vi i dag kaller Meierihaugen, det vil si området mellom barnehagen og Kjellerhaugen. Da Karen Margrethe gifta seg for tredje gang, ser det ut for at ho og Erik har blitt enige om å flytte ut og sette bo litt lenger opp. De bygger så opp et gårdstun ovenfor den gamle gårdsveien gjennom Liland. Noen år seinere finner vi i ei utskiftingsforretning betegnelsen "Ellingsens Haveplads" på det som i dag er tunet og hagen i Hovdegården. På et kart vedrørende ovennevnte finner vi to hus inntegna; våningshuset og stabburet. Da Karen Margrethe og Erik flytta ut av det gamle tunet, trur vi at ho sørga for å få revet huset som faren hadde bygd og flytta det opp i det nye tunet.
Som tidligere nevnt flytta halvbroren til Barbro; Jakob Pareli Lind til Andenes og slo seg til der. Det ser ut for at han ikke trivdes å være der uten at noen av søsknene hans var der og stelte huset for ham. Både søsteren og Barbro var hos ham i lengre perioder. I 1859 hadde ho møtt Paul Hovde (1822 - 1872) fra Hovdebygda (Ørsta) på Sunnmøre. Han kom til Andenes for å være med på å bygge Andenes Fyr. De må ha kjent hverandre ei tid for allerede ett år etter at brevet fra Karen Margrethe var skrevet blei de gift (28. november 1860). De flytta så til Liland og tok over 17/5 - Øvre Liland. Gården gikk etter hvert over fra å bli omtalt som Ellingsengården til å bli kalt Hovdegården.
Paul var opprinnelig gårdbruker og smed heime i Hovdebygda. Han var enkemann da han kom til Andenes. Etter at han og Barbro gifta seg solgte han gården i Hovdebygda.
En ny generasjon kommer til
Barbro og Paul fikk 6 barn:
- Karen Birgitte Meldal (Kaia), født 30. mars 1862, død 31. mars 1952
- John Olai, født 17. desember 1863, død 1931
- Ellen Ulrikke (Ella), født 5. oktober 1866, død 1947 (?) (5. oktober 1865 - 28. mars 1946)
- Anna Erikke, født 21. mai 1868, død i april 1940
- Margrethe Theodora Hasselberg, født 5. november 1870, død 1913
- Pauline Barbara, født 28.april 1872, død 1955
Paul Hovde så snart at det var nødvendig å få gjennomført utskifting av Liland Øvre. Sammen med Petter Dass Klæboe (Karen Margrethes sønn) fikk de utvirka at utskiftinga kom igang. Av diverse dokumenter i forbindelse med utskifting av gården, ser vi at Paul hadde satt seg fore å få gården i god drift.
I tillegg til å være gårdbruker og smed, var Paul også landpostbud mellom Evenskjer og Liland. På tur med post fra Evenskjer gikk han gjennom isen på et vatn (elv?). Han kom seg opp, men fikk lungebetennelse og døde. Barbro var gravid med Pauline da han døde 22. april 1872. Ho nedkom 6 dager etter.
John Olai var bare 9 år gammel da han som eneste sønn måtte overta mye av ansvaret på gården.
Barbro i enkesete
Barbro satt altså igjen med seks umyndige barn, den yngste født etter at mannen var død. Ennå pågikk utskifting av Liland. Av dokumentene ser vi at Willas Ravn møter som fullmektig for henne under ei av forhandlingene.
John markerte seg tidlig som en sterk og dyktig gutt. Det fortelles om han at han allerede som 9 åring pløyde med okse. Det fortelles også at han plagdes så mye med det at en kunne høre han over heile Liland. Det sier vel også like mye om den økonomiske tilstanden på gården at det ikke fantes hest han kunne bruke.
Vi må gå ut fra at i tida mellom 1872 og 1886 har ansvaret for gården vært delt mellom John og mora, men vi veit at John, i likhet med søsknene tok seg tidlig ut i tjeneste for å hjelpe på økonomien til gården.
Søsknene tar seg ut
Kaia kom tidlig ut i tjeneste. Vi veit at ho blant annet tjente på Offersøy. Ho fikk arbeid som husjomfru på handelsstedet. Det var ganske mange tjenere der så ho lærte nok husstell fra botn av. Etter noen år kom ho heim og kjøpte det huset som seinere skulle bli kjent som Søstrene Hovdes Hotell.
Pauline slo også inn på kafédrift. Etter noen år hadde ho lagt seg opp så mye penger at ho kunne kjøpe seg inn som medeier av kafé Capitol i Narvik. Etter hvert overtok ho kaféen som eneeier. Da Kaia kjøpte huset på Liland blei de enige om å starte hotelldrift på Liland. Ho solgte derfor i Narvik. Huset til Kaia blei bygd ut med full 2. etasje, stor spisesal 0g et tilbygg mot vest. De to søstrene dreiv etter den tids forhold et meget godt hotell. Søstrene Hovdes Hotell på Liland blei i heile mellomkrigstida et markant innslag i det sosiale livet for Narvikfolk med litt penger. Hit kom de hver sommer og tilbrakte store deler av sommerferien. Hit kom også handelsreisende fra fjern og nær og holdt stor utpakking i spisesalen. Hotellet var i mange år nytta som fast rettssted for Ofoten.
Etter 2. verdenskrig begynte nok alderen å gjøre sitt til at det ikke blei så mye hotelldrift, og da Kaia døde i 1952, var det ugjenkallelig slutt også for Paulines hotelldrift.
John reiste på mange slags arbeid. Allerede som 18 åring fikk han tilbud om å være styrmann på ei av P. D. Klæboes jekter. Hvor lenge han hadde denne jobben veit vi ikke.
På denne tida var det gruvedrift både i Sjangeli (Sjangli) (øverst i Skjomdalen, like innafor svenskegrensen) og i Melkedalen i Ballangen. Han søkte arbeid det Alt han tjente la han ned i oppbygginga av
Hovdegården
Om det gamle fjøset som først blei revet etter 2. verdenskrig blei bygd i John si tid eller i farens, kan vi ikke si noe sikkert om. I et av utskiftingsdokumentene er det nevnt at Paul har planer om å bygge ny fjøs. Om han rakk det før han døde veit vi ikke. På et maleri fra 1910 ser det ut for at den har stått der ei tid. På kart over tunet fra 1869 er det bare tegna inn to hus på tunet: våningshuset og stabburet.
Fram mot århundreskiftet (1900) la John stadig meir krefter inn på å bygge opp Hovdegården til et mønsterbruk. Av etterlatte brev fra Sigrid (kona til John) veit vi at de første årene etter at de gifta seg, må ha vært særdeles vanskelige. I et brev til datteren Solveig skriver ho blant annet at ho må forsøke å finne seg en som har litt meir enn en småbruker: "-- Jeg gyser ennu når jeg tenker på de første 15 årene av mitt ekteskap---"
Huset som sannsynligvis var flytta fra det gamle tunet rundt ca 1835 var i dårlig forfatning. Vi går som nevnt ut fra at det har tilhørt den gamle gården og blitt flytta opp til nytunet. 1912 var John og Sigrid kommet seg såpass godt økonomisk at de så seg råd til å bygge på huset. Sveitserstilen var på det viktigste i denne perioden. Resultatet av ombygginga blei bra.
Ellen Urikke (Ella) hadde i de første yrkesaktive årene forskjellige jobber. Så fikk ho anledning til å utdanne seg som handarbeidslærer. Ho fikk så lærerjobb på Amtsskolen i Kabelvåg. Der traff ho Oluf Olsen. De gifta seg og flytta til Dverberg. Der blei han lensmann og hadde stillinga til han gikk av med pensjon.
Anna Erikke kom i likhet med Ella å arbeide mye med tekstiler. Ho fikk en del utdannelse innen søm, blant annet var ho i lære i en hattebutikk i København. Ganske tidlig starta ho hattebutikk i Narvik. De første årene holdt ho til i tannlege Johnsen-gården nederst i Kongens gate. Seinere kjøpte ho et lite hus i det som den gang var ei tverrgate mellom Kongens og Dronningens gate. I dag er det trapp opp mellom Kolflaathbygget og Torvhallen. Her dreiv ho butikk til i 1940.
Margrethe Theodora fulgte i søstrenes fotspor. Ho fikk utdannelse i søm, først i Trondheim, seinere var ho i lære både i København og Kristiania. Etter noen år kom ho heim og blei gift med Oluf Agersborg på Tårstad. De fikk først en sønn, Paul (31. mars 1910). Da han var omtrent tre år, fødte Margrethe ei datter. Det blei da oppdaga at ho hadde kreft. Ho måtte på Rikshospitalet. Kaja skulle passe Paul og den lille jenta. Mens Margrethe var på sykehuset, døde barnet 5 måneder gammel. Margrethe døde to år etter. Paul blei for det meste boende hos tantene på hotellet. Faren hans gifta seg og stifta ny familie. Paul blei sjømann og etterhvert amerikansk statsborger.
John og Sigrid
John og Sigrid gifta seg 22. august 1894. Sigrid var datter av Otto Steen Holm og Hanna Idea Ingebrigtsen. Otto S. Holm kom fra Bindal til Ofoten som lærer. Etter noen år blei han også klokker i Evenes. Han var stortingsmann for Venstre i perioden 1881 - 1900. Han var en meget sjølbevisst, men også usedvanlig nevenyttig mann.
Sigrid var født 10. juni 1869. John var altså 30 og ho 25 da de gifta seg. I løpet av de tre første årene av ekteskapet kom det tre sønner: Bjarne, Hjalmar og Erling. Etter tre år kom det enda en sønn; Trygve. I 1903 kom omsider den første datra; Solveig. I 1908 kom så det siste skuddet på stammen; Herbjørg. Og ho lever ennå!
De første årene de hadde sammen må ha vært svært vanskelige. Vi veit at John på ett eller annet tidspunkt kausjonerte for en slektning. Kausjonsansvar blei gjort gjeldende. Innfrielsen av dette ansvaret sammen med problemer med å få drifta av gården tilstrekkelig lønnsom må ha tynget både Sigrid og John mye.
Likevel, ting begynte å gå seg til. I perioden rundt 1920 skjedde det mye i Hovdegården. Vi ser at svært mye redskap blir laga på gården. Vogner, sleder, seletøy. Alt laga de. Både John, og etter hvert også guttene blei både dyktige snekkere og smeder. Til og med kunsten å beslå vognhjul beherska de. Rundt omkring i Ofoten var det stort behov for minérborer. Hovdekaran blei etterspurte borsmeder, særlig det å kunne herde borene rett var en stor kunst. Særlig Hjalmar blei etter hvert svært flink.
Allerede før 1. verdenskrig begynte John å planlegge bygging av ny fjøs. Han planla å ta ut tømmer i Skoddebergvasskogen. Denne lå imidlertid under Troms Skogforvaltning og han måtte ha tillatelse derfra for å kunne ta ut tømmer. En omstendelig søknadsrunde kom i gang. Så kom krigen. Det innebar restriksjoner på alle hold, også når det gjaldt tømmerhogst. Først vinteren 1918/19 fikk han tillatelse til å ta ut tilstrekkelig tømmer til nyfjøsen. John og sønnene gikk i gang og i løpet av vinteren hugde de det de regna med trengtes.
Tømmeret blei kjørt ned fra Skoddebergvatnet til Østervik. Derfra blei det fløtt til Liland, dradd på land og frakta opp til gården. Tømmeret blei saga og lafta opp etter hvert. Det blei nok tømmer til selve fjøsbolingen (kufjøs, stall og grisehus). Fortsettelsen blei ført opp i vanlig bindingsverk. Høsten 1920 kunne de ta fjøsen i bruk.
En annen viktig ting hendte i denne perioden: Hjalmar reiste til Trondheim for å gå i smedlære. Etter ei tid kom han heim. For å skaffe seg et levebrød, kjøpte han i 1920 den første bilen sin, en åpen, femseters Ford. Han hadde til hensikt å starte skyssforretning. Kort tid etter var Hovdes Skyssforretning en realitet. Hjalmar og Trygve kjørte på skift, samtidig som de deltok i det vanlige gårdsarbeidet. Også John sørget for å få kjøretillatelse for offentlig personbefordring. I tillatelsen, undertegnet av lensmann Winnem gjøres det klart at kjøring må ikke finne sted vår og høst når veiene er i dårlig forfatning. Kjøring i over 30 km/t må heller ikke finne sted!
I 1924 blei Forden bytta ut med en sjuseters Buick. Den blei satt i i rute mellom Liland og Skånland. Ruta blei oppretta for å skape korrespondanse med lokalbåtene fra Narvik og ferjeforbindelsen mellom Narvik og Liland. Buicken varte i 6 år. Da var det nødvendig med større bil. Det blei en 18 seters Chevrolet. Ruta mellom Liland og Steinsland var 36 km. Turen kosta kr 2,40, men dersom en kjøpte tur-/returbillett kosta den bare 3,60! Da Ofotens Bilruter blei stifta i 1936, overtok selskapet Hjalmars vognpark og Hjalmar fortsatte med lastebil- og drosjekjøring.
Spanskesyken herja stygt i Europa i årene mellom 1918 og -20. Den nådde også til Liland. John blei også rammet og var svært syk, så vidt syk at Herbjørg sier at han aldri blei heilt frisk.
Han er likevel fortsatt mye med i styre og stell, både i kommunale verv og andre. Han hadde allerede før 1900 vært med på å starte Evenes Sparebank. Der var han i mange år med i styret. I organisasjonsarbeid innen landbruket var han svært aktiv. Endelig gjorde han i mange år tjeneste i direksjonen for Saltens Dampskipsselskap. John Hovde døde i juni i 1931.
Som vi har sett var Bjarne eldst av barna til Sigrid og John. Egentlig skulle altså han overta gården. Imidlertid hadde han fått anledning til å gå på skole Det gjorde for så vidt alle søsknene. Bjarne kom tilslutt inn på Landbrukshøgskolen på Ås. Han blei uteksaminert derfra like etter første verdenskrig. Etter noen år i forskjellig arbeid, blei han tilsatt som sekretær for Nordland Landbruksselskap, et arbeidssted han hadde til han gikk av for aldersgrensen. Han hadde da avansert til landbrukssjef i Nordland.
Han sa fra seg odelsretten. Det var da klart at en av de andre skulle overta. Hjalmar hadde etablert seg som drosje- og lastebileier. Han deltok i alle ledige stunder i forefallende arbeid i Hovdegården, men var vel ikke interessert i å overta.
Erling hadde fått utdannelsen sin ved Statens Småbrukslærerskole. I noen år var han lærer på landbruksskolen i Tana. Der traff han Josefine (Jossa) Groseth. Ho var fra Torpa i Nordre Land og var sendt til Finnmark av Selskapet for Norges Vel for å lære samekvinnene husflid og husstell. De blei gift og i 1926 fikk de forpaktningskontrakt på Evenes Prestegård, og fikk etter hvert ei stor besetning melkekyr. Erling var heile tida fast bestemt på å få egen gård på Liland. I 1937 kom det en ny prest til Evenes. Han hadde bestemt seg for å drive prestegården sjøl. Jossa og Erling fikk tre måneders frist på å avvikle drifta på prestegården og etablere seg på et nytt sted!
Trygve hadde heile tida vært heime i Hovdegården og drevet gården sammen med faren. Det var dermed naturlig at han kom til å overta som ny eier. Spørsmålet om gård til Erling kom opp samtidig. De tre brødrene blei enige om å dele 17/5 mellom seg. I 1937 blei så gården delt slik at Trygve blei sittende med hovedbruket, Hjalmar fikk teigen 17/14 og Erling fikk teigen nærmest Bjelgam; 17/15. Utmarksteigene blei delt noenlunde likt mellom brødrene.
Hjalmar og kona; Marie (Maja) overtok huset som Johan Adolf Johnsen hadde bygd. Maja var datter av Johan Adolf Johnsen og Marie Dønnesen.
Johnsen hadde butikk i huset til han døde. Etter det starta Trygve Ravn sin første butikk der inntil han i 1940 flytta inn i nybutikken Bjelgam. Etter at han flytta, blei telefonstasjonen som til da hadde holdt til på Bjelgam flytta dit (med Maja som styrer det fleste årene).
Erling og Jossa hadde som nevnt tre måneder på seg for å bygge opp en ny gård. Det skjedde i Tægan. De greide det faktisk. Nærmest på dagen for fristen flytta de både seg sjøl og buskap til Utsyn som gården kom til å hete.
Trygve var i 1937 blitt gift med Valborg Andreassen. Hennes foreldre var Emma og Rones Andreassen. Ekteskapet var barnløst. De to dreiv så gården på samme gode måte som faren. De var begge svært interessert i nye muligheter innen husdyrdrift. I tillegg var begge svært interessert i hest. Det var nesten bestandig to hester i Hovdegården. Trygve blei pensjonist i 1967. De slutta da med melkeproduksjon. Heile buskapen blei solgt til Ballangen. I noen år fortsatte de med hest og noen sauer. Våren 1972 døde Trygve.
Valborg fortsatte enda noen år med hest og sau. I 1981 brant så våningshuset. Da var det klart at det ikke var grunnlag for henne å fortsette med noe husdyrstell.
I de påfølgende årene fram til 1999 blei jorda delvis drevet, dels av Petter, bror til Valborg, dels av Ivar, sønn av Petter og dels av sønnen vår, John.
I 1999 overtok så Barbro gården, og i disse dager overtar John som eier av en samlet Hovdegård. Vi gamlingan har fortsatt ansvaret for Tunet og samlingene der. Vil du vite meir om Hovdegården og folkene som levde og arbeidde der, er du velkommen på besøk!
Fem fortellingar frå Ofoten om godbonden
av Kjellrun Kr. Trohaug
Inneleiing. Kven er godbonden?
Godbo'n er eit sjøvette som etter folketrua i Nord-Norge, heldt til langs kysten i gamle dagar. Han har noko til felles med gardsnissen eller gardvoren i jordbruksmiljø. Han vil folk vel, og varslar gjerne om uver og ulykke på havet på ein positiv måte. Han er venlegsinna og åtvarar folk mot uvêr og uhell, i motsetnad til draugen, som berre varslar forlis og elende. Godbo'n gjev hell og godt fiske. Han er ein kar som likar kvalitet, og set pris på dyktige fiskarar og sjøfolk. Ein båt som har godbo'n om bord er ein god sjøbåt og fiskar godt.
Eg har skrive ned fem forskjellige fortellingar om "observasjon" av godbo'n i Ofotområdet. Tre har eg etter onkel min, Sigurd Slettebakk, som sjølv dreiv fiske og hadde eigen båt. Han snakka eg med midt på 1960-talet. Ei forteljing som er ein variant av ei av Sigurd Slettebakk (fødd 1903) sine, har eg skrive ned slik eg minnest ho etter bestefar min, Konrad Karlsen, som var fødd i 1871 på Tjelde i Ballangen, men var busett i Slettebakkan eller Orneset i Dragvika frå 1901. Då eg ville ha han til å fortelje frå gamle dagar, sa han ein gong: "Nei, eg er ikkje overtruisk, men han Sigurd, sønnen min, han er overtruisk."
Kva tid godbo'n kom om bord i båten. Etter Sigurd Slettebakk.
Eg har hørt godbo'n om bord mang gong, natt som dag. Han kunne arbeide i rommet eller andre steds, men eg har aldri sett han. Godbo'n veit eg godt ka tid han kom om bord i båten våres. Det var i Torvund i Sognefjorden, der vi fekk båten(1) bygd i 1950. Eg såg han ikkje, men eg hørte at han kom. Det var om natta. Han gjekk direkte i rommet. Det var like før båten var ferdig. Det er ikkje alle båtar som har godbo'n. Han likar best gode sjøbåtar, og går ikkje om bord i all slags rask.
(1)Det var ein 70 fots trebåt som fekk namnet Vesle-Påik, og som var den største fiskebåten i Evenes på 1950-talet. Sigurd Slettebakk og Hemming Kristoffersen frå Bogen eigde båten.
Kor han gjorde av seg i båten?
I ein stor båt som våres, som var på 70 fot, var det mang slags steds å gjere av seg for ein liten kar som godbo'n - især i maskinrommet, kanskje. Godbo'n kunne òg vere i småbåtar. I gammelbåten heime(2) hørte eg mange gonger at godbo'n ordna og la på årane og fløtta på linstampane.
Korleis han såg ut? Han var ein liten, støtt gubbe, men eg har aldri sett han. Eg har berre hørt han, at han har arbeidd, og at han har varskudd om uver og ulykker. Det er andre som har sett han. Han Hemming Larsa var frå Kilstad på Tjeldøya, og onkelen min. I 1933 såg han onkel Hemming at godbo'n gjekk i land på Ankenes, frå sjarken de hadde. De var der inne i fjorden og henta nokka råved(stenger) og æser til fiskehjellar. Etter at de hadde sett at han gjekk frå borde, sa han Hemming: "Det e ikkje sekkert kor lenge han flyt, dennan her." Han meinte sjarken, for godbo'n visste når ein båt skulle førlise, derfor gjekk han i land. At han forlot båten, var ikkje nokka godt tegn, heller tvert om. I 1935, om våren, l. mai, rak båten i land på Breivikskjæret(3) i sydvestkuling.
(2)Slettebakkan i Dragvika, der Natokaia no ligg.
(3)I Breivika på Tjeldøya.
Godbo'n varskudde på hamna i Hamnes i Ofoten. Etter Sigurd Slettebakk.
"Sjøskummaren" låg godt fortøyd på hamna i Hamnes i Ofoten. Det var ei seilskute som kjøpte og salta fesk under Lofotfesket. Mannen som eide båten heitte Hansen, men de kalte han før Nattrøy-Hansen, ja, før det at han gjekk i ei rød nattrøya. Han var feskekjøpar og nokså gjerrig. No låg båten på Hamneset. Han blei sydvestkuling straks før jul. Det måtte vere i 1925 eller der omkring. Kulingen fall inn Ofoten, så det var ganske god rulling på Vestfjorden. Då blei godbo'n sett om bord i skuta i frå land. Det var endå han Margidon(4) og han Martin Karlsa som såg han. Han gjekk på dekk mellom ankerspellet og ruffen akterut, fram og tilbake, uavlatelig.
Uvêret raste, og han var så sterk, at fleire mann stod klar til å ro om bord for å stikke kjetting - det er å gjere den utabords kjettingen lenger. Men det var sånn rokk at de klarte det ikkje. De såg at godbo'n, gjekk, att og fram, heile dagen med det var lyst. For han var redd for at båten skulle gå ned, eller reke på land. Andre dagen løydde vinden, så folk kom seg om bord, men då såg de han ikkje meir. Han var attmed ankerspellet, før at de på land skulle sjå at no måtte de komme og stikke kjetting.
Godbo'n er ikkje nokke til arbeidskar, så han kunne ikkje klare det sjøl, så han varskudde berre folk som var i land. Han var ein liten støtt, gubbe.
(4)Margidon Forsbakk frå Tjelde, han var søskenbarn til Sigurd Slettebakk.
Godbo'n om bord i galeasen "Fritjov". Etter Sigurd Slettebakk
Han Steen på Øksnes såg godbo'n om bord i galeasen "Fritjov". Far var mann om bord. De kom ifrå Kristiansund og hadde søkt hamn sørom Bodø. Det var rokkhav. Mange fartøy hadde tørna der før natta. Båten var frå Steinsgam i Lødingen. Det var tidlig om morran straks før jul. De hørte at alle hiva. No var det finvêr og god bør, og de måtte berre seile, før å nå heim til jul. Oppå kahyttruffen stod han Steen og kommanderte. Då såg han ein liten mann på om lag ein meter med ein bylt under armen. Han gjekk først opp på nagelbenken, og så opp på rekka, for han var så liten at han rekte ikkje opp.
Då varskudde han Steen at de skulle slutte å hive. De skulle tøye for sydvesten. "Men de andre seiler jo," sa mannskapet, "vi rekk ikkje fram til jul." "Å, det skal det vel bli ei råd med," svarte han.
Ti fartøy gjekk ned i Vestfjorden den natta. Rokksøyla la galeasen over, så rekka låg i sjøen, endå den låg på smule hamna, og der ikkje var sjø. Steen sa at han håpte no berre at godbo'n kom om bord igjen ved eit anna høve. Han kom òg om bord igjen, seiest det, men det såg han ikkje. Han trudde at han kom om bord igjen på sørtur året etter, då de var innom same hamna.
Eg har same fortellinga i ein litt annan variant, slik eg minnest han, men opphavsmannen er den same, nemlig Konrad Karlsen, Slettebakk.
Godbo'n går i land på Grøttøya. Etter Konrad Karlsen.
Bestefar min fortalte denne historia om då godbo'n gjekk i land i Grøttøya. Han var sjølv mannskap om bord i båten. Det var like før jul på 1890-talet ein gong. Båten kom sørfrå etter å ha levert fiskelast. De tok hamn i Grøttøya, før der brukte de å ligge natta, sånn at de fekk morran med seg, på seilasen over Vestfjorden til Lødingen.
Det låg mange båtar på hamna den natta. De tørna tidlig ut neste morra, og skipperen stod på kahyttruffen og kommanderte. Med eitt stussa han. Han såg ein liten, gråkledd kar som kom gåandes hastig attover dekket med ein liten bylt under armen. Han trødde opp på nagelbenken og greidde så vidt å skreve over rekka, og blei borte på den andre sida. "Slutt å hiv, stekk kjetting!" ropte skipperen plutselig. Folket protesterte, de ville heim til jul. Og kameratbåtane heiv anker og skulle seile over fjorden. "Slutt å hiv, stekk kjetting!" gjentok han skarpar i stemmen. De måtte ly skipperen, og let ankeret gå til botns igjen, og blei liggandes for anker i Grøttøya ei natt til.
Den dagen var det fleire båtar som forliste i uvêret på Vestfjorden, og mange mann omkom. Neste morra tok de laust og seilte over fjorden i god bør, og rekte akkurat heim til jul med varane.
Godbo'n varsla uvêr
Denne forteljinga har eg også etter bestefar min, Konrad Karlsa:
Under vinterfeske i Lofoten rodde dei før Aust-Lofoten, og hadde søkt hamn før kvelden. Mange båtar låg tett i tett innover vågen. Ein kunne gå tørrskodd frå båt til båt. Det var vasskaldt og sny i luften.
Alle var gått til ro i lugaren etter eit slitsamt sjyvêr. Plutselig hørte han Sigurd at nokon gjekk over dekk og tok til å rasle kraftig med ankerkjettingane. Han syntes det var underlig, og undra seg over kven som tok seg til rette i annen manns båt. Han trekte buksa på seg, stakk føtene i trebotningane, og stakk hauet ut av lugarkappa. Merkeleg nok var der ingen å sjå, verken fremmede eller kjente. Det låg eit lett lag nysny over dekk, men det var ikkje spor å sjå etter dei som hadde gått over båten. Då han såg opp i lokta, för det ein skydott hastig over himmelen. Det varsla uvêr. Han fekk tørne dei andre av mannskapet. De heiv anker så fort dei greidde, og kom seg ut av mølja på hamna, før stormen kom med eit overhendig uvêr.
Fleire båtar fekk store skadar eller blei nedbrøtne inne på hamna, rett attmed land. Våres båt var heldig, for det var godbo'n som hadde varsla stormen, så de berga båt og bruk den gongen.
Andersengården / Bergviknes
Rettelse i Fimbul nr 27
av Aslaug Olsen
På gården Bergvik bodde det 5 familier i folketelling 1865. Der var 3 løpenummer, 53, 54 og 55. På løpenummer 53 bodde det 2 familier. 1. Jens Samuelsen og kone Ane Hansdatter, 2. Nils Samuelsen og kone Nikoline B. Andersdatter. På løpenummer 54 bodde 1 familie, Hans Johan Jenssen og kone Andrea Berg Amundsdatter. På løpenummer 55 bodde 2 familier, l. Hans N. Andreassen og kone Aronia A. Pedersdatter, (emigrerte til Amerika). 2. Andreas B. Andreassen og kone Berret Larsdatter.
I eldre tider var det vanlig på gårdene at alle nabohusene sto tett ved hverandre i en klynge. Dette var også tilfelle i Bergvik. Hans Jenssen med familie ønsket å flytte ut av dette nære naboskapet og søkte da om å få utskiftning på gården Bergvik.
Utdrag av utskiftningsforretning påbegynt på gårdsnummer 24 Bergvik 28 juli 1865.
Rekvisjon af 7. oktober f. aar.
Herr Utskiftningsformann Utne.
Da undertegnede finder sig utilfreds med det fællesskab baade i aker og england på Gaarden Bergvik i Ofoten, tillader jeg mig ærbødigst at andrage om at De saa snart som muligt kan komme hid for at afholde Udskiftning.
Til oplysning kan meddeles at Bergvik hidtil har vært delt i 3 brug, hvoraf dog de tvende bruger af 2 hver: Alle ere eiendomsmænd.
Jeg tillader mig herved at gjøre det Forespørgsel, da husene i Bergvik står alle tæt sammen og ingen af de øvrige vil flytte ud om jeg da kan gjøre det først Udskiftningen blir foretaget.
- Bergvik 7. oktober 1864
- Hans Johan Jensen.
- Bergvik 7. oktober 1864
Pastor Allan bykslet til Jens Hanssen (Hans Jensens far) 1 spesidaler av gården Bergvik datert 19. oktober 1830 tinglest 23. mai 1831. 5. oktober 1864 får Hans Jenssen Kongelig skjøte på denne gårdpart for 200 spesidaler datert 5. oktober 1864 tinglest 1. juni 1867. Ungkar Hans Johan Jenssen 28 år gifter seg 24. oktober 1860 med pike Andrea Berg Amundsdatter 29 år, Fagernes, far Amund Amundsen Berg.
Etter utskiftningen flytter Hans Johan Jenssen til Bergviknes. Foruten kona, 3 barn og faren Jens Hanssen, er det i folketelling 1865 oppført i Hans Jensens husholdning 1 fostersønn, 1 tjenestekar, 1 tjenestepike og 1 jordarbeider som trolig følger med til Nesset.
Om det har vært bosetting på Bergviknes før 1865 vet vi ikke. Men med Hans Jenssens flytting fra Bergvik til Bergviknes etableres den faste bosetting på Bergviknes. I Fimbul nr 4 - 1978 forteller Kristian Andersen at i 1865 river Hans Jenssen sine hus i Bergvik og flytter dem til Nesset. Dette huset som ble flyttet er midtpartiet på nåværende Andersen gården ca 150-160 år gammelt (i 1978, ut i fra det bygd ca 1825). Men det er sagt at dette huset skulle være flyttet en gang før, og da til Bergvik.
Med på flyttelasset fulgte en ganske stor besetning. I folketelling 1865 hadde Hans Jenssen 2 hester, 6 kyr, 12 sauer, 3 geiter og 2 svin. Utsæd: 2½ tønner bygg, 8 tønner poteter.
I folketelling 1865 er han oppført å være husfar, gårdbruker, selveier og fisker. Liste over personer som hadde handelsbrev i Evenes og betalte handelsskatt viser at i 1870 årene begynner Hans Jenssen med handel på Bergviknes. I 1874 betaler han 10 spesidaler i handelsskatt og i 1875 betaler han 4 spesidaler. For hvert av årene 1877-78 og 79 betaler han 16 kroner i handelsskatt. Kilde: Ofoten i historien 1976 side 103.
Folketelling 1875
| Hans Johan Jenssen husfar, handelsmann, gårdbruker, selveier | født 1831 i Evenes |
| Andrea Berg Jenssen, hans kone | født 1830 i Ankenes |
| Jens Hilmar Jenssen, sønn | født 1. august 1861 i Evenes |
| Hans Kristian Jenssen, sønn | født 30 april 1863 i Evenes |
| Petrikka Jakoline Jenssen, datter | født 4 mai 1865 i Evenes |
| Berte Lavine Jenssen, datter | født 16. mai 1867 i Evenes |
| Hilda Amanda Jenssen, datter | født 2. august 1870 i Evenes |
| Magnor Johan Jenssen, sønn | født 7. januar 1873 i Evenes |
| Kristine Vilhelmsdatter tjenestepike, budeie | født 1855 i Kjelvik Finmark |
| Jens Hanssen, fader til Hans Jenssen, enkemann, kårmann | født 1799 i Evenes |
På gården er der følgende besetning:
1 hest, 1 føll, 1 tyre, 5 kuer, 2 kalver, 17 får, 7 geiter
Der såes: bygg 2, poteter 10, rotfrukter ½.
I en branntakstforretning 26. september 1889, som vi skal komme til senere, blir det henvist til bygning nummer 1 i branntakstforretning av 7. november 1877 over Hans Jensens bygninger på Bergviknes. Det blir også henvist til bygning nummer 4 i samme forretning. Det har ikke vært mulig å finne branntaksten fra 1877, men ut i fra oppgitte mål i branntakstforretningen 1889 er bygning nummer 1 den fløya av nåværende Anderssengården som vender imot Kleiva. Ut i fra oppgitte mål i taksten i 1889 må bygning nummer 4 være fjøsen. På gården var der også et stabbur med klokketårn på taket. Muligens er det bygning nummer 2 eller 3. Ettersom denne taksten er holdt i 1877 så er det Hans Jenssen som har ført opp disse bygninger. Bygning nummer 1 er da boligfløya som vender mot Kleiva, og er et tilbygg til stuebygningen som ble flytta fra Bergvik i 1865. Det ser ut som Hans Jenssen var en driftig gårdbruker og handelsmann på Bergviknes. I 1882 oppgir Hans Jenssen gårdsdriften på Nesset. Ved kjøpekontrakt 9. juli 1882 selger han eiendommen til Edvard Johannessen for kjøpesum 6000 kroner samt spesifisert løsøre for til sammen 515 kroner. Ved fullmakt til H. J. Winnem blir skjøte datert 9. tinglest 10. oktober 1883. Med hele familien emigrerer Hans Jenssen til Amerika.
Andre generasjon på Bergviknes
Den nye eieren på Nesset Edvard Kristian Johannessen er født 19. september 1825 i Brønnøy, Helgeland. I 1858 kjøper han gård på Vargenes på Tjeldøy. I juli 1882 flytter han til Bergviknes. Han gifter seg med Ulrikke Antonette Ursin født 31. mars 1827 i Vågan, Lofoten, datter av Michael Hvid Ursin og Fredrikke Antonette Allan.
Barn:
- Fredrikke Marie Johannessen, født 16. april 1860 på Vargenes, Tjeldøy, død 12. mai 1861.
- Johan Martin Johannessen, født 3. september 1864 på Vargenes, Tjeldøy, død 8. oktober 1924.
- Mikaline Fredrikke Johanna Johannessen, født 14. september 1866 på Vargenes, Tjeldøy, død 14. mai 1946, gravlagt på Evenes.
I Fimbul nr 4 - 1978 sier Kristian Andersen at Edvard Johannessen startet med jektebruk og notbruk. Kr. H. Lenvik sier i Fimbul nr 13 - 1993 at Edvard Johannessen var skipper, noteier og fisker attåt driften av gårdsbruket. Han overtok også Hans Jenssens butikk og drev med handel på Bergviknes. Liste over de som hadde handelsbrev i Evenes viser at Edvard Johannessen i 1883 betaler 30 kroner i handelsskatt.
Det var også omgangsskole på Bergviknes. Arne Jenssen, Bogen forteller at hans far som er født i 1869 gikk på skole der. Han forteller også om brevdua som landa på taket på Bergviknesgården i 1897. Det viste seg at det var en av brevduene til Salomon August André som han hadde sent ut fra Kvitøya øst for Nordaustlandet til en adresse i Stockholm. De klarte å fange dua. Den ble lagt i en kasse og sendt til den oppgitte adresse. Etter en tid fikk Edvard Johannessen et brev fra Stockholm med følgende oppfordring: "Forlang for ditt besvær". Dua skal være utstoppa på et museum i Stockholm.
I grunnboka for Nesset i tiden omkring 1887-1890 går det fram at Edvard Johannessen låner ganske store pengesummer blant annet hos K. Zahl på Kjerringøy, som Zahl ved Eksekusjon driver inn. Disse fordringer blir avlest og slettet i februar 1902. Det er jo i tidsrommet omkring 1887-90 at brygga og naustet blir bygd.
Takst
År 1889 den 26. september ble etter begjering av skipper Johan Johannessen, Bergviknes en branntakstforretning avholdt på løpenummer 54 Bergvik til innlemmelse av rekvirentens bygninger her på gården, i landets alminnelige brannforsikrings omsetning. Forretningen bestyrtes av lensmannen med underskrevne edfestede faste branntakstmenn. Rekvirentens far var tilstede og påviste til takst.
- En liten husbygning beliggende i en avstand av 9¼ meter fra bygning nummer 1 i brandtakstforretning av 7. november 1877 over Hans Jenssens bygninger på Bergviknes, og 8¼ meter fra nr 4 i samme forretning. Den er oppført av planker i en etasje med tilbygg i den ene ende, av bindingsverk med bordklædning og forsynt med tak av never og torv. Bygningen er 6¾ meter lang, 4½ meter bred og 3½ meter høy, innredet til stue med loft ovenover i en tømret del og i bindingsverket til kjøkken med loft ovenover. I kjøkkenet er skorstein av gråstein, tillikemed bakerovn og i stuen kakkelovn med malmrør til skorstein.
Bygningen har 3 dører og 4 slagvinduer og takseres i vår helhet for kr 700,00
Hvorav skorstein og bakerovn for kr 120,00
Og kakkelovn med rør for kr 30,00 - over 47 meter fra andre enn interanførte bygning står en ny brygge av bindingsverk med bordkledning oppført i en høyde av 3 etasjer og forsynt med tak av bord og sjingel. Bygningen er 16¼ meter lang, 10 meter brei og 5½ meter høy. I 1ste og 2dre etasje er fast gulv nedlagt, hvilket for en del også er tilfelle i 3dje etasje. Bygningen står på et solid fundament av murverk. I bygningen er anbrakt en heis innretning eller vinsj. Her er 5 dører, men ingen vindu.
Bygningen takseres i sin helhet for kr 3300,00
Hvorav murverket for kr 300,00 - I en avstand av 33 meter fra nr 2 står et storbåtnaust av bindingsverk med bordkledning, 13½ meter langt 7½ meter bredt og 6 meter høyt og forsynt med tak av never og torv.
Bygningen har 2 dører og takseres for kr 400,00
Til sammen kr 4400,00
Takstene som administrator fant rimelige og billige er ærklært mennene å ha avgitt etter beste skjønn og overbevisning og uten hensyn til bolig og tomtens beskaffenhet. Reglenes § 21 er iakttatt og ble ingen bemerkninger gjort.
Forretningen avsluttet.
- H. J. Winnem, Jens Persen, W Ravn, H. Persen.
Omkring århundreskiftet ble bygning nummer 1 brukt til meieridriften som var på Bergviknes i noen år, senere til lager og til slutt som smie. Bygning nummer 3, storbåtnaustet var nok hus for jekta og notbruket som E. Johannessen drev med. Jekta hadde navnet Helena.
Den 30. desember 1892 tinglest 26. mai 1893 skrives en kårkontrakt hvorved Johan M. Johannessen forbinder seg til å yde sine foreldre Edvard Johannessen og hustru kår av denne eiendom av årlig verdi 180 kroner. Samme dag skrives en kjøpekontrakt fra Edvard Johannessen til sin sønn Johan M. Johannessen på denne gård for 6500 kroner, tinglest 1. august 1900. Skjøte fra Edvard Johannessen til hans sønnebarn Ester Ulrikke, Otto Magnar, Dagny, Fridthjof og Ragna Johannessen på dette bruk for 5000 kroner og med forbehold av kår til selgeren og hustru ifølge kontrakt 26. mai 1893, datert og tinglest 17. juni 1901.
Edvard Kristian Johannessen døde på Bergviknes 25. mars 1907, gravlagt på
Evenes kirkegård. Hans kone Ulrikke Antonette Ursin døde 14. august 1909, gravlagt på Evenes kirkegård.
Tredje generasjon på Bergviknes.
Johan Martin Johannessen født 3. september 1864, gifter seg 12. juni 1893 i Evenes kirke med Kirsten Marie Lech Hanssen født 5. mars 1871 i Kleiva, Evenes, datter av Mathias Olai Hanssen og Ovidia Kristine Lech Olsdatter.
Barn:
- Ester Ulrikke Johannessen, født 23. april 1894 på Bergviknes
- Otto Magnar Johannessen, født 21. januar 1896 på Bergviknes, død 29. desember 1969 i Oslo
- Dagny Johannessen, født 27. juli 1897 på Bergviknes, død 5. november 1981
- Fridtjof Johannessen, født 2. april 1899 på Bergviknes, utvandret til Amerika i 1924
- Ragna Johanna Kristine Johannessen, født 14. mars 1901 på Bergviknes, død 8. juli 1973
- Einar Johannessen, født 24. april 1903 på Bergviknes, død 19. mars 1904
- Fredrikke Olufine Marie Johannessen, føødt 11. mars 1905 på Bergviknes, død 14. desember 1991
- Asbjørn Ursin Allan Johannessen, født 28. februar 1910 på Øyjord Ankenes, død 22. august 1997
- Kolbjørn Jalles Arktander Johannessen, født 28. februar 1910 på Øyjord Ankenes
- Rolf Edvard Mathias Johannessen, født 21. mai 1911 på Øyjord Ankenes død 7. juni 1991, gravlagt i Narvik
Ved dåpen til de barn som er født på Bergviknes er han kalt gårdbruker og forretningsdrivende. Da tvillingene Asbjørn og Kolbjørn blir døpt er han kalt reisende og det betyr vel handelsreisende.
Folketelling 1900 gårdsnummer 24 bruksnummer 3 Nesset
Der bor 11 personer 4 menn 7 kvinner. Korn / potet-utsæd, kreaturer, fjørkre, kjøkkenhage.
| Johan Johannessen | MB | Hf | G | Handelsmann og gårdbruker | 1864 Hol Lødingen | |
| Kjersten Johannessen | KB | Hm | G | Handelsmanns kone | 1871 | |
| Ester Johannessdatter | KB | D | U | Datter | 1894 | |
| Dagny Johannesdatter | KB | D | U | Datter | 1897 | |
| Otto Johannessen | MB | S | U | Sønn | 1896 | |
| Fridtjof Johannessen | MB | S | U | Sønn | 2/4 | 1899 |
| Olga Olsdatter | KB | Tj | U | Fjøsstell husgjerning | 1883 Berg, Senjen, Tr | |
| Inga Andersdatter | KB | Tj | U | Fjøsstell | 1889 Minde, Ibestad Tr | |
| Edvard Johannessen | MB | Hf | G | Føderaadsmann | 1825 Brønø Nor | |
| Ulrikka Johannessen | KB | Hm | G | Føderaadskone | 1827 Vågen Lofoten | |
| Lina Johannessen | KB | D | U | Forsørges af faderen, syg | 1889 Hol i Lødingen |
I tillegg til å være handelsmann og gårdbruker nevner Kr. Anderssen i Fimbul nr 4 - 1978 at J. M. Johannessen også er dampskipsekspeditør og poståpner. Poståpneri på Bergviknes har vært i virksomhet fra 1. juli 1899, og under Bodø postkontor. Poståpneriet var imidlertid nedlagt en periode fra ca 1900-1902. Fra 21. april 1902 kom poståpneriet i drift igjen for post som kunne befordres til / fra stedet med dampskip. Fra 1. april 1906 ble poståpneriet lagt under Narvik postkontor, og fra 9. oktober 1907 ble navnet endret til Bogen i Ofoten. Handelsmann J. M. Johannessen var poståpner på Bergviknes fra 1. juli 1899 til 1. februar 1907.
I Fimbul nr 19 - 2000 skriver Even Svendsen at det i 1894 ble etablert dampskipsanløp på Tårstad for rutebåt mellom Bødø, Steigen, Lofoten, Hamarøy, Lødingen, Evenes, Ballangen og Narvik, om det også ble anløp av Bergviknes samtidig er uvisst. I alle fall ble det dampskipsanløp av Bergviknes samtidig med at poståpneriet kom i virksomhet i 1899.
Kilde om poståpneriet på Bergviknes: Historikk om Bogen postkontor fra 1899 til det ble flytta til post i butikk 31. mai 2001.
Dampskipsekspedisjonen foregikk nok fra brygga som sto ytterst på Bergvikneset. (Bygning nr 2 i taksten.) se bilde i Fimbul nr 2 - 1976.
Det var også meieri på Bergviknes, et såkalt "handmeieri" for Lenvik, Bergvik og Strand. Separatoren ble drevet med handkraft. Når tid dette meieriet ble starta er uvisst, men det var en oppblomstring om dette i århundreskiftet. Liland meieri ble starta i 1898. Det kom også meieri på Tårstad, Kjeldebotn og Ballangen. Det er trolig at meieriet på Bergviknes også blei starta i den tida. Men det varte bare noen år.
Kilde: Odd Sørensen, Liland. Ut i fra dette ser det ut som det har vært stor aktivitet og drift på Nesset i J. M. Johannessens tid.
Omkring århundreskiftet blei det oppdaget jernmalmforekomster på gården Bergviks eiendommer. Kr. Anderssen sier i Fimbul nr 4 - 1978 at da gruvedrifta begynte, solgte Johannessen Åneset til gruveselskapet.
Åneset vestre utskilt 22. april 1904 fra bruksnummer 3. Skjøte datert 12. april fra J. M. Johannessens barn og J. M. Johannessen som født verge, til Ingeniør Michael Winnem for kroner 3000.
Skjøte datert 30. desember 1905, fra M. Winnem til Ofotens Malmfelt, hvor bruksnummer 5, 6, 7 og bruksnummer 8 Åneset midtre er iberegnet for kroner 9000. Hele gården ble solgt i 1907 til Ofotens Jernmalmgruber som hadde den til 1927.
Kjøpekontrakt l. oktober 1906.
Undertegnede J. M. Johannessens børn på den ene side og ingeniør Michael Winnem på den andre side erkjenner herved med hinannen å have avsluttet sådan kontrakt.
| § l. | Selgerne overdrager til kjøperen eller til den som kjøperen måtte overdrage sin rett efter denne kontrakt, deres eiende Bergviknes gårdsnummer 24 bruksnummer 3 av skyld 2 mark 47 øre i Evenes herred og thinglag med samtlige påstående huse samt til- og underliggende rettigheter av enhver art for omforenet kjøpesum 20.000 - tyve tusen - kroner, hvorhos kjøperen utenom denne sum overtager det på eiendommen hvilende kår til Edvard Johannessen og hustru for deres levetid i henhold til kontrakt thinglest 26. mai 1893. |
| § 2. | Selgerne fraskriver seg rett til å drive ekspedisjon og handel på den forannevnte eiendom og likeledes den i kjøpekontrakten vedkommende Åneset forbeholdte tomterett mot som samlet vederlag herfor yderligere å erholde utbetalt av kjøperen 15.000 - femten tusen - kroner. |
| § 3. | Kjøperen overtar den restgjeld som legitimeres å hvile på eiendommen til Hypotekbanken pr 30. september 1906, og kommer selvfølgelig dette beløp til avgang i kjøpesummen. Restbeløpet av denne utbetales til selgerne pr 30. september 1906 med behørig underskrift på nærværende kontrakt. Så snart kjøpesummen er betalt, har kjøperen krav på å erholde skjøte. |
| § 4. | Eiendommen tiltrædes og overtages av kjøperen 1. januar 1907, og tilfaller således det inneværende års avling selgerne. Skatter, renter til Hypotekbanken og andre avgifter overtaes av kjøperen efter fordeling fra tiltrædelsesdagen. |
Bergviknes den 1ste oktober 1906
Som selgere:
På vegne av samtlige mine børn Ester Ulrikke, Otto Magnar, Dagny, Fridtjof og Ragna, som deres fødte verge.
Joh. Johannessen.
Som kjøper:
Michael Winnem.
Skjøte datert 27. mars 1916 fra J. M. Johannessen på sine barns vegne ved Carl Kaas til AS Bogen for kroner 33.500, tinglest 1. april 1916.
Den 30. januar 1907 overdrager ingeniør Michael Winnem gården Bergviknes gårdsnummer 24 bruksnummer 3 av skyld 2 mark 47 øre til aktiebolaget Ofoten Malmfælt.
Den 1. mars 1909 overdrager aktiebolaget Ofoten Malmfælt gården Bergviknes til aktieselskapet Bogen for samlet kjøpesum kroner 33.500. Fremlagt 11-12. mai 1915.
Steigen underrett.
Ettersom J. M. Johannessen med familie er på Øyjord i februar 1910 da tvillingene blir født så må han ha flytta fra Bergviknes like etter at eiendommen blir solgt. I Fimbul nr 19 - 2000 skriver Even Svendsen at i 1918 starter J. M. Johannessen butikk på Tårstad og drev denne til 1923 da han solgte butikken til nystiftet Tårstad Samvirkelag. I muntlig beretning sier Even Svendsen at Johannessen kjøpte et gårdsbruk på Tårstad. Han var sjøl handelsreisende og kona dreiv gården. Datteren Dagny Johannessen sto på butikken. Hun var ugift. I 1923 solgte de alt på Tårstad og flytta til Narvik. Johan Martin Johannessen døde 8. oktober 1924 og er gravlagt på Evenes kirkegård. Hans kone Kirsten Marie født Lech Hanssen døde 9. mars 1949, gravlagt på Evenes kirkegård. De har familiegravsted på Evenes hvor også barna Dagny, Ragna, Einar, Fredrikke og Asbjørn er gravlagt, samt Edvard Johannessen, død 25. mars 1907 og hustru Ulrikke død 14. august 1909 og deres datter Mikaline død
14. mai 1946.
Hvordan gården Bergviknes ble drevet under A/S Bogen har man ikke så mye opplysning om, unntatt det Kristian Andersen nevner i Fimbul nr 4, at det gamle bruket var så dårlig at han måtte bryte det på nytt. Videre sier han at under første verdenskrig ble bolaget pålagt å tvangsdyrke jorda, og det ble derfor gjort mye fuskarbeide. Så det måtte gjøres på nytt.
Kristian Andersen overtar Bergviknes
Kjøpekontrakt
Undertegnede A/S Bogen eier av Bergviknes gnr 24 bnr 3 i Ofoten prestegjeld, av skyldmark 2,47 er med undertegnede Kristian Andersen kommet overens om salg til denne av nevnte gårdsbruk med påstående bygninger. (Våningshus, Fjøs, Stabbur og Bryggerhus samt et båthus stående i Kleven) Med tilliggende herligheter og rettigheter. Med i kjøpet følger alle på gården værende landbruksredskaper. Dog er fra salget unntatt alle eiendommen tilliggende grube- og vassdragsrettigheter, etter kontrakt mellom bl. a. J. M. Johannessens barn og D. von Schulzenheim og medinteressenter, datert 15. november, tinglest 1. desember 1902 hvorved Aktiebolaget Ofotens Malmfelt, eller mulige etterfølgende rettseiere sikres uhindret og erstatningsfri adkomst og drift av sine gruber og forekomster i gårdens utmark, samt nødvendige veier og tomter med videre. Kjøpesummen er kroner 20.000 - tyvetusenkroner.
Oslo 21. juni 1927
| Som selger: Aktieselskapet Bogen | Som Kjøper |
| Dr. L. Anderssen Aars | Kristian Andersen |
Skjøte er utstedt av Aktieselsapet Bogen (Dr. L. Anderssen Aars)
Oslo den 6. september 1927, tinglest 15. februar 1928.
Kristian Andersen gikk landbruksskolen i Bodø, og i 1927 kjøpte han gården Bergviknes, som han drev som et mønsterbruk sammen med sin kone. I 1947 bygde han nytt fjøs.
Han var ordfører i Evenes kommune i årene 1956-59. Han tilhørte Senterpartiet og var kommunepolitiker hele sitt voksne liv, og var medlem i flere nemnder og i formannskapet. Han var en meget benyttet mann, både privat og offentlig. Ikke minst som takstmann, noe som nok kom av hans gode kunnskaper, hans vurderingsevne og klokskap.
Ruth Anderssen tok oppgaven som gårdkone på Bergviknes alvorlig, støttet mannen sin etter beste evne, og la ned et arbeid det står respekt av. Hun var interessert og fulgte med i det som foregikk i grenda, samtidig som hun ikke deltok i foreningsarbeid eller hadde omgang med andre kvinner i nabolaget. På en måte holdt hun avstand, men var samtidig hjelpsom.
Gikk en til Bergviknes med ei loddbok ble en alltid godt mottatt. Spesielt var hun opptatt av å støtte arbeidet til tuberkuloseforeninga "Håpet" i 1930- og 40-åra. Tuberkulosen herjet i den tida. Fru Anderssen var ei meget dyktig husmor og flink med matlaging. En av hennes hushjelper har uttalt at hun lærte mye der. Det var som å gå på husmorskole. Ruth Anderssen husker jeg som ei alltid blid og smilende dame, og det var trist å se hvorledes dårlig helse brøt ned kroppen hennes de siste åra hun levde. Dette minnes en nær nabo av Ruth Anderssen på Bergviknes, Randulv Pedersen.
I 1970 solgte Andersen gården til Evenes kommune, og er nå utlagt til boligfelt. I 1999 kjøpte Magne Solberg, Bogen det gamle våningshuset på Bergviknes av Evenes kommune, og har starta opp med å restaurere det.
I følge opplysning fra landbrukskontoret i Evenes er gårdsnummer 24 bruksnummer 3 Bergviknes nå oppdelt i 51 bruksnummer med registrert bygning på, 13 bruksnummer før kommunen overtok og 38 bruksnummer etter at kommunen overtok.
Mogens Kristian Anderssen er født 3. mai 1895 på Evenes prestegård, sønn av prost Jak. J. Anderssen og hustru Selma. Han døde 15. februar 1982. Hustru Ruth født Gotås født 23. januar 1901 i Bodø, døde 1. september 1981. De har gravsted på Evenes kirkegård.
Når det gjelder den fløya av Andersengården som vender mot Bogen, så har Birger Martinussen fortalt at det var kaptein Gotås (Kr. Anderssens svigerfar) som bygde den. Han brukte den til bolig når han gikk av med pensjon. Antakelig bygd ca 1930. Kaptein Gotås født 4. desember 1876 i Bodø, død 24. februar 1960. Hustru Sigrid født Winnem født 24. oktober 1881 på Skogøy, død 11. februar 1959. Gravlagt på Evenes kirkegård.
Kilder:
Utskiftningsforretning for Bergvik. Grunnbøker. Kopi av dokumenter fra Ofoten jernmalmgruber, vedrørende gården Bergviknes. Folketellinger.
Informanter:
Alfred Arntsen, Oslo. Hans Petter Falao, Tromsø. Asbjørn Pettersen, Bogen. Arne Jenssen, Bogen. Even Svendsen, Tårstad. Odd Sørensen, Liland. Inge Amundsen, Bogen. Randulv Pedersen, Bogen.
Noen glimt fra gården Bergviknes
- slik jeg husker den.
av Randulv Pedersen
Det ble sagt at Bergviknes var dårlig drevet i tida før Kristian Anderssen og kona Ruth overtok gården i 1927. Kristian Anderssen var agronomutdannet og innstilt på å drive best mulig innenfor de rammer gården satte. Jorda var lettdrevet og ga etter hvert gode avlinger. Det ble vekslet mellom ulike vekster.
Jeg kan huske det ble dyrket timotei, kløverblandet timotei, kløver, turnips, poteter og bygg. Spesielt var det mye bygg under krigen med tvangsdyrking av korn. Mandelpotetene som ble dyrket på gården, var etterspurt vare.
Bare sjelden så en ugressvekster som soleie, løvetann og høymol i engene. Det var selvsagt resultat av et utstrakt vekselbruk.
Ikke alt gikk lettvint og greit. Fjøset var tungvint uten fraukjeller under golvet. Frauen måtte måkes ut gjennom glugger på veggen i vestre enden på bygningen. Det var murvegg rundt fjøset til og med stall, lagerrom for turnips. Høyet ble kjørt på midten av låven, og måtte fraktes og pakkes med gaffel fra midten og mot begge endene og helt opp under mønet. Høykjøringa ble derfor spesielt slitsom.
Jeg var med på det arbeide noen ganger. Først 2-3 år etter krigen ble nytt fjøs og da med svære djupstål og skikkelig fraukjeller. Foten til låvebrua murte min far og jeg på kveldstid noen dager en forsommer, slik at brua kunne gjøres ferdig tidsnok før høyet skulle inn på låven.
Vatn til gården
I tida fram til Bogen skole ble bygd på Bergviknes, og nytt fjøs var et faktum, hadde verken fjøs eller bolighus innlagt vatn. Det måtte bæres eller kjøres/dras på kjelke fra en liten brønn. (se skisse av tunet.) Den var anlagt i sammenheng med ei åpen grøft som førte overfallsvatn fra oppom sporet. I tørrvær og om vinteren var grøfta tørr og da måtte en enten til en bekk like vest for fjøset til Einar Harr eller til en stender med stoppekrane mellom Storbrakka og huset vårt. (Storbrakka ble senere ombygd til kapell. Heimen min var huset oppom veien nærmest kapellet.)
10 kyr, mange ungdyr, okse og hest + husholdning hadde behov for mange hundre liter vatn daglig. Da Bogen skole ble bygd, måtte en også ha sikker vassforsyning dit.
Det gamle anlegget som tidligere forsynte de 3 husa som var bygd av selskapet Ofoten Jernmalmgruber, ble erstattet av et nytt og større. Det skaffet vatn til både Bogen Skole, gården Bergviknes og de tre forannevnte husa. Da det kommunale vassverket kunne levere vatn først på 1970-tallet, ble det koblet til alle beboerne i området.
Arbeidshjelp på gården
Det vanlige var å ha dreng i sommerhalvåret, av og til hele året. Den tida det ble ryddet skogsmark til beite, var drengen opptatt med det før, mellom, og etter onnene.
Fjøsstellet tok tjenestejenta seg av. Enkelte tider var det to av dem. Også husbondsfolket, begge to, kunne til tider ha fjøsarbeid. Ofte var tjenestefolka, slik jeg husker det, hentet fra Evenesmark-området/Kvitfors og Snubba. En dreng husker jeg spesielt, Anders Minde fra Grovfjord. Mindefamilien drev med rein.
Utigjennom 1930-åra og den første tida etter krigen hadde noen slektninger av Ruth Anderssen sommeropphold på gården. Det var særlig en familie fra Stavanger-kanten og noe sjeldnere en familie fra Oslo. De deltok aktivt i slåttonnsarbeidet med hesjing, raking og høykjøring.
Under krigen og ei tid etter bodde en eldre bror av Kristian Anderssen på gården, han hette Andreas. Han tok seg av arbeidet med veden, saget og brukte øksa og var tydelig stolt av resultatet.
Beiteforhold
Til å begynne med ble kyr og ungdyr sluppet på fritt beite i skog og mark, slik det ble gjort med dyr fra andre gårder i området.
Ofte kunne det være problematisk når dyr skulle inn for å bli melket om kvelden og ikke var i nærheten. Men allerede tidlig på 1930-tallet begynte Kristian Anderssen å rydde skog for å anlegge beiteområde.
Tidligere hadde Bergvikgårdene satt opp gjerde i skillet mot Bergviknes-eiendommen, helt oppoVer mot Helgavasshaugen. Det var for å holde beitedyr borte fra slåtteteigene de hadde der. Dermed lå det til rette for å gjerde inn nødvendig område ovenfor sporet og helt opp til ovenfor Hundmyra i nedre kant av Helgavasshaugen. Området omfattet svært mange dekar og ga rikt beite for dyra på gården. Utover høsten beitet dyra på håa inntil de ble satt inn for vinteren.
Potetopptaking
Denne onna var mange personer i aktivitet - opptil 10. Kristian Anderssen kjørte opptakermaskina, og brukte to hester til å dra. Så fort potetene fra ei rad var plukket opp, kjørtes neste rad. Tid til å strekke ryggmuskulaturen ble det aldri eller bare sjelden. En var glad når matklokka klang og kalte inn til måltid. Arbeidet tok 3-4 dager avhengig av arealstørrelse og potetmengde.
Etter arbeidet på åkeren gjensto hver kveld å få potetene inn i jordkjelleren. Ute på åkeren hadde en plassert 2-3 bikkvogner, trekasser og sekker til å tømme potetbøttene i etter hvert som en plukket. Begge hestene som hadde trukket opptakeren, ble så satt til å frakte potetene til kjelleren. Som skissen av tunet viser, lå den i hellinga ned mot området som Bogen barnehage har i dag og bare 3,5-4 meter fra hovedbygningen, gravd inn i bakken med dør i nedre ende.
Dermed var det ikke så høyt å løfte potetene opp på kjellertaket og tømme dem ned gjennom en ljore. Den munnet ned i en renne en kunne regulere retningen på til forskjellige binger. Storparten av avlinga ble sendt til Narvik, pakket i strisekker. Til utsæd kommende vår ble nødvendig mengde poteter lagret i lave trekasser i jordkjelleren. Også andre matvarer ble lagret der.
Slakting
Dersom ikke spesielle forhold gjorde det nødvendig på andre tider av året, foregikk all slakting om høsten.
Det kunne dreie seg om kalver, eldre kyr og med mange års mellomrom stamokse. Kjøtt til husholdninga ble tatt hand om i stabburet, saltet eller stelt på annen måte. Blodmat ble laget. Jeg husker mor kjøpte blod der om høsten.
Stabburet var et vakkert bygg. Det hadde to dører i endeveggen mot tunet, og over mønet raget et lite tårn der matklokka hang. Rommet på høyre side ble brukt i sammenheng med slakting, og det til venstre fungerte som mellager, både formel og mel til husholdningen.
Forandring
Krigen 1940-45 førte til at dyrkajorda ble redusert i areal. Tyske brakker ble satt opp langs veien, og det arealet + litt til ble etter krigen og etter at brakkene var revet, lagt ut til 4 boligtomter. Brakker var det på området som senere ble lagt til Bogen skole. Der bodde blant annet mannskapene som var knyttet til kanonstillingene en ennå kan se restene av. Det var også ei brakke på området helt nede ved Bergviknesset.
Så kom E 10 og skar seg gjennom dyrkajorda, og området som ble liggende mellom veien og de 4 boligtomtene som er nevnt ovenfor, ble tillagt disse. Mens denne utviklingen foregikk over noen år, sviktet helsa til både Ruth og Kristian Anderssen. Da så tilslutt Evenes kommune fikk bruk for arealer til boligbygging, ble Bergviknesgården i sin helhet overdratt til kommunen. En hadde da store vyer
knyttet til framtidig NATO-virksomhet i Evenes kommune. Nå er Bergviknesgården en saga.
Jeg regner med at mange av de som bor på området i dag, vet lite eller intet om historien til gården. Her er noen stikkord: meieri, brygge, litt handel, post, båtanløp, mystikk.
Tidsbilde fra 1879
Bygdeboknemnda har fått tidsbildet fra Gunnar Larssen, Fauske
Dette brevet er også gjengitt i artikkelen "Reisemåter i gamle dager" i Fimbul nr 5
Dette brevet sendte Anne Kristine Andersdatter (gift med Johan Martinus Lambertsen) en stund etter at hun hadde vært på besøk til Målselv hos sin datter, Maria Bergitte Johansdatter og hennes mann, Peder August Lie Larssen (min oldefar i rett farslinje). Peder A. var lærer i Målselv noen år før familien flyttet hjem til Bogen igjen, hvor de kjøpte det huset som senere ble Aminda og Ole Jensens hjem. Lillegutten hun nevner er min farfar, Peder «bakar».
Hun bruker i brevet et spesielt uttrykk: «Byde ud en Ko i Forløn». Dette har jeg funnet ut betyr at man på grunn av formangel måtte leie beite. Utleieren fikk da den melka kua ga. Reisen fra Målselv gikk via Malangen ned Tjeldsundet til Sandtorg, som var et meget viktig knutepunkt, og derfra gjennom Ramsundet og inn Ofoten.
Gjennom dette brevet får vi vite at Anne er imponert over at turen tok bare to døgn. Noe å tenke på i vår travle tid. Vi får også vite at sommeren 1879 var svært varm og tørr i Ofoten. Det kommer også fram at Anne ikke kunne skrive selv, men hadde diktert til en skrivekyndig person. Dette var nok ganske vanlig, i hvert fall for den eldre generasjon.
Strand den 3 August 1879.
Min Kjære og elskelige Datter
Efter lang udsættelse vil jeg nu endelig tage Pennen for at skrive nogle ord til dig. Jeg skulde for lang Tid før har gjort det thi det har ligget mig saare meget paa Hjærtet at faa bragt eder efterretning ifra mig om hvordant jeg kom mig Hjem, som jeg vist ved at dere Længes hØilig efter at faa vide saa snart som muligt, men du maa undskylde mig for min Drøien, thi du ved jo at jeg ikke selv kan skrive, og naar mand da skal møie andre dertil saa bliver det just ikke i den bestæmte Tid som mand gjerne ønsker det.
Hvad min Reise angik, saa kan jeg fortælle eder at min Hjemreise var baade snar og Lykkelig. Som dere vel husker Reiste jeg Mandagen ifra eder og Tirsdags morgenen var jeg paa Sandtorv. Den første jeg da traf der var Nils Nilsen Skar. Saa skulde jeg da faa Plads med ham Hjæm og han Iaavede endnu at skydse mig langre ind. Men da jeg da kom ind paa Kramboden traf jeg der Jentoft Dragvik som jeg da fik følge med. Men i Midler Tid var hans kamerat Andreas Kristoffersen gaaen om bord i Dampskibet medens det laa paa havnen for at faa snakke med nogle Bekjændtere som han viste var paa Dampskibet. Og før han Sandse at stige i land afgik Dampskibet saa at han fik fri skyds til Løddingen. Og Jentoft maatte vente hele Dagen til sent om Aftenen kom han igjen. Har han da maattet Leie sig skyds tilbake. Men medens vi da gik der og vendtede paa ham saa kom Aron Gabrielsen af Findmarken og kan du vel selv Tænke jeg var ikke seen at faa mig Plads med ham. Han Redde sin egen Sæng i Baadhuset til mig og Beværtede mig paa det Bæste han kunde baade med Mad og Drikke. Han Betragtede det aldeles som en Ære at faa mig som Passageer. Vi Reiste da altsaa Tirsdags Aftenen ifra Sandtorv og Onsdags morgen klokken 4 var vi paa Strand. Synes du ikke det var en snar Tur bare 2 dage ifra Maalselven og hid. Og Klokken 4 efter middag samme Dag som jeg kom, kom Ole ogsaa Hjem. Jeg har Levet aldeles bra siden jeg kom Hjæm og alle i Hjæmmet lever ved det vanlige.
Gid jeg har nu vist hvordant det staar til med eder men jeg maa vel vendte Længe inden det sker formedelst afstanden imellem os. Ja jeg kan aldrig Tænke paa dig uden med Graad at du var den eneste af mine som skulde Fjærnes saa langt bort ifra os, og hvor mangen gang jeg ønskede at jeg skulde ha naaet dig naar jeg har Fisk og mer saadant som du er saa Glad i og ikke har. Vi har faaet lit Lax i Aar men jeg naar ikke dig med noget desværre. Det var en Ting jeg vil bede dig om. Vis dere Træffer ham som vi Leide Hæsten hos, jeg erindrer ikke hans Navn, saa maa dere Helse ham ifra mig at jeg glæmte at Betale ham for Hæsten, at han maa undskylde mig for min forglæmmelse. Jeg erindrede ikke engang at Takke ham for samme.
Og for det andet saa maa jeg klage min Nød for dig at jeg ikke faar saa meget Penger at Betale Rokken (Bakken) i Aar om de ikke vil bie til vaaren, da her bliver en saa stor Pengemangel i Aar saa faar de da Passe det selv om de vil overlade mig ham paa den maade eller ikke.
Jeg har intet nyt at fortælle dig andet end en at Martine Gabrielsdatter er nu Ægteviet med Peter Karlsen Lillandskar tillige Elen Olsdatter med Hans Maartensen. For ræsten lever Folk vel her omkring, og ingen Feber hører vi nu hersker nogen steder.
Saa har jeg da intet særdeles mer at fortælle dig. Kun at det seer ud for et uvær (uaar) i Aar da den Langvarige Tørke og Solhede har gjort stor skade næsten paa alle steder, dog seer det ganske Taaleligt du endnu paa Strand. Vis han nu har blevet Rægn saa har vi vel faaet et ganske godt Aar. Men paa mange andre Steder er det saa afbrendt baade Aager og Eng at det er ganske sort. Lige til Potætes skallene er nedfaldt og er sort. Saa det bliver ogsaa en almindelig Formangel i Aar. Tænk dem har nu allerede Byd ud en Ko i Forløn for at Føde en anden.
Jeg maa vel slutte nu mit brev endskjønt jeg havde meget at Skrive om. Dere maa nu være saa snild at helse Hansen og Ildri og deres Familie saa meget ifra mig og Sig dem Tak for alt imod mig Beviste gode. Og ellers maa du helse alle som jeg der blev Bekjændt. Og til sist er du og Peder og Lars og Lillegutten og Marie N. paa det kjærligste og vendskabeligste helset ifra mig og dere Takkes begge To for al eders ømhed og opofrelse for mig. Og du maa nu endelig snart skrive til mig at jeg faar høre hvordant det staar til og hvorledes Lillegutten Lever. De er helset ifra din Fader og Ole og alle i Huset.
Herrens Fred være med eder ifra mig din ømme og hengivne Moder Anne K. Andersdatter.
Tidsbilde fra 1881
Bygdeboknemnda har fått tidsbildet fra Gunnar Larssen, Fauske
Hans Johansen var lærer. Det var hans etterkommere som senere tok navnet Elvemo. I dette brevet han skriver til sin svoger og kollega i Målselv får vi vite at vinteren 1880-81 var streng. Her kommer det også fram at religiøs uenighet ikke er et nytt fenomen. Udrap er antakelig Utrapet, Bardufoss.
Laxaa den 14 Februar 1881
Gode Venn Herr P. A. Larsen Udrap
Da det allerede er gaaet saa lang Tid hen siden Jeg modtog dit Brev af 4 November forrige Aar, og jeg endnu ikke har besvaret det, saa er det nu med en følelse af Skamfuldhed, jeg har foretaget mig at skrive; men her kommer det gamle Ordsprog til anvendelse: "bedre sent, end aldrig."
Jeg kan fortælle dig: at vi alle, Gud være takket, lever forsaavidt "bra" med Helse og Sundhed, undtagen Børnene; thi her har været, og er fremdeles, en alminnelig Børne Sygdom... Stakels lille Antonette! Hun har været Døden meget nær, ja saa nær, at det for Menneskenes Øine ikke var udsigt til noget Liv, men Herren har hjulpet hende saa, at vi har nu den bedste forhaabning om hendes Helbred. Desuden har alle Børnene, ialfald paa Strand, været mer, eller mindre, behæftet med en saakaldet: "Omgangs Sygdom". En af Gutterne til Mathias Hansen Kleven er
Død, Oluf...
Vi har haft en forfærdelig barsk Vinter at kjæmpe med, jeg ved ikke om De har saa stræng en Vinter i Maalselven; vi som har de smaaeste Huse, er nu næsten underjordiske Folk. -
Jeg har, i høst udover, og til nu været Beskjæftiget med Skolen i Bogen, og uagtet, Skolelivet har været mig meget kjært, ønsker jeg dog: at Tiden skulde være til ende. ---- Folk imøde ser med spent forvendtning, den Skjæbnesvangre Tid, som er, en ny Lærers ankomst, og det er næsten i alle Folkets Mund, at Loden kommer til at falde paa dig; ønsker bare at Bogingerne maatte faa, ikke hvad de ønsker, men hvad de trænger! - Forøvrigt er Bogen et meget bekvæmt Skole Distrikt nu, naar Eivindnæsmarken og Osmarken gaar ifra, og der imod Strand bliver en Kreds for sig selv.
Jeg maa nu snart slutte mit Brev, jeg har intet nyt at fortælle. De fleste af Mandfolket er nu i Lofoten, saaledes er det ganske langsomt nu, kun Bertheus Andersen var hjemme i gaar, og da var vi sammen i Læsning; Vi har faaet os en ny "Taler" - maa du tro, han heder: Nils Paulsen; men han gaar under det bekjente Navn, i daglig Tale "Blomster Nils" - ja - ja jeg skulde vel ikke sige: at han var nogen "Taler"; men ialfal tror han det selv, og det værste er at han bidrager sit til, at Guds Navn bliver bespottet, af vantroens Børn: Desuden synes det at være en Tidsaand i blant os, at bespotte og ringeagte alt, ikke alene hvad der har Skin afat være Godt, men og hvad der i Sandhed er godt, og det er nok en retfærdig Straffedom fra Herren vor Gud; thi naar Folk ikke vil Tro og annamme sandheden til deres Frelse, saa staar det skrevet: at han skal lade dem fare i sit Hjærtes stivhed, og atter: han skal give dem hen i et forvendt Sind, Øine til ikke at se med, Ører til ikke at høre med, Hjærter til ikke at forstaa med, paa det de ikke skulde Omvende sig og blive Salig. Saa stor en Ulykke han en langvarig foragt og modstand mod Guds Ord føre med sig; vel derfor den Sjæl som i tide bøier sig for Guds ord, og giver Gud ret i sine Ord, og saaledes ydmyger sig under Guds Vældige Haand, paa det at han i sin Tid maa ophøie ham.
Du tillige med Kone og Børn, er kjærlig hilset fra os, og jeg ønsker at du snart vil skrive mig til.
Din hengivne Svigerbroder Hans Johansen
Min Fader beder at hilse dig Tak for Brevet som han nylig har modtaget fra dig. Baade han og Moder lever bra med Helsen. Ole er med Lambert paa Lofoten - formodendtlig i Ørsvaag. Kornelius - formodendtlig i Storvaagen. Far tænker at reise til Lofoten, en vakker dag, naar Dampskibet begynder med 8 dags tour; dersom bare ikke ("Bunøen")? Kommer til at gjøre streg i Regningen. -
Jeg var tængt at sænde dig de Koraler over Svanesangene; men jeg har ikke saadan konfeludt at den nu kan lade sig gjøre, du faar denne gang lade dig nØie med, at faa en tostemmig Sang af (Sanky)?. Jeg skal senere se at sende dig de andre.
Seterdrift i Forra
av ukjent
På vandringer i naturen dukker det ofte opp spor etter virksomhet som fører tankene tilbake til tidligere tider og hvordan levemåte og livsgrunnlag forandrer seg etter som tidene skifter.
I Forra var det vanlig med seterdrift, og inntil for 50 år siden var den siste setra i bruk. I dag vises det tufter etter seterstuer, høyløer og sommerfjøs. Andre steder står tomme seterstuer, mens andre igjen har fått en renessanse og gjenoppstått som sommerhus.
Her er en oversikt over setrene som har vært i bruk:
Den første seterdrifta som er kjent, er fra Huggvik som på siste halvdel av 1800-tallet var bebodd. Etter at Huggvik ble fraflyttet rundt århundreskiftet, ble plassen benyttet til seterdrift. Det var Ole Olsen og Rasmus Nilssen som hadde seterdrift der og som brukte denne plassen i fellesskap. Det ble gjort på den måten at de brukte plassen ett år hver.
Etter hvert bygde Rasmus si eia seter på eiendommen i Forramarka. Til seterstue ble det blant annet benyttet båthus av en gammel Lister-båt. Setra var i bruk om somrene og ble også brukt til sommerbolig. Etter hvert ble det bygd ei ny seterstue, og den gamle setra sto til nedfalls før den ble revet en gang på 1900-tallet. Også den nye seterstua ble revet etter at gårdsdrifta ble lagt ned, mens det tilhørende sommerfjøset står ennå.
På naboeiendommen, Molund, ble det bygd seterstue en gang omkring 1930. Materialene til seterstua var furu som ble hogd på eiendommen og sagd opp på tømmersaga på slippen i Forra. Denne setra var i bruk til rundt 1950, og seterstua står ennå.
På nabobruket hadde Otto Olsen Kildemo si seter. Den eldste delen av denne seterstua er oppført i tømmer og er seinere påbygd med et tilbygg. Setra var i bruk til ut på 50-tallet.
Videre hadde Peder Nilsen si seter. På 1930-tallet var denne setra også i bruk som bolig, og man vet at to forskjellige familier bodde der i perioder. Da var det helårsbolig, og 1. januar 1938 ble det født et barn her. Nå brukes setra som hytte og eies av Svein A. Sommerset.
På neste eiendom, bruksnummer 7, hadde Jens Jakobsen si seterbygning. Denne setra hadde ei høyløe bygd sammen med seterstua. Bygninga er i dag revet, og det er bare tuftene som synes.
Heggelund Antonsen hadde si seter på Svarthammeren. Denne setra er også revet, og i dag finnes bare rester av en sommerfjøs på stedet.
På Moen hadde Nikolaus Eilertsen si seter. Moen ble fradelt og bebygd før 1950, og da ble setra revet.
Otto Olsens seterstue.
-
Sommerfjøset til Mangor Rasmussen
Fotball og sleivspark i Brennabakken
av Arne Rasmussen
Han Håkon Osvoll i Brennabakken på Tårstad var en kar som absolutt fikk gehør når han satte i gang å fortelle om hendelser og egne opplevelser.
Ettersom det var en del kontakt mellom mine foreldre og hans familie, ble det meg forunt - i oppveksten og ungdomstiden, mange ganger å høre han fortelle.
Når sant skal sies, så er det nok ikke alt han fortalte som er like lett å gjengi skriftlig slik han fortalte det, for han brukte både hender og om nødvendig - føtter, for å skape et mest mulig levende bilde med sine fortellinger.
Jeg skal nå gjengi ei fortelling fra 60-tallet som jeg tror skal være høvelig grei å få på papiret.
En høstkveld da han Håkon sto ute og saga ved, kom han Peder på Stunes forbi. Han hadde vært en tur lenger ut på Tårstad og var nå på vei hjem. Da han fikk se han Håkon ute, gikk han bort til ham for å slå av en prat. Det var allerede blitt litt mørkt, men det forhindret ikke noen guttunger i å sparke fotball på sletta like ved.
Mens fotballen flere ganger suser forbi dem, og mørket siger på, blir de stående å prate. Det var da ballen - etter ei stund kom sprettende mot dem og ble liggende bare noen få meter fra der de sto, at han Peder ga uttrykk for at han fikk lyst til å prøve seg med et spark på fotballen - han også.
Og dermed tar han fart - løper mot "ballen" og knaller til av all kraft. Nå hadde det seg slik at det hadde vært barfrost ei tid, og uheldigvis for han Peder (men ei god historie for han Håkon): Hesten hadde beitet der og selvfølgelig lagt igjen sine "visittkort".
Det han Peder ikke så i mørket, var at det ikke var fotballen, men en frossen hesteskit han valgte å prøve sine fotballferdigheter på. Han Håkon sa at foten hovnet så fort opp at det knaket i arbeidskalosjen. Hadde det vært ballen han hadde truffet, så hadde den gått over Osen og helt hjem til han selv.
Jeg vil bare nevne at det her dreier seg om en avstand på 4-5 hunder meter, så det var ingen smågutt som entret fotballarenaen i Brennabakken denne høstkvelden.
Kateteret på Tårstadskolen
av Arne Rasmussen
Kateteret i klasserommet vårt på Tårstad-skolen var tydelig preget av lang tids bruk og manglende vedlikehold. Det var gått opp i liminga, så for hver gang katetret var på vei ut av sine sammenføyninger, brukte lærer Kristoffer Dahlseng knyttneven for å slå det på plass - noen ganger på høyre side, og andre ganger på venstre side. Knyttneven brukte læreren også dersom det ble uro i klassen - at noen pratet sammen i timen, - da smalt neven i kateteret, "vær stille og følg med".
Kanskje var det slik at det også gled litt opp i sammenføyningene for hver gang dette skjedde? Dette var på slutten av 50-tallet. Det var på den tid fire klasserom - to i første og to i andre etasje. Det ene av rommene i andre etasje - det på vestsiden - var sløydsal, og det andre ble en tid brukt til framhaldsskole.
Klassetrinnene fra 1. til 7. klasse var fordelt på fire klasser, 1. skoleår var for seg i en klasse, 2. klasse besto av 2. og 3. skoleår, - i 3. klasse gikk 4. og 5. skoleår, - og i 4. klasse gikk 6. og 7. skoleår.
Denne hendelsen var i 1. etasje - i klasserommet på vestsiden. Vårt årskull gikk da sammen med dem som begynte på skolen året før oss. Vi gikk da i 3. klasse - skoleåret 1957/1958. Etter en skoletime var vi tre elever som ble stående litt igjen og prate - etter at de andre var gått ut. De to andre var Arild og Harald, som begge begynte på skolen året før meg, men dette året gikk vi i samme klasse. Da vi sto der, oppdaget han Arild noe, og satte i: "der har kateteret gått opp i liminga". Vi ble stående litt å se på det, og da så jeg for meg hva som kunne skje dersom det "gikk opp i liminga" på begge sider samtidig. Dette kom jeg "uheldigvis" til å nevne, til tross for at jeg ikke hadde i tankene å fremprovosere noen slik situasjon. Men han Harald tenkte straks annerledes, og uredd som han var - satte han kjapt i gang med jobben. Han Arild viste seg da å være en svært så hjelpsom kar - han lot seg ikke be en gang, og i løpet av få sekunder sto kateteret der og "geipet" i begge ender - klart til å ramle sammen.
Deretter var vi ikke useine om å komme oss ut i skolegården. For oss guttunger i den alderen var dette interessant, og det blir vel ikke vanskelig å bli trodd på at vi i dette friminuttet så fram til neste time med en viss spenning. Så ringte det inn til ny time - det vil si: lærer Dahlsengs velkjente signal med ringfingeren (ringen) mot vinduet på lærerværelset, og det bar inn til ny time - en spennende time.
Vi visste så godt hvordan Dahlseng reagerte når han ble forstyrret i undervisningen - noe som denne gangen ble utnyttet. Timen var bare knapt kommet i gang da han Harald - som satt nesten fremst i klassen - snudde seg og snakket til eleven som satt bak ham.
Reaksjonen lot ikke vente på seg - lærerens knyttneve smalt i kateteret, og brått ble oppmerksomheten rettet mot noe helt annet enn han som forstyrret i timen. Kateteret ramlet som ventet sammen og skuffenes innhold lå strødd utover gulvet.
I de neste minuttene handlet det kun om å sette sammen kateteret, og ikke minst - få skuffenes innhold opp av gulvet og på plass igjen.
Det så ut til at både de andre elevene og læreren oppfattet dette som et hendelig uhell som oppsto kun på grunn av at kateteret var gått opp i liminga. Men vi var tre stykker som visste noe helt annet, og det fant vi klokest i å holde for oss selv. Og senere ble det nok glemt - men ikke helt. Etter den tid som nå er gått, så er vel denne historien såpass foreldet at den tåler dagens lys.
Flukts-hula i Rogndalen
av Kjell Asbjørn Pedersen
I Rogndalen finnes det ei naturlig hule, ei hule som var nær ved å tegne krigshistoria i bygda (og for så vidt allerede har gjort det). Hula var tenkt som tilfluktsrom under tyskernes herjinger ved tilbaketrekkingen i 1944. Høsten 1944 sto den innflyttingsklar, blant annet utstyrt med ovn. Vi har fått historia gjenfortalt av Svein Lambertsen som husker situasjonen som et minne fra krigstida i bygda.
Høsten 1944 kom det mange flyktninger fra Finnmark, også til Bogen, og med flyktningene grufulle beretninger om tyskernes herjinger i Finnmark, med nedbrente gårder og tvangsflytting.
Det var en situasjon som fort kunne skje videre sørover i landsdelen, og enkelte av lokalbefolkninga fant det klokest å ta sine forholdsregler. Bogen var dessuten ei stor tysk marinehavn med opp i rundt 20.000 mann på det meste (1943).
Dette var grunnen til at to familier i Bogen leita seg ut ei forholdsvis stor hule gjemt inne i den trange Rogndalen. Godt skjult starta man med å mure hula igjen med heller, bjørkestokker og torv. Hit ville det være mulig å rømme om det verste skulle skje. Til hula ble det brakt nødvendig utstyr, så som ovn til fyringa. Her ville det være mulig å bo over vinteren. Arbeidet med hula ble utført i største hemmelighet, og de som sto for arbeidet var forberedt på alle eventualiteter. Blant annet hadde de et skarpladd gevær i umiddelbar nærhet om de skulle bli overraska av tyskerne.
Nå gjorde situasjonen at det ikke ble nødvendig å ta rømmen hit opp. Etter hvert som høsten gikk og vinteren kom, endret krigssituasjonen seg. Året etter brakte med seg freden, så derfor flytta det aldri folk inn i hula.
Åra har siden gått. I dag er det bare de færreste som vet hvor denne hula er, og det skal godt gjøres å "gå seg på den" hvis man ikke er lokalkjent.
Imidlertid, restene etter arbeidet med "tilfluktsrommet" finnes den dag i dag. I forkant finnes det rester etter murlegginga med heller og torvsetting. Selv om det meste nå er rast sammen, var det et solid stykke arbeid som ble gjort, den gang. Også inne i hula finnes det spor etter forberedelsene.
Medlemmene i nemnda
Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten