Kjeldearkiv:Fru Røhrt på Ekeberg hovedgård

Fru Røhrt på Ekeberg hovedgård

"Nille" i Gamle Akers Budstikke hadde i 1961 en samtale med Lilly Røhrt Schult (født 1888). Artikkelen er noe forkortet:


Jeg kan huske det så godt, sier fru Lilli (navnet er i avisen skrevet med y og i) Røhrt Schult smilende - det var i april 1925 da Nobile og Amundsen hadde fått tillatelse til å lande med luftskipet "Norge" på Ekeberg Hovedgård hvor jeg bodde den gangen. 10 politifolk og en masse soldater var utkommandert for å holde sperringene rundt eiendommen. Men like før det berømte luftskipet skulle lande nede ved mor Slettas husmannsplass, brøt de 4000 nysgjerrige gjennom sperringene og ut i de nypløyde åkrene. Den vakre, eldre damen vi har foran oss, sitter inne med store mengder historisk stoff fra sin slektshistorie, og med mange interesante historier fra sin tid på Ekeberg. Hun sitter nedgravet i gamle, gulnede papirer og fotografier, som hun har samlet sammen i egenskap av slektsforsker.

Kongen betaler leie

I 1919 ble jeg gift med stamhusbesitter Thorn Røhrt på Ekeberg Hovedgård. Vi fikk tre sønner i den korte tiden det ble oss forunt å være sammen - han døde i 1922. Hun tar frem en masse gamle bilder fra den tiden hun bodde på Ekeberg, bilder av glade haveselskaper og smilende ungeflokker, trær, av sjenerte husmenn og selvfølgelig en hel del av selve gården. Jeg er ikke ganske sikker på når første delen av gården ble bygget, men i 1781 ble den opprettet som stamhus av Søren Rasmussen Røhrt, han kjøpte også endel av Slottsparken, det området som ligger bak andedammen. Denne parsellen hører fremdeles til Ekeberg, og kongen må nå som dengang betale årlig leie for den. Til Ekeberg hørte i min tid 1480 mål inmark og utmark, hele Brannskogen hørte til, og den sydlige grense gikk ved Jomfrubråten. Og dere hadde den gangen husmenn - i ordets gamle betydning? Javisst hadde vi det, vi hadde 10 stykker som bodde på hver sin plass. Men de ble etter hvert fast ansatt på gården og fikk sin lønn for arbeidet. Anne Brandfjell var husmannskone på Ekeberg i sin tid, før jeg kom, hun hadde da flyttet med sin praksis til Gamlebyen. Hun var, som De sikkert har hørt, meget kjent for å kunne kurere folk ved hjelp av medisinske urter. Dessuten, hadde vi mange svenske arbeidere på gården, "rallare", de var ikke mye vakre, nei - skitne og uflidde de fleste av dem.

Lure-Jens

Jeg kan så godt minnes en av mennene våre, - hun ler hjertelig, det var Jens Kristoffersen. Vi kalte ham aldri annet enn Lure-Jens. Det var fordi han altid var så flink til å kunne finne ut av saker og ting, han sto aldri fast, når det gjaldt krøtter eller redskap. - Jeg lurer litt på det, sa han bestandig. Og den gangen da min eldste sønn var født, det var på ettersommeren, ville Røhrt at Lure-Jens skulle komme bort og ta en titt på ungen som lå i vognen bortunder et tre ute i hagen. Men nei! - Itte vil je se på ungen når atte De setter'n er døft - je ska itte ha skylda for å ha satt svekk på'n - sa han. Vi hørte at dere hadde husmenn på gården - opptil 10 på en gang. Hadde alle disse hver sin plass? Nei, vi hadde bare 4 faste husmannsplasser, hvor vi hadde folk. De andre var som oftest leilighetshjelp som bodde i nærheten, eller de losjerte oppe på "Hottellet", det var en av plassene. De 4 plassene var "Tempelløkka", den lå lengst nord i Sandstuveien, - han som bodde der het Severin, - Efternavnet kan jeg ikke komme på, men det ble jo heller aldri brukt noe annet enn fornavnene. Han ble meget gammel og døde like efter at jeg kom til gårds. Så hadde vi "Erlandsstuen", der en husmann ved navn Erland bodde, men ham kan jeg ikke huske. Denne stuen ble dessverre senere benyttet av pøbler og er revet for flere år siden. Like oppunder Brannfjellet lå husmannsplassen "Brandfjeld", det var der den kjente Anne Brandfjeld bodde.

Godt brennevin

Stuen var liten og lav, og han som bodde der efter Anne Brandfjeld, var en stor, kraftig kar som ble kalt n'Kal, navnet hans var Karl Ring. Han var så lang at han ikke kunne stå oppreist i stuen. N'Kal var en prektig husmann ja, men han flyttet fra oss da Røhrt døde. Denne hytten ble det også øvet hærverk på, dessverre. Før min tid hadde gården noen flere husmannsplasser, det var "Koja", "Rompa", Frankrige" og "Engelland", men disse kjenner jeg ikke nærmere. De nevnte "Hottellet". Hvor kom dette navnet fra? "Hottellet", ja! Det var en husmannsplass, ja den står fremdeles, oppe ved Smedstua, rett over veien Det var der Lure-Jens bodde, forresten. Det var en liten enetasjes bygning med to stuer og et kjøkken. De vet at Ekebergveien var hovedveien som skaffet forbindelsen sørover gjennom Smålenene til Sverige. Der kom driftebøndene til fots med hester, kuer og småfe av alle slag. Det var som regel større og kraftigere dyr enn de norske, så efterspørselen var stor og omsetningen likeså. På Ekebergsletten slo de seg ned og leiet beiteplass for bølingen, og fikk losji i "Hottellet" eller Smedstuen. Fra tidlig om våren til langt ut på høsten var der trafikk der oppe. Karene lå overalt, de som det ikke var plass til innenfor, lå ute. Ja der skal jeg si det var liv! Det er nok fortalt mange gode historier der oppe. Og de var kjent for å ha godt brennevin. Men til slutt ble det for mye fyll og spetakkel, så Røhrt måtte sette en stopper for den trafikken. Ekeberg ble et respektabelt sted. Mange av driftekarene ble igjen her, det var mye bra folk av dem også. Jeg kan spesielt godt huske en som vi kalte for "Bror Larsson" og den koselige norske konen hans. Det var prektige mennesker, arbeidssomme og flinke.

Gravøl likevel

Lure-Jens bodde, som jeg sa, fast på "Hottellet", med sin datter og kone. 20 år efter at datteren så verdens lys, fikk de en liten til, denne gangen en sønn. Jens var liten og spe, og han kledde seg godt. Han brukte islender og vest hele sommeren. Så syntes Røhrt en dag at han burde få av seg alt dette her - det var jo midtsommers. Lure-Jens plukket av seg det meste - men fikk lungebetennelse og døde. Akkurat på denne tiden hadde dattersønnen fått poliomyelitt, og da Lure-Jens skulle begraves, satte Sunnhetsvesenet opp en plakat på døren og forbød dem å holde gravøl. Dette vakte selvsagt almen forargelse, og en "klok kone" fra distriktet ble budsendt. Hun skulle spå i smeltet bly - jeg sto og så på henne selv. - Asj, - han s???ta fælt, sa hun da hun slengte blyet opp i vassbøtta. Hun mumlet en hel del og betraktet nøye blyet i bøtta. - Han ha'kke svekk (engelsk syke) iallfall, sa hun. - bare få vekk plakaten og lag te' gravøl! og slik ble det, - gravøl på gammeldags vis.

Musikalsk familie

Ja nå hadde jeg nesten glemt "Sletta". "Mor Sletta" ble hun kalt som bodde der, hun het så vidt jeg husker Johanne. Hun levet til hun ble 90 år, men var arbeidssom til det siste. Hun hadde det privilegium å få ta all den slåtten som hun fant ved veigrøftene for å bruke den til sine egne dyr. Hun stakte seg nok litt langt innenfor gjerdet noen ganger, men det ble ikke påtalt, hun fikk beholde denne særskilte gunst. Og dere som bodde på gården, hva fordrev dere tiden med om kveldene, fru Røhrt Schult? Dere var jo ikke plaget av fjernsyn og kino den gangen? Nei langt i fra. Vi var ikke på noen måte plaget av nåtidens fritidsproblemer. De vet at vi var en stor familie, og stor husholdning, så det var alltid noe å henge fingrene i. Ingen ledighet der i gården, nei! Vi hadde det alltid så hyggelig når vi satt samlet alle sammen på kveldene, - fortalte småhistorier fra gamle dager og samtiden mens vi satt der med hvert vårt. Vi hadde også høytlesning rett som det var, det var svært populært. Og så hadde vi jo sangen og musikken, da. Alle i familien var musiklaske, og våre "musikalske aftener" var noe vi så frem til. Hver søndag var det fullt hus der, da var gården et samlingssted for slekt og venner, mange av byens familier, deriblant komponistbrødrene Teilmann var faste gjester. Ja på søndagene hadde vi det riktig koselig, på gammeldags vis, - spiste middag både lenge og vel, og vi sang og spilte og hadde oss mang en hyggelig prat. Vi hadde jo så mange hyggelige naboer også, Eivind Groven og hans familie, og overlærer Hegna, for eksempel. Vennskapet holder fremdeles, og det har gått videre til neste generasjon. Nei, de gode gamle dager kommer nok ikke tilbake. Det blir nok aldri som det var, sier vår hyggelige venninne fru Røhrt Schult vemodig.

Når en som er interessert i lokalhistorie leser at fra Røhrt Schult satt nedgravet i gulnede papirer og fotografier er det vel naturlig å spørre seg om dette materale fremdeles eksisterer og om det i tilfellet er tilgjengelig. Er det nå som for 40 år siden slik at slottet betaler leie til Ekeberg for deler av Slottsparken?

Jeg går ofte forbi Stamhuset og jeg har registrert at det er svært mange som stopper opp for i lese skiltet som Selskapet for Oslo bys Vel har satt opp.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 104: Fru Røhrt på Ekeberg hovedgård.


  Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 102 den 15.06.2001. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.