Kjeldearkiv:Plasskrangel på rutebåten Ceres
Plasskrangel på rutebåten Ceres
Rutebåttrafikken gikk aktivt i indre Oslofjord og Bunnefjorden for hundre år siden. Særlig i sommerhalvåret var dette en viktig kommunikasjon mellom Oslo sentrum og ferieøyene og badestedene. En av de populære båtene den gang var D/S «Ceres» som gikk i rute mellom Malmøya og Kristiania.
Mye er skrevet om båten Ceres, blant annet dette fra Aftenposten i 1970. Det er direktør Øyvin Davidsen som forteller: Hver vår kom Ceres fin og nypusset fra sitt vinteropplag ved Nylands Verksted. Den var byget av jern, ikke av nymotens stål, i Christiania 1872. Hvis jeg ikke husker feil, ble skroget bygget ved Nyland, mens dampmaskineriet kom fra Sverige. Den hadde flere store livbeltekasser på hoveddekket som ga ettertraktete sitteplasser. Under dekk var det en stor og hyggelig, halvrund salong med forgyllinger og tradisjonell, rød plysj. Fremover i båten og på fordekket var det ”2.plass”.
Faste plasser
De faste passasjerene – og det var de fleste – kom ikke bare til sin bestemte morgen- og middagsbåt, men enkelte av de eldre ventet å finne sine plasser ledige. Hvis man kom om bord fra Malmøya, etter at Ceres hadde gitt betimelig morgenvarsel med sin dampfløyte når den kom ut av Ormsundet, visste man presis hvem man fikk som medpassasjerer. Noen var originaler som det fantes noen av den gang. Rett bak styrhuset på dekket sto en livbeltekasse med beskyttende skjermer på sidene. Den aldrende lege, dr. med. Berendt Christian Vedeler, kom fra Malmøya, og han skulle ha midtplassen på denne bestemte kassen. Hvis plassen var opptatt av damer som kunne ønske ly for sine svære blomsterhatter, men som ikke kjente båtens skikk, løfter dr. Vedeler på hatten og ba om å få hente sin reisekappe, som alltid lå nede i kassen. Mens damene høflig sto og ventet, iførte han seg sin gamle kavai – og tok uanfektet midtplassen. Hvis det var ungdommer som hadde belagt denne hans faste plass, feiet han dem bare bort med sin sølvbeknappede stokk.
Sosialt
Fra sitt opphøyede sted fulgte dr. Vedeler konversasjonen på dekket, og han blandet seg i den når han hadde lyst til det, for eksempel når han med sin bergenske språksans ønsket å rette sine medpassasjerers språklige feil. En enkelt gang kom han forresten ut for den rette, ”Køla-Paalsen” var med som passasjer, og doktoren var snart ute etter ham. Det er et spørsmål om han ikke også pekte litt nærgående med sin stokk. Hvorom allting er, ble dr. Vedeler trukket ned fra sin trone og de to herrer havnet overende på dekket. Både dagsavisene og ikke minst vittighetspressen muntret seg i tekst og bilder over bataljen på ”slagskipet Ceres”.
Johan Borgen
Fra Sjursøya kom to familier Borgen. Johan Borgens bestefar var den første styreformann i Ceres-selskapet, eller som det egentlig het: Christiania-Ormsunds Dampskibsselskab. Fra hans familie fikk jeg en hel rull avrivningsbilletter, som skulle vært brukt på Ceres, men som måtte kasseres da kronemyntsystemet ble innført fra 1. januar 1876. Disse billettene lyder nemlig på 4 skilling.
Knekke pipen
Når Ceres skulle passere under Ormsundbroen, måtte den ”knekke” pipen. Skorsteinen var hengslet på midten, og på hver side av den fantes en vektstang med tunge lodd, som den kombinerte styrmann, billettør, varelemper og sikre trossekaster Haakonsen kom på dekk for å løfte til værs. Det hendte at en av oss gutter fikk lov å henge i det andre loddet og følge med opp i luften. Om bord i Ceres ble dagens hendelser drøftet, avisene lest og vellenes saker overveiet.
Dette er hva direktør Øyvin Davidsen skrev. Også i boken "Nordstrand før og nå" av Magnus Hydle kunne man lese minner om krangel om plasser på Ceres. En krangel som faktisk ble båtselskapets endelikt...
”Ceres’” oppgave var å bringe villaboere fram og tilbake fra sine hjem langs fjorden eller på øyene, og den gikk sin vante gang dagen lang fram og tilbake mellom Jernbanebryggen, Kongshavn, Sjursøya, Ormsund og Malmøya. Den hørte til de sikre vårtegn og gjorde sin tjeneste utover høsten så lenge man hadde bruk for den. Den var blitt til en del av fjordbilledet. Til hverdags hadde den sine faste passasjerer for hver tur, de kjente båten ut og inn, dens svakheter og fortrinn og dens mannskap, og de kjente hverandre innbyrdes. Etterhånden hadde man opparbeidet seg en viss sedvanerett til bestemte sitteplasser på dekket, der man uforstyrret kunne lese sin avis eller drøfte dagens store og små hendelser. Godværssøndager kunne det arte seg annerledes. Da kunde innrykket bli så stort at den vanlige orden om bord måtte fravikes. Men det greide seg alltid. Kapteinen omtales som en jovial og rund herre, som var bestevenn med alle konsuler og grosserere og røktet sin gjerning, årvåken og verdig, og styrmannen var alltid rede til en håndsrekning over landgangen og tok seg omhyggelig av alle pakkene. I mer enn et halvt århundre hadde ”Ceres” gått denne sin vante gang, og det falt ingen inn at den gamle traver skulle komme til å ende sin gjerning på en så hastig og uverdig måte.
Brudd på sedvane
I august 1928 kom en fremmed musiker om bord fra Malmøya i følge med en kamerat. De var begge ukjent med skikken om bord og slo seg ned på livbeltekassen på akterdekket, nettopp den kassen som generalkonsulen fra Malmøya hadde ervervet seg sitteretten til når han var med. Generalkonsulen var en av ”Ceres” eldste og mest høyaktede passasjerer. Det vakte derfor pinlig oppsikt at musikeren og hans kamerat satte seg på generalkonsulens kasse og ble sittende der til tross for at konsulen kom om bord og ga til kjenne at plassen på kassen var hans. Ved nærmere undersøkelse viste det seg dessuten at musikeren – kanskje hans kamerat også – var noe påvirket. De senere vitneprov var en del motstridende med omsyn til påvirkningens grad. Generalkonsulen henvendte seg til skipssjefen som tok affære, men da det ikke gikk så glatt som man kunde ha ventet, beordret han de fremmede å gå under dekk. Dette nektet de, og kapteinen ga derfor ordre til at de skulle lempes i land på første stoppested, som var Ormsundbrygga. Og det skjedde. Fire mann tok seg av dem. Det ble opplyst at landgangen bare hadde ett rekkverk og at båten, mens balladen sto på, var glidd ut fra brygga med akterenden. Kameraten gjorde vrøvl, men kom uskadd i land. Musikeren derimot påsto at han fulgte godvillig med, men at han fikk et puff. Om det var den hele og fulle sannhet, ble ikke opplyst. Men i alle fall falt han med hodet mot bryggekanten, derpå i sjøen, ble trukket opp bevisstløs, og en medisinsk student fra Bekkelaget som tilfeldig var tilstede, fikk liv i ham igjen. Så ble det sykehusopphold og erstatningssøksmål. De sakkyndige erklærte at han hadde fått hjernerystelse og at arbeidsevnen var nedsatt med 70-80%, hvorpå selskapet ble dømt til å betale musikeren kr. 15 704,72. Da selskapet ikke hadde så mange penger, fikk musikeren hele båten. Men etter som det ikke er det samme å håndtere en dampbåt som ethvert annet instrument, ble båten solgt, og siden har gamle ”Ceres” aldri vært i rute der mer. Dens faste passasjerstokk på Sjursøya forsvant forresten også omtrent på samme tid. Villaene ble revet en for en, en stund før selve øya ble skutt vekk og sundet stengt.
Jeg får ta med et avsnitt fra Gamle Aker Budstikke fra mars 1960: Trafikken på Malmøya ble opprettholdt enda noen år med ”fremmede” båter. Men det var ikke gamle ”Ceres”, ingen kunne erstatte den. Så ble ruten nedlagt. Vi får neppe noen hydrofoilbåtrute til Malmøya, vi får neppe noen sjøverts forbindelse i det hele tatt. Men vi tapte noe verdifullt da ”Ceres forsvant.
Fortsatt på Oslofjorden - så til Vestlandet
Boka "Fjordbåtenes saga" forteller at Ceres-navnet kommer av at det første eierselskapet, Christiania - Oslo Dampskibsselskap (1866 - 1876), valgte stjernenavn på alle sine fartøy. Ceres erstattet Sirius som hadde samme rute. I samme bok kan vi også lese om den seiglivete Ceres' videre skjebne etter ulykken og konkursen i 1928. Da ble båten solgt til Lorents Andersen på Lysaker som drev rutetrafikk i Vestfjorden, utenfor Sandvika og Asker. I 1937 ble den videresolgt til Betty Stenstad i Oslo for så igjen å få nye eiere i 1944. Da var det Haugesundsfirmaet A/S Kopervik Dampskipsselskap som kjøpte Ceres. Men Norge var fortsatt okkupert, og like etter at båten var overlevert de nye eierne ble den beslaglagt av tyske myndigheter, som skulle bruke den til egne transporter i Oslofjorden. Men da fredsslutningen kom ble båten for egen maskin seilt rundt kyten, og den kom til Kopervik og startet her sitt nye liv med transport av melk til meieriet og passasjerer. Båten var imidlertid for stor og dyr i drift i forhold til behovet i Vestlandsfjordene, så den ble etter hvert kun brukt for sluttede selskaper i helgene. I 1950 overtok et lite bergingsfirma Ceres, og dette brukte båten til hjelpefartøy ved heving av forliste skip. I forbindelse med hevingen av det tyske skipet "Roda" utenfor Stavanger i 1954 sank Ceres, og der endte den sine dager.
Kilder
- Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 70: Plasskrangel på rutebåten Ceres.
|
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 252 den 25.03.2004. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |