Kjeldearkiv:Russ på Nordstrand under krigen

Russ på Nordstrand under krigen

"Vår skolegang var sterkt preget av okkupasjonstiden: Vi hadde nazirektor, okkupantene gikk til aksjon mot lærerne og arresterte mange av dem." Dette skrev Ragnhild Schartum Gotaas i Nordstrand videregående skoles jubileumsbok som kom ut i 1989. Hun tok eksamen artium i 1944, og i jubileumsboken fortalte hun om sin og medelevenes skolegang under krigen:

Nordstrand videregående låner lokaler

Våren 1942 ble skolen rekvirert av tyskerne som brukte den til lasarett og malte et stort Røde Kors-merke på taket. De beholdt skolen inntil frigjøringen. Problemet med lokaler ble løst på forskjellig vis. På grunn av den meget kalde vinteren i 1942, ble det en ”brenselsferie” som varte i tre måneder. Da stilte en del foreldre, som hadde god plass, sine hjem til disposisjon som skole. Undervisningen, som gjaldt bare de viktigste fagene, ble holdt en uke på hvert sted. Det ble store avstander både for lærere og elever. Også Menighetshuset og Sakristiet i Nordstrand kirke ble tatt i bruk. Det kunne ikke være lett å administrere denne ambulerende skole. Bortsett fra avbrekket med ”brenselsferien” holdt vi til på Ljan Folkeskole fra mai 1942 og resten av skoletiden. Denne vakre murbygningen fra 1923 minnet oss meget om vår egen skole. Begge er da også tegnet av arkitektene Morgenstierne og Eide. Når folkeskolens elever var ferdig for dagen, rykket Nordstrands gymnasiaster inn. Vi hadde undervisning fra ca. kl 1330 til 1815. Vår klasse var så liten at vi ble tildelt et lite lærerværelse til klasserom. Til slutt var vi bare 13 elever. Det ble en helt egen, intim atmosfære i dette rommet. Kateteret, som var et alminnelig bord, stod bare ca. 1 m fra første rad. Her var det ikke lett å hviske elevene imellom, eller å fuske om noen hadde planer om det!

Lektor Ivar Knutson

Knutson, som senere ble skolens rektor og mangeårig skolerådmann i Oslo, husket også dette spesielt. I 1972 skrev han til en av sine tidligere elever: «Jeg husker jo Deres klasse, som holdt til i det lille rommet på Ljan skole de siste to årene før artium i 1944. Det var så få elever i klassen, bare 13, tror jeg. Derfor står hver enkelt så klart for meg i erindringen... Det gjør godt å høre - 28 år etter - at De husker meg som en ”engasjerende” lærer.» Lærerne brukte du og fornavn i tiltale, mens vi sa De og lektor Knutson, f.eks. Men da vi ikke lenger var elever, gikk altså Knutson over til De-formen. Foruten å være en inspirerende lærer i filologiske fag, vi hadde ham i norsk ,og tysk.

Nazi-rektor

Knutson hadde den vanskelige oppgave å manøvrere mellom skolens NS-rektor og lærere og elever. Dette gjorde han på en suveren måte. Han stolte helt og holdent på oss. Det var ingen nazister i klassen. Vi fikk del i mange av hans opplevelser på ”rektors” kontor, referert med underfundig humor. Humor trengte vi. Den blomstret under krigen og skyldtes kanskje at oppfinnsomheten hadde gode kår. Nazistene skjønte lite, og godt var det. Hvis vi av og til hadde ”rektor” som vikar, saboterte vi undervisningen så godt vi kunne. En gang, mens vi hadde ham i tysk, et språk vi hadde liten sans for i den tiden, sprakk han fullstendig og dikterte følgende, som vi selv skrev i meldingsbøkene våre:

Til foresatte fra rektor:
Hvis det ikke straks blir slutt på den organiserte motstand og demonstrasjonene i 2 G.E., vil klassen bli oppløst og elevene straks sendt på arbeidstjeneste uten å få sin årseksamen.
Nordstrand 26.3.1943.

Hverdag

Å gå på ettermiddagsskole var tungt. Formiddagen brukte vi til lekselesing. Så var det den lange veien til skolen på sykkel, spark eller til fots, avhengig av vær og årstid. Elevene fra Bekkelaget tok trikken til Ljabru og gikk derfra. Mesteparten av tiden var det kullmørkt når vi skulle hjem, med mørklagte veier og hus. Hjemme stod restene av familiens middag og ventet på oss. Ikke alltid til å bli mett av. Kokte poteter ble gjerne stekt i tran, og selv om tranlukten slo mot oss straks innenfor døren, gled maten ned på høykant. Kvelden ble brukt til å skrive gloser. Slik var hverdagsrytmen grå og monoton. Men til tross for ensformigheten hadde vi mye moro i helgene. Da var det på med finstasen og av sted til dansemoroer. Etter dagens målestokk var vi stivpyntet i våre silkekjoler, sydd av to gamle kjoler eller av gamle gardiner f.eks. Sveivegrammofonen besørget musikken. Vi svingte oss med liv og lyst til melodier som «Swing it Magister'n» og «Lambeth Walk», Om skoene var laget av fiskeskinn, gjorde ikke det dansegleden mindre. Søndagene brukte vi til turer.

Det var jo krig

Noen var mer i Østmarka enn andre. En del av gutta hørte nemlig til Milorg. Mange var borte lange stunder av gangen. Vi spurte ikke. De valgte å bruke mer tid og krefter på illegal virksomhet enn på skolearbeid. Venner forsvant. Over grensen til Sverige eller til England. Andre ble arrestert, noen skutt. Med den manglende tilgang på impulser og nyheter utenfra under krigen var vel vår horisont noe snever, sammenlignet med dagens artianeres. Det kunne ikke være lett å gi stiloppgaver i norsk. Men kravene til logisk tenkning og oppbygning, til korrekt grammatikk, ortografi og språkføring var store. Foruten litterære oppgaver hadde vi i 3. gym resonnerende stiler som dette: «Bør gifte kvinner ha arbeid utenfor hjemmet?» og «Hva ligger det i disse ord: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller.»» Begge betegnende for den tiden vi levde i. Kjønnssammensetningen i klassene er beskrivende for tidens normer og holdninger. De to realklassene hadde ved avgangen til sammen 26 elever, hvorav 4 piker. Engelskklassen hadde 11 piker og 2 gutter.

Russefeiringen

Russefeiringen startet forsiktig om vinteren med turer i Marka og fester i hjemmene. Det var forbudt å være russ, men 17. mai sprang vi allikevel ut på vår egen måte. Vi vekket lærere, da som nå, men vi følte oss ikke helt trygge. På Ekebergveien, ved Sørli, patruljerte det lokale politi frem og tilbake i bil. Vi løp og gjemte oss hver gang bilen kom forbi. Derifra beveget vi oss til russefrokost kl. 7 nederst i Gladvollveien på Ljan. Om kvelden festet vi på Lambertseter gård, som var et privat hjem. Russeluene gjemte vi bort på vei til festene og satte dem på ved fremkomsten. Russestokkene var vi visst mindre forsiktige med, og vi ble ikke nektet å kle oss i hvitt og rødt. Vi var fine i all vår omsydde stas eller nye kreasjoner, tryllet frem på uforklarlig vis. Mat og drikke hadde vi tross hardhendt rasjonering. For det meste grønnsakslapskaus, havregrynskake, den såkalte krisekrem og landsøl og også sterkere saker.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 132: Russ på Nordstrand under krigen

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 285 den 15.01.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.