Krogstad Cellulosefabrik

Krogstad Cellulosefabrik ble bygget opp på initiativ fra grosserer og skipsreder Nicolai Andreas Bull Kiøsterud (1856-1938) fra Drammen. Meget god tilgang på lokal vannkraft i den lille sideelva til Drammenselva og mye skog samt ny teknologi gjorde at det i slutten av 1890-årene ble mer lønnsomt å satse på treforedling som erstatning for møller og sagbruk og en lokal spikerfabrikk. Kiøsterud startet også Den norske Galloche- & Gummivarefabrik, men de to selskapene ble organisert i to selvstendige aksjeselskap. Kalosjefabrikken og Krogstad Cellulose begynte straks på et samarbeid om bygging og drift av en felles kraftstasjon. Men i 1915 solgte Krogstad sin andel og knyttet seg i stedet til Drammen E-verk. Bakgrunnen var at det ble for lite vann i elva ved langvarig tørke. Likevel ble det bygget en helt ny kraftstasjon i 1916 slik at bedriften nå var selvforsynt med energi. I 1895 hadde celluloseproduksjonen startet opp med to kjeler og to syretårn. Snart ble de to kjelene erstattet av to større kjeler og samtidig investert i svovelkisovner og nytt tørkeri. Produksjonen økte derfor fra 5 000 tonn i 1901 til 10 000 tonn i 1905. I 1918 ønsket ledelsen eller direksjonen at akjsekapitalen ble fordoblet fra 1.2 millioner til 2.4 millioner kroner for å ekspandere ved å la sulfittcellulose bli til sulfittsprit. men store forsinkelser og mye prøving og feiling gjorde at spritproduksjon aldri ble noe av. I 1921 kom etterkrigskrakket i hele bransjen, og Krogstad ble hardt rammet. Først i 1936-37 fikk fabrikken et helt nytt blekeri, som gav en høyere lønnsomhet ved produksjon av bleket cellulose. Alt tidlig fant bedriften ut at den måtte sikre tømmertilgang ved å kjøpe skoger i Øvre Eiker og i Lier. I 1915 fulgte et kjøp av Hallangskogen i Frogn.

Etter 2. verdenskrig fortsatte bedriften med oppkjøp av skogseiendom, og i 1960-årene stod skog til disposisjon i Nedre og Øvre Eiker, Modum, Lier, Hurum og Krødsherad. I 1963 tok fløting av tømmeret slutt, og det ble satt inn lastebil i stedet. Etter krigen var Krogstad en stor og tunggrodd bedrift med en lite effektiv produksjon. I 1960-årfene ble det derfor innledet et samarbeid med Mjøndalen Cellulose, som hadde en langt mer rasjonell drift. Dette initiativet førte imidlertid ikke fram i det Mjøndalen i stedet tidlig i 1970-årene begynte et nært samarbeid med Gulskogen Cellulosefabrik. I 1971 måtte dermed Krogstad innstille produksjonen for godt, men noen av de ansatte fikk arbeid på Mjøndalen.