Kulturminnevern
Kulturminnevern er en den beskyttelse som gis til kulturminner, det vil si spor etter menneskelig aktivitet i vårt fysiske miljø, gjennom lovpålagt og frivillig vern. I denne artikkelen behandles spesielt de kulturminnene som faller inn under Kulturminneloven, dvs. de materielle kulturminnene.
Vern ved fredning
I Norge er alle kulturminner fra før 1537, kjent som fornminner, og stående bygg fra før 1650 automatisk fredet i henhold til Kulturminneloven. I lovhierarkiet står Kulturminneloven over blant andre Plan- og bygningsloven, slik at ved konflikt mellom disse, er det Kulturminnelovens bestemmelser som gjelder.
Nyere kulturminner fredes ved enkeltvedtak (vedtaksfredet). Av nyere tids kulturminner er det foruten bygningers interiør, eksteriør og bygningsmiljøer, også satt mye fokus på fartøyer, kjøretøyer, kraftstasjoner og -demninger og andre kulturminner som viser framveksten av dagens samfunn. Det er fylkeskommunen som håndhever dette vernearbeidet. 2. august 2006 ble de to første fartøyene fredet, nemlig hjuldamperen DS Skibladner og bilfergen MF Skånevik.
Vern ved bevaring
Kommunen kan gjennom Plan- og bygningsloven regulere verneverdige enkeltbygg eller miljøer til hensynssone bevaring. Tidligere brukte man begrepet spesialområde bevaring, der vernerestriksjonene begrensa seg her til eksteriør og offentlig tilgjengelige rom (trapperom m.m.). I hensynssonene er dette utvida til å gjelde også interiør. Dette regnes som et svakere vern enn fredning, da det er langt enklere å endre en reguleringsplan enn å oppheve et fredningsvedtak.
Kulturminner og kulturarv
Kulturminner omtales ofte som en del av den norske kulturarven. Denne har oppstått såvel ved nyskapning som ved at impulser er mottatt utenfra, innlemmet i norsk kultur og til en viss grad blitt gitt et eget uttrykk/versjon. Ut fra denne forståelsen spenner dette vidt, og omfatter kulturelementer fra de eldste tider såvel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi såvel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle såvel som immaterielle kulturelementer. Dette gjelder minst like mye lokalt som nasjonalt. Kulturminnene er ofte svært synlige i lokalsamfunnet, og kan illustrere mange sider ved lokalsamfunnets utvikling.
Viktige begrunnelser for å arbeide med kulturvern og ivaretakelse av kulturminnene ligger i at dette gir grunnlag for identitet og rotfeste, skaper forståelse av at egne tradisjoner representerer noe verdifullt, samt gir premisser for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre. Dermed bidrar kulturminnene både til å skape trivsel hos den enkelte og bærekraftige samfunnskår, og en trygghet i forhold til egen kulturell identitet skaper også åpne og tolerante samfunn.
Ansvar
I Norge ivaretas kulturminnene av private eiere og frivillige som Fortidsminneforeningen som er tilsluttet Norges kulturvernforbund, museer og kommuner, fylker og stat. Statens andel av finansieringen er for en stor del kanalisert gjennom Riksantikvaren, museene og Norsk Kulturminnefond.
Bevisstgjøring
1997 ble utropt til et kulturminneår, der man hadde markeringer over hele landet. Dette ble gjentatt i Kulturminneåret 2009, der temaet var «Dagliglivets kulturminner».
Den 14. september siden 1996 arrangeres Den norske kulturminnedagen på initiativ fra Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet. Denne dagen ble for første gang markert i 1993 som en del av Den europeiske kulturminnedagen.