Leksikon:Lensregnskap

Lensregnskap. De eldste bevarte, fullstendige regnskap over norske lensinntekter og utgifter stammer fra begynnelsen av 1500-tallet (Bergenhus len 1516–1517 og Akershus len 1528–1529). Men det er bevart sakefallslister helt fra slutten av 1400-tallet (sakefallsregnskapet etter drapet på fogden Lasse Skjold fra 1499), og dertil kommer enkelte skattemanntall fra Christian II.s tid (best kjent er tiendepengemanntallene fra 1520–1521).

De fleste smålenene var i oppebørsels- og regnskapsspørsmål helt eller delvis underlagt hoved­lenene. Hovedlenenes regnskap vil derfor som regel omfatte også disse områdene, i alle fall når det gjelder de ekstraordinære lensinntektene. Flere av smålenene kom gruppevis til å danne nye hovedlen mot slutten av 1500-tallet (jamfør len, lensvesen). Ved den endelige innføringen av embetsstyre i 1660-årene (jamfør amtmann) ble den lokale finansforvaltningen utskilt som en egen etat under ledelse av en stiftamtstueskriver (jf. stiftamtstue), og lensregnskapene ble avløst av stiftamtstueregnskapene.

Lensregnskapet inneholder generelle utgifts- og inntektsregnskap. Ved skifte av lensherre ble det gjerne satt opp lister over slottets beholdning av kontanter, naturalia, bestykning, bohave med mer, såkalte inventarier. Det ble ført egne regnskap over ekstraordinære inntekter eller inntektsposter som kom inn med varierende beløp hvert år, den uvisse rente. Det dreide seg om bøtene, toll­inntektene fram til de første tiårene av 1600-tallet (tollvesenet ble i 1630-årene utskilt fra lensforvaltningen) og bygselavgiftene. Ekstra­skattene utgjorde en særskilt inntektskategori. Skattelister, eller skattemanntall, med fortegnelse over skatteyterne i de forskjellige fogderiene kom snart til å utgjøre hoveddelen av de årlige lensregnskapene. Landskatten eller leilendingskatten gikk etter en tid over til å bli en årlig skatt, og i 1640-årene ble manntallene over denne skatten, kontribusjonen som den også ble kalt, supplert med opplysninger om eierforhold på gårdene, bygsel­rådighet, eiernes skyld osv. Disse skattemanntallene utviklet seg således til virkelige ­skattematrikler (jamfør matrikkel). Fra 1570-årene ble det også utarbeidet såkalte lensjordebøker, regist­re over kronens faste inntekter av lenet. Det ­dreide seg i første rekke om leieinntekter av kronens gods og om faste skatter som vissøre og ­leidang, som gikk inn med uforanderlige beløp hvert år (disse skattene ble også kalt jordeboksavgifter).

Etter reformasjonen tilfalt alt kirkelig gods i prinsippet kongen, men faktisk var det bare deler av det tidligere sentralkirkelige godset, bis­pegodset og klostergodset, som ble sekularisert. Kapitelsgodset skulle fortsatt underholde domkapitelsmedlemmene, som fikk vktige oppgaver i skole- og rettsstell. Gradvis ble midlertid også dette godset sekularisert. I 1500-årene figurerte det gamle bispegodset som en egen gruppe i lensregnskapene under navn av stigtens gods, men etter hvert gled det inn i den øvrige mengden av krongods. Klostergodset ble opprettholdt som verdslige forleninger (jamfør godslen og klosterlen).

De fleste lensregnskapene før 1570 foreligger trykt i NRJ og NLR, ellers beror lensregnskapene fram til 1660-årene i Riksarkivet. («Lenrekneskapar I-II». Riksarkivets Arkivregistraturar 4. Oslo 1982.) S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.