Leksikon:Rådstueretten

Rådstueretten, d.e. i det 17. og 18. årh. rådet eller magistraten (s.d.) som domstol. Fram til 1662 var rådstueretten regulær underrett i byene, deretter dømte magistraten samlet i annen instans, både i straffesaker og i private søksmål. Noen få saker kunne imidlertid avgjøres av rådstueretten i første instans. Rådstuerettens dommer kunne normalt appelleres til lagmannen, men enkelte byer, først og framst stiftsbyene, ble mot slutten av 1700-tallet innrømmet det privilegium at rådstuerettens dommer kunne appelleres direkte til overhoffretten (C.5. no. lov 1–6–8). Rådstueretten ble avskaffet i løpet av 1700-tallet. Lengst besto domstolen i de fire stiftsbyene, hvor den først ble avskaffet ved kongelig forordn. av 11. august 1797.

Som domstol kan imidlertid byrådet følges langt bakenfor det 17. årh. I senmiddelalderen vokste rådet fram til å bli byens viktigste dømmende og administrative organ. Ved at lagmannen sluttet seg til rådet i utøvelsen av sin domsmyndighet økte rådets betydning som domstol i løpet av 1400-tallet. Ut av samarbeidet lagmann-byråd vokste det fram en ny kollegial domstol som vi gjerne kaller lagmannsretten. Dette var på 1500-tallet den viktigste domstolen både for byen og landområdet innen lagmannens embetsdistrikt. Enkelte rettsmøter med lagmannen og byrådet kalles også lagting (s.d.). Bergepsbruken er således egnet til å forvirre. Med opprettelsen av bygdetinget som regulær førsteinstans for bygdas saker i 1590 ble lagmannens og byrådets domstol overrett for bygdetinget, men var fortsatt førsteinstans i byens saker.

Ved kgl. forordn. av 6. august 1607 (NRR IV s. 211 f.) trådte lagmannen ut av byrådet, som fra nå av skulle være ordinær underdomstol i byen. Den nye lagmannsretten som offisielt ble kalt lagting ble overrett både for rådet og bygdetinget. Byprivilegiene av 30. juli 1662 (Medd. no. RA I) bestemte at byfogden skulle dømme i alle byens mindre saker i første instans (jf. byting). Rådet, eller magistraten som det nå kom til å hete, ble dermed regulær mellominstans mellom bytinget og lagmannen. Ordningen av 1662 ble stadfestet gjennom C.5. no. lov.

Rådstueprotokollene utgjør den viktigste kilden til rådstuerettens historie. Disse ble ført av rådstuerettens sekretær, rådstueskriveren. (Skriverstillingen for rådstueretten og bytinget kunne være sammenslått i et by- og rådstueskriverembete.) Rådstueprotokollene rommer imidlertid ikke bare magistratens domsavsigelser, men også andre forretninger som var til behandling ved rådstueretten. Ved siden av å fungere som domstol var rådstueretten også rett forum for behandling og avgjørelse av alle byens anliggender som skulle avfattes i rettsgyldig form. Transaksjoner vedr. byens eiendom skulle tinglyses i rådstueretten (private eiendomstransaksjoner og avtaler skulle tinglyses på bytinget). Off. kunngjøringer ble opplest i rådstueretten. Avgjørelser ang. borgerskap ble fattet i rådstueretten, og disse er ofte ført inn i rådstueprotokollen, slik at denne også har tjent som en borgerrulle. Enkelte byer har imidlertid ført egne protokoller for borgerskapsbevillinger o.l. Bevillingsspørsmål skulle også behandles i rådstueretten, og avgjørelsen er ofte ført inn i rådstueprotokollen. Det samme gjelder rådstueattester, pristakster m.m. Rådslaging om byens anliggender ble stundom ført inn i egne protokoller, såkalte deliberasjonsprotokoller.

Utnevnelse og valg av forskjellige tjenestemenn og tillitsmenn i byen fant også sted i rådstueretten – kemnere, takserborgere, underfogder, formyndere osv.

Enkelte magistratpersoner satt gjerne som dommere i forskjellige særdomstoler med rådstueskriveren som sekretær. Disse domstolenes rettsprotokoller og dokumenter er derfor å finne i magistrats- eller rådstuearkivet. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.