Leksikon:Bygdeting

Bygdeting.

I. Uten at vi kan fastslå tingets alder, kan det trygt hevdes at det er meget gammelt, og at det i det minste kan føres tilbake til vikingtiden. Det er imidlertid først gjennom høymiddelalderens lover at vi kan danne oss et klarere bilde av tinget. I Landsloven (1274) framstår det dels som et organ for statlig styring av bygde-Norge og dels som et bygdekommunalt selvstyreorgan. Men først og sist var det gamle tinget lokalsamfunnets offentlige sentrum. Der måtte kongemakten bekjentgjøre sine beslutninger om de skulle være bindende for bygdefolket, der foretok sysselmannen våpeninspeksjon, der ble det krevd inn skatter, og der ble det forhandlet med bygdefolket om dette og hint. Bare på tinget kunne bøndene fatte bindende beslutninger for bygdefolket, der skulle rettshandler av særlig betydning for eventuell tredje part lyses, der skulle fanger framstilles, der kunne man kreve fellesskapets medvirkning til eksekusjon, der kunne arv deles, og der kunne det dømmes, men middelalderens ting var ikke primært en domstol. Den lokale jurisdik­sjonen ble forvaltet av et system med domsnemnder oppnevnt fra sak til sak, og disse nemndene kunne fatte sin avgjørelse på tinget, eller utenfor. Det siste synes å ha vært det vanligste fram til slutten av 1500-tallet. (Dessuten synes de fleste tvistemålene å ha endt med forlik eller frivillig voldgift.) Den del av prosessen som er best belagt på tinget er karakteristisk nok provføringen – det gjelder for draps- og utuktssaker så vel som i sivile tvistemål, hvilket gjenspeiler tingets hovedfunksjon som lokaloffentlig sentrum.

Det tinget vi kjenner fra middelalderkildene kan neppe karakteriseres som en selvgrodd bonde­institusjon, slik det gjerne er blitt hevdet, men snarere som et resultat av det gammelnorske kongedømmets bestrebelser på å styre Norge med bøndene. Følgelig innebar heller ikke senmiddelalderens påståtte statssvekkelse noen renessanse for et slikt selvgrodd bygdeting, selv om tinget nok er blitt styrket qua kommunalt selvstyreorgan etter 1350. Blant annet møter vi i senmiddelalderen relativt ofte bygdetinget som bygde- og bondepolitisk forum, hvor man blant annet har organisert forskjellige former for aksjoner mot øvrighet og øvrighets­tiltak. Dette var for øvrig fortsatt tilfelle på 1600-tallet.

II. Ved kongelig forordning av 1590 (NRR III s. 134ff.) ble tinget omgjort til en ordinær 1.instans domstol, med andre ord til underrett i et nytt hierarkisk ordnet norsk rettsapparat. Den tidligere ordningen med domsnemnder ad hoc ble erstattet av en fast bondelagrette på tinget. Riktignok var det fortsatt en viss adgang til å oppnevne slike ad hoc utvalg, først og fremst i arve- og åstedssaker, men oppnevningen skulle heretter skje av retten på tinget. Nemndene utenfor tinget, som hadde vært regelen, men som nå ble unntaket, utviklet seg til det som senere ble kalt ekstrarett (se dette).

Forordning om bygdetinget av 1590 hører hjemme i en rekke av kongelige forordninger som ved slutten av 1500-tallet hadde til hensikt å bringe orden i den norske rettspleien og å bygge opp et tjenlig lokalt statlig forvaltningsapparat. Utviklingen må forstås på bakgrunn av voksende kongemakt og statsmodernisering. Christian IV (1588–1648) så vel som hans formyndere, som gjennomførte den norske domstolsreformen, visste vel å utnytte eksisterende norske institusjoner til dette formålet.

Forordningen av 1590 forutsatte altså at bøndene fortsatt skulle forvalte den lokale domsmakten. I tillegg til domstolsfunksjonen skulle bygdetinget som før vareta viktige offentlighetsfunksjoner, både for kongemakt og bygdefolk, dertil kom etter hvert en økende mengde administrative oppgaver. I løpet av noen tiår ble imidlertid lagretta, som utvalget av lekmannsdommere ble kalt, skjøvet i bakgrunnen til fordel for en kongelig embetsmann – sorenskriveren (se dette). Allerede i 1591 var det blitt bestemt at bondelagretta skulle få sekretærhjelp av en edsvoren skriver. Skriveren ble snart rettens formann og meddommer, lovfestet i 1634 (NRR VI s. 700), og etter en stund også enedommer (Christian 5. norske lov 1–7–1). Bare i odels- og eiendoms­tvister og i livs- og æressaker beholdt lagretta en begrenset domsmyndighet, ellers ble lagrettemennene redusert til rettsvitner. Christian 5. norske lov forordner åtte lagrettemenn til å sitte i retten. Mye tyder likevel på at bøndene de facto kom til å øve større innflytelse på underrettens avgjørelser enn lov­giverne hadde forutsatt.

I 1790-årene ble det gjennomført mange reformer med sikte på å effektivisere rettergangen. Blant annet ble det påbudt ekstrarett i alle straffesaker. Tiltakene kom til å redusere bygdetingets betydning (jamfør forlikskommisjon), som ble ytterligere svekket ved opprettelsen av nye underdomstoler i straffesaker i 1880-årene. Bygdeting ble avskaffet i 1927.

III. Den nye underrettens oppgaver var primært av rettslig art. Domstolfunksjonen kom i tiden etter 1590 til å innta en sentral plass på de ordinære saketingene. Tinget skulle avgjøre både kriminelle og sivile saker. De første ble gjerne betegnet som kongssaker, det vil si alle offentlige straffesaker hvor fogden eller den som hadde sikt- og sakefallsretten, var aktor. Imidlertid satte ikke lovgivningen klare grenser mellom de saker som krevde off. påtale og de saker som den krenkede selv måtte reise. Private tvistemål utgjorde den største gruppen av saker som ble stevnet for bygdetinget. Også det nye tinget kom i stor grad til å beskjeftige seg med bondesaker, og i så måte stå til tjeneste for bygdefolket.

Etter midten av 1600-tallet, da myndighetene fastsatte bestemmelser for tinglysingsstellet, utgjorde tinglysingsforretningene bygdetingets viktigste rettslige oppgave ved siden av domstolfunksjonen (jamfør tinglysing). Lysing på tinget omfattet ikke bare privatrettslige forhold, men også publikasjon av kongebrev av forskjellig slag. Således fortsatte tingene å vareta en sentral kommunikasjonsfunksjon mellom øvrighet og bygdesamfunn, akkurat som før 1590. På tinget ble nye embetsmenn introdusert og dit kom avgående embetsmenn for å få skussmål. Tinget var også det naturlige forum for forhandlinger mellom myndighetene og allmuen. Forhandling om skattlegging og innbetaling av skattene fant ofte sted på de ordinære saketingene, men det ble stundom sammenkalt egne skatteting. Alt dette ga bygdefolk anledning til øve innflytelse på beslutningsprosessen, og vi ser at det på 1600- liksom på 1400-tallet er blitt rettet formelle henvendelser til øvrigheten på tinget i form av klagebrev og supplikker, og at tingfolket der har aksjonert mot øvrighetstiltak.

IV. Bygdeting var opprinnelig allting, det vil si at alle selvhjulpne bønder skulle møte fram når ting ble sammenkalt. En «menig allmue» finnes stadig på bygdeting også etter 1590. Imidlertid ble møteplikten avskaffet i Christian 5. norske lov (1–3–8). Kongens embetsmann, fogden (se dette), administrerte vanligvis underretten. Undertiden ses lensmannen (se dette), fogdens medhjelper, å ha utført hans oppgaver. (I senmiddelalderen møter vi imidlertid som oftest lensmannen alene på bygdetinget) En sjelden gang kunne lensherren, senere amtmannen, være til stede på tinget.

Bygdetingets eller hjemtingets rettskrets – tinglaget (se dette) – kunne omfatte ei skipreide (se dette), et herred (se dette) ­eller et prestegjeld (se dette), derav navnene skipreideting og herredsting. Den rettsadministrative inndelingen framviste store lokale variasjoner, og rettskretsene svarte i mangt til eldgamle administrasjonsgrenser på stedet. Tendensen gikk etter 1600 likevel i retning av større ensartethet ved at tinglag og prestegjeld falt sammen. Et soren­skriveri omfattet normalt flere tinglag, slik at ­sorenskriveren måtte reise fra tinglag til tinglag når ting skulle holdes. Ikke alle tinglagene hadde faste tingsteder, men etter hvert ble det mer al­minnelig at bøndene oppførte og bekostet en tingstue. Bøndene sto også for utgiftene til tinghold, og dette ble pålagt dem som en fast årlig avgift. (Jamfør ting-.)

Det var store variasjoner med hensyn til tingsesjonenes hyppighet. Ved kongebrev av 23. oktober 1634 ble det forordnet ting hver måned, eller minst annenhver måned for det sønnafjelske og hvert kvartal for Telemark, Råbyggelaget og det norda­fjelske (NRR VI s. 700f.). Bestemmelsen ble gjentatt i Christian 4.s recess av 27. februar 1643, men lot seg ikke iverksette. Tingtavlen i Christian 5. norske lov viser at myndighetene måtte innrømme det umulige i bestemmelsene av 1634 og 1643. Loven regner normalt med tre tingsesjoner i året, enkelte steder to og i det nordligste Norge bare én sesjon. Tingene fikk gjerne navn etter den års­tiden de ble avholdt, såsom vinterting, vårting, sommerting og høstting. I den følgende tid ble lovens bestemmelser om tingsesjoner regulert flere ganger. Mot slutten av 1700-tallet ble det opprettet såkalte månedsting. Ved forordning av 5. mai 1797 ble det bestemt at foruten de lovbestemte sake- og skatteting skulle underretten avholde månedlige sesjoner (unntatt var de månedene hvor de ordinære tingene ble avholdt; Finnmark ble fritatt for dette påbudet). De nye månedstingene skulle normalt avholdes for hele sorenskriveriet under ett.

Tingbøkene (se dette) utgjør vår hovedkilde til bygdetingets historie på 1600–1700-tallet. Før det må vi nøye oss med spredte glimt av tinget i det lokale diplommaterialet, samt de gamle lovenes bestemmelser om tinget. Tingbøkene kan gjerne suppleres av ekstrarettsprotokollene (se dette) som rommer mange av de sakene som ble behandlet utenfor tinget. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.