Leksikon:Tinglysing

Tinglysing, dette er kunngjøring på tinget av en avtale, vanligvis om fast eiendom, men også om personrettslige forhold. Offentlige dokumenter kunne også bli publisert på tinget. Når vi i dag taler om tinglysing, tenker vi helst på kunngjøring av privatrettslige avtaler, fortrinnsvis om fast eiendom. Hensikten med tinglysing var at avtalen skulle bli vitterlig og dermed verne tredjemann som ville gjøre avtale om eiendommen. Samtidig fikk den tinglyste retten rettsvern mot tredjemann.

Påbudet om tinglysing er ikke gammelt i Norge. Krav om tinglysing omfattet i middelalderen bare odelsskifte. I Bergen synes tinglysing å ha fått innpass i løpet av 1500-tallet, muligens etter forbilde av hanseatiske rettsforhold. Men på landsbasis ble kravet om tinglysing første gang stilt ved kongelig forordning av 1. august 1622 (NRR V s. 263). Ved midten av 1600-tallet synes tinglysingsinstituttet å være blitt innarbeidet som et fast ledd i tingets forretningsgang.

Det sentrale i tinglysing var kunngjøringen på tinget. Den tinglyste avtalen ble deretter ført inn i rettsprotokollen, den første tiden bare tingboka (se dette) Sorenskriverne kom til å fungere som tinglysingsbetjenter på landet, byfogden eller byskriveren i byene.

Tingboka skulle bli et fellesregister for alle tinglyste dokumenter, og for mesteparten av det 17. århundre var tingboka også det eneste registeret. Riktignok har det vært ført pantebøker enkelte steder allerede i 1670-årene (for eksempel Trondheim), men først etter påbudet i C.5. no. lov om føring av flere rettsprotokoller, mistet tingboka sin enerådende stilling. I loven (1–4–8) heter det at skriverne ved over- og underretten skal ha en bok hvor de skal føre inn tinglyste pante-, makeskifte, skjøte- og gavebrev. Av de nye rettsprotokollene som fikk allmenn utbredelse på 1700-tallet, kom panteboka til å bli den viktigste for tinglysingstellets del. Påbudet om føring av pantebøker ble gjentatt i kongelig forordning av 1738, som samtidig bestemte at det til pantebøkene skulle settes opp et register over all fast eiendom. Slike registre, realregistre, var allerede blitt ført ved enkelte sorenskriverier gjennom flere år. I den følgende tid kom det mange nye lovbestemmelser om tinglysing. Alle hjemmelsbrev skulle tinglyses. Dette gjaldt også bygselbrev, men bygselsedlene ble ikke ført inn i panteboka. I stedet ble bygselkontrakten vanligvis ført inn som et kort notat i tingboka. Etter forordning av 9. oktober 1750 skulle også husmannskontrakter tinglyses. Dette påbudet ble stort sett ikke etterfulgt. Ved kongelig forordning av 29. april 1752 ble også påbudet av 1750 delvis opphevet da tinglysingsplikten fra nå av bare skulle gjelde husmenn i utmark og allmenning.

De eldste panteregistrene ble ført for hele sorenskriveriet under ett, men snart viste det seg mer praktisk å føre et register for hvert tinglag. På 1800-tallet ble det også innført et eget personalpanteregister for tinglyste dokumenter som ikke omfattet fast eiendom.

Ved lov av 7. juni 1935 ble panteboka avløst av grunnboka som skulle omfatte all fast eiendom. Det skulle fortsatt føres et personregister for andre tinglyste dokumenter, og i tillegg kom en dagbok over de dokumenter som ble levert inn til tinglysing. Etter gjeldende rett består tinglysing bare av en registrering, innføring av avtalen i disse protokollene. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.