Leksikon:Lensmann

Lensmann (norrønt lénsmaðr m.), se også lensvesen.

I. Ombudet som lensmann dukker første gang opp i kildene i 1270-årene, men kan godt være eldre. Navnet tyder på at lensmannen opprinnelig har hatt som ­hovedoppgave å bistå sysselmennene med oppebørselen (se len). Det er imidlertid først fra 1290-årene vi kan danne oss et klarere bilde av lensmannen. Som følge av en rekke bondeklager ble det blant annet bestemt at sysselmennene skulle velge seg lensmenn blant bøndene, samtidig som det ble gjort forsøk på å sette grenser for lensmannens virksomhet innen rettspleien. Klagene tyder altså på at lensmannen har bistått sysselmennene i mer enn oppebørselen, blant ­annet som politi- og påtalemyndighet, samt i rettsforvaltningen, og at de trolig har benyttet ­anledningen til å berike seg på menigmanns ­bekostning. Mange av de samme problemene ­synes fortsatt å ha vært aktuelle i 1358 da Håkon VI utstedet sin retterbot for Østerdalen (S. Imsen: Norsk bondekommunalisme I s. 36f., s. 139)

Myndighetenes tiltak overfor lensmannen inneholder to elementer som skulle komme til å prege lensmannsombudet i hundreårene som fulgte. For det første gjaldt det å få offentlig kontroll over lensmannen, som ikke lenger skulle betraktes som rent private sysselmanns­tjenere, og dernest skulle det gjennom ombudet etableres et samarbeid med de bedre bøndene. Kongemakt og bondesamfunn hadde altså felles interesse av å få kontroll med lokalstyret.

Lensmannens dobbeltnatur som offentlig ombudsmann og bondesamfunnsrepresentant skulle bli liggende fast til langt inn i foreningstiden, men balansen mellom stats- og lokalsamfunnsaspektet skulle komme til å variere ganske mye. Ennå i slutten av 1300-årene synes mye av vekten å ha ligget på den offentlige ombudsmannen, mens lensmannen som kommunal tillits- og tjenestemann skulle bli den dominerende siden ved ombudet utover 1400- og deler av 1500-tallet, noe som også kommer til uttrykk ved den stadig større lensmannstettheten: Omkring 1530 hadde nesten hver bygd fått egen lensmann, og de lensmannsoppgavene som er best dokumentert før 1550 er de lensmannen har utført for og blant bøndene i ­lokalsamfunnet, ikke minst innenfor den lokale rettspleien. Særlig provsopptaket er en veldokumentert lensmannsoppgave.

Lensmannen beholdt likevel sin tilknytning til kongemakten og kronens representant, lensherren, men hans forhold til lensadministrasjonen ble i løpet av 1400-tallet noe endret som følge av de nye lensherretjenerne, fogdene (s.d.), som i mange tilfeller plasserte seg mellom lensmannen og lensherre. Det er blitt hevdet at lensmannen allerede før 1500 ble underordnet fogdene, men dette er neppe helt riktig. På mange måter synes fogd og lensmann å ha utgjort to nærmest ­sideordnede sett av lensherreklienter i senmiddelalderen, den første med rot i lensforvaltningen, den andre med rot i bygdesamfunnet. Dessuten har lensmann og fogd utført mange av de samme opp­gavene. Blant annet har også lensmann foretatt soning (se sone), og han har utført oppebørselsoppgaver på ordre av lensherren, uten fogden som mellommann. Først mot slutten av 1500-tallet kan vi si at lensmannen var i ferd med å bli fogd­ens underordnede. Men før det var det blitt gjort forsøk på å styrke det opprinnelige lensmannsombudet, det vil si lensmannen som lokal ombudsmann direkte underordnet lensherrene. Ikke få lensmenn tituleres «kongelige» lensmenn mellom 1530–1560, hvilket nett­opp understreker tilknytningen til lensforvaltningen, og vi ser av de eldste lensregnskapene at lensmenn gjennom hele perioden fram til 1560 har utført oppgaver som de også hadde hatt som sysselmannsombudsmenn i 1300-årene.

Det var den moderne byråkratiske funksjonsstaten, som ble etablert under Christian IV, som endelig beseglet lensmannens skjebne som laveste trinn i det lokale styringsverket. Denne utviklngen markeres også ved at lensmannen fra ca. 1620–30-årene av sine overordnede regelmessig omtales som bonde-lensmannen, hvilket skulle tjene til å markere avstanden til den nye embetsstanden. Lensmannens dobbeltnatur som statens aller laveste tjener og som bygdetillitsmann forsvant imidlertid ikke umiddelbart, skjønt statsaspektet ble styrket i årene som fulgte. Først ved midten av 1700-tallet kan lensmannen betraktes som fullverdig statstjenestemann, men enda lenger fortsatte han å ha en slik plass i bondesamfunnet at han i største­delen av perioden inntok en mellomstilling mellom bygd og stat.

II. Det tok lang tid før lensmannen fikk noen form for fast lønn for sin virksomhet. Om avlønningen av lensmenn i middelalderen vet vi så godt som ingen ting, men fra 1300-tallet har vi som nevnt klager over at de har skodd seg på å sone, og det er vel ikke utenkelig at de har fått del i de mindre bøtene. De eldste lensregnskapene viser at de også har mottatt godtgjørelse for sine tjenester for lens­admini­stra­sjonen.

Utover i 1600-årene fikk lensmannen innrømmet visse særrettigheter. Det viktigste av disse privilegiene var skattefrihet for den gården lensmannen bodde på. Men det tok lang tid før dette privilegiet fikk landsomfattende utbredelse. I enkelte distrikter ble lensmannen fritatt for skyssplikt, og noen steder ble han også innrømmet tiendefrihet. Lensmannen ble også ofte sammen med en av sine sønner fritatt for utskrivning til militærtjeneste. Denne indirekte, eller negative, avlønningsmåten var dominerende i forholdet mellom styringsverket og lensmannen til langt utpå 1700-tallet.

Allerede i 1660-årene nevnes det en avgift som lensmannen enkelte steder har innkrevd som godtgjørelse for sitt verv, lensmannstoll (f.eks. SEP 1662–64 I s. 117). Lensmannstollen ble ikke vanlig før på 1700-tallet, og heller ikke da fikk den landsomfattende utbredelse. Tollen ble utlignet på bygdas bønder, sannsynligvis etter to skatteklasser, fullgårder og halv- og ødegårder. Det var i hele perioden store lokale variasjoner med hensyn til lensmannstollens satser. Først i 1740-årene forandret myndighetene syn på avlønningen av lensmenn. Omslaget falt sammen med den endelige anerkjennelsen av lensmannen som statstjenestemann. Prinsippet om at lensmannen skulle ha godtgjørelse for sine embetshandlinger ble knesatt i en skatteforordningen av 1746. Lensmannen ble der innrømmet andel av leidangen, vissøren, munderingspengene, tienden og bøtene. Imidlertid ble det ikke innført et enhetlig avlønningsprinsipp for lensmenn. Lokale variasjoner kom gjennom hele perioden til å særprege avlønningssystemet. I den følgende tid fulgte stadig nye forordninger, reskripsjoner og resolusjoner som bebudet bedringer i lensmannens lønnsforhold. Sportelreglementet av 1762 ga fyldige bestemmelser om den betalingen lensmannen skulle ha for forretninger for private (Fogtman V, 2 s. 464).

III. Som nevnt var det først i 1290-årene at myndighetene for alvor søkte å regulere lensmannsombudet ved lov, men mye lovgivning om lensmannen har vi ikke bevart fra middelalderen. Vi har imidlertid bevart formularer for lensmannseder i to lovhåndskrifter fra henholdsvis 1300- og 1400-tallet, som begge understreker lensmannens oppgaver og ansvar innenfor rettsstellet. Heller ikke C.4. no. lov, som for øvrig er en revidert oversettelse av Landsloven, nevner lensmannen mer enn tre ganger, alle gangene i forbindelse med tingordningen. Også Christian 4. norske lov forteller implisitt om lensmannens dobbeltstilling, på en gang både forvaltningens og bondesamfunnets representant. Lensmannen skal ta ut stevning, men samtidig skal han på ­vegne av lagretten sammen med lagmannen oppbevare lagtings­seg­let (C.4. no. lov I, 2, 3, 9).

De administrative reformene i 1630-årene og innføringen av enevelde etter 1660 medførte ingen øyeblikkelige endringer i lensmannens status og funksjoner, selv om hans karakter av statstjenes­temann nå ble sterkere understreket. Først mot slutten av århundret godkjente lovgivningen en utvidelse av lensmannens funksjonsområde. Bl.a. gjaldt det lensmannens politioppgaver og enkelte privatrettslige oppgaver som for eksempel deltagelse i skifteforvaltningen (C.5. no. lov 2–22–3, 3–10–1, 3–14–8, 3–22–3). Mot slutten av 1600-tallet ble også lensmannens karakter av fogdetjener svekket idet amtmannen overtok fogdens tidligere ansettelsesmyndighet. Skatte­forordningen av 1746, som ble avgjørende for avlønningen av lensmannen, ble også grunnleggende for andre sider av embetets utvikling. Forordningen deler landet inn i faste lensmannsdistrikter. Fra nå av skulle det være en lensmann i hvert hovedsogn, tinglag eller skipreide. Amtmennene skulle ha uinnskrenket ansettelsesmyndighet. Nye bestemmelser fulgte utover i århundret, men i hovedtrekkene var embetet ferdig utformet ved midten av 1700-tallet.

IV. Fra først av var trolig lensmannens funksjoner hovedsakelig knyttet til oppebørselen. Etter hvert skulle imidlertid oppgavene innen rettsvesenet bli stadig viktigere. På dette området er det betydelig kontinuitet i lensmannsoppgavene fra senmiddelalderen og inn i foreningstiden. Lensmannen foretok stevninger, tok opp prov, kunne sammenkalle ting og oppnevne domsnemnder, fanget forbrytere og sporet opp alle kongssakene i distriktet. Men nettopp i rettergangsordningen trådte lensmannens dobbeltstilling fram. Samtidig som han utførte mange av påtalemaktens oppgaver, opptrådte han vanligvis sammen med lagretten (s.d.) på ting og andre rettsmøter.

Ved siden av å være rettsbetjent fungerte lensmannen fortsatt som oppebørselsbetjent, fra slutten av 1500-tallet først og fremst som fogdens hjelpesmann. Utvidelsen av statens kompetanseområde medførte også utvidelse av lensmannens funksjonsområde, samtidig som han ble trukket inn i embetsverket. Utviklingen må ses i sammenheng med framveksten av et mer komplisert og mangesidig samfunn. Lensmannen representerte den stedlige politimyndighet og måtte holde arresthus. Nye oppgaver innen forvaltningen av privatrettslig og økonomisk art ble etter hvert pålagt lensmannen. Han deltok i skifteforretninger og foresto auksjoner på sorenskriverens vegne, foretok utpantinger og andre utleggsforretninger. Disse forskjellige embetshandlingene kunne gjøres til gjenstand for appell. Fra midten av 1700-tallet fikk lensmannen befatning med manntallsvesenet og kunne foreta utpanting for skatt. Han deltok i utskrivingen av soldater, og i administrasjonen av skole- og fattigvesenet opptrådte han gjerne sammen med presten.

1700-tallet var som nevnt et avgjørende århundre for utviklingen av lensmannsombudet fra et halvoffentlig verv til et fast embete med et omfattende og spesifisert funksjonsområde. Lensmannsembetet ble etter det ikke ­underkastet vesentlige forandringer før i de siste tiårene av 1800-tallet. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.