Leksikon:Skogvesen

Skogvesen. Spirene til et offentlig norsk skogvesen stammer fra Christian IV.s regjeringstid og hadde sitt utgangspunkt i den dansk-norske orlogsflåtens behov for mastetømmer. Formålet fra statsmaktens side var i første rekke å sikre leveranser av de trevarer den selv trengte. Etter hvert kom det også inn et mer alment ønske om å føre kontroll med en av Norges viktigste næringsveier og en viktig inntektskilde for staten. Jaktstellet ble også lagt under skogvesenet, det samme gjaldt til dels landbruket. Også andre næringsveier, og da særlig bergverksnæringens interesser, gjorde seg gjeldende ved organiseringen av et offentlig skogvesen. Det var imidlertid først på 1700-tallet at skogvesenets organisasjon fikk noenlunde fast form. Overgangen til et moderne næringsmessig og forstfaglig fundert skogvesen fant sted ved midten av 1800-tallet og resulterte i opprettelsen av et skogdirektorat under indredepartementet i 1870-årene.

I Christian V.s tid ble det utnevnt en skoginspektør, også kalt generalinspektør, for det sønnafjelske Norge, som skulle vareta kongemaktens interesser. Embetet ble avskaffet i 1670, men embetsinnehaveren ser ut til å ha fungert til begynnelsen av 1680-årene. Den 12. mai 1683 utstedte Christian V en norsk skogordinans. Bestemmelsene i ordinansen ble nærmere spesifisert i en rekke forordninger i den følgende tid, på visse punkter også modifisert. Det var amtmannen og fogdene som skulle se til at skoglovgivningen ble overholdt.

I 1725 ble det opprettet en skog- og sagkommisjon under visestattholder Vibe, senere under stattholder Rantzau. Kommisjonen ble i 1739 etterfulgt av et generalforstamt, en fast, landsomfattende skogadministrasjon. Dette generalforstamtet, som skulle ha sete på Kongsberg, besto av en gruppe utenlandske forstmestre og representanter for bergverksadministrasjonen og den sivile forvaltning. Generalforstamtet skulle generelt virke til fremme av skog- og jaktstellet og håndheve skoglovgivningen, det skulle ta opp kart og lage økonomisk-statistiske beskrivelser over situasjonen i skognæringen, kontrollere avvirkning og utførsel. Dessuten fikk generalforstamtet en meget begrenset domsmyndighet i saker som gjaldt skogvesenet, og rett til å utstede reglement vedrørende skogskjøtselen. Under generalforstamtet ble det tilsatt en rekke skogbetjenter, vanligvis kalt holzførstere eller jaktjunkere, til å utføre det nødvendige arbeid ute i distriktet. Det var bortimot tretti slike skogbetjenter fordelt over hele Sør-Norge; Trøndelag og Nord-Norge kom i virkeligheten ikke til å bli trukket inn under det første generalforstamtets virksomhet.

Allerede i 1746 ble generalforstamtet avskaffet. Årsakene til dette var mange. Til dels synes amtet ikke å ha svart til forventningene, dels kostet det mye penger og i tillegg kom misnøye fra andre greiner av forvaltningen med generalforstamtets virksomhet. Blant annet synes det å ha vært noe uklare kompetanseforhold mellom den ordinære amtsforvaltning og forstamtets representanter.

I 1747 ble generalforstamtets oppgaver delvis overlatt til en ny skogkommisjon under stattholder Bentzon og stiftamtmann von Rappe. Amtmennene skulle ellers ha hovedtilsynet med skogvesenet innen sitt amt. Den nye skogkommisjonen satt sammen til 1757 da dens oppgaver til dels ble overført til en ny kommisjon, rydningskommisjonen.

I 1760 ble det opprettet et nytt generalforstamt. Dette fikk også sete på Kongsberg, og kontakten med amtmennene ble nå bedre utbygd. Det nye forstamtet besto av en representant for bergvesenet, en etatsråd og to amtmenn. På nytt ble det ansatt omkring tretti holzførstere. Forstamtets funksjoner var stort sett de samme som for det første generalforstamtet, men dets virksomhet var av mer landsomfattende karakter, og det fikk utstrakt domsmyndighet med appell direkte til høyesterett. Av flere årsaker, i første rekke kanskje økonomiske, ble dette forstamtet oppløst allerede i 1771 og skogbestyrelsen lagt under Oberbergamtet på Kongsberg, stiftamtmennene og amtmennene. Skogbetjentene skulle inntil videre forbli i sine stillinger. Ved siden av seg fikk de fogdene og lensmennene som representanter for den alminnelige amtsforvaltningen.

Mot midten av 1800-tallet ble det opprettet en ny skogkommisjon som skulle utarbeide forslag til forbedringer av skogstellet. Statsmaktens fornyede interesse for skogvesenet resulterte i første omgang i utdeling av forstvitenskapelige stipendier (blant stipendiatene var for eksempel P. Chr. Asbjørnsen), dernest til utnevnelse av offentlige forstmestre, og i 1870-årene til opprettelsen av et skogdirektørembete.

Arkivalia vedrørende det norske skogvesen i tiden 1657–1771 ligger i generalforstamtets arkiv i Riksarkivet. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.