Leksikon:Takkonstruksjon

Takkonstruksjon. På grunnlag av hvilke bærende ledd som er brukt, er det vanlig å skjelne mellom tre hovedtyper av takkonstruksjoner i Norge: sperretak, mønsåstak og åstak. Det rene sperretaket opptrådte mest i samband med stavbygde hus og er beskrevet under stavbygging.

Mønsåstaket hadde også sperrer (rafter), men sperrene hvilte her på en kraftig ås i mønet, i en del tilfeller også på to sideåser litt nede på takskråningen (kalt le-åser, bjørnerygger). I bygninger med ildsted som krevde ljore, finner en som regel ikke mønsås; her bruktes enten rent sperretak eller sperretak med le-åser. Mønsåstaket har i nyere tid vært vanligst på Østlandet, spesielt i dalførene (Indre Aust-Agder, Øvre Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Nord-Gudbrandsdalen, Nord-Østerdalen, fjellbygdene i Sør-Trøndelag).

Mønsåstaket hørte først og fremst hjemme i de viktigste innhusene på gården (stue, loft, eldhus). I uthus og i mindre statusbærende innhus (bastu, smie o.a.) har en brukt åstak. Det besto av en rekke åser lagt parallelt fra gavl til gavl. Fra 1700- tallet var denne takkonstruksjonen på frammarsj også i innhus, til tross for at mønsåstak visstnok var ansett for å være gjevere. Bakgrunnen var blant annet at det nå ble vanligere å legge himling, i hvert fall over stuerommet; dermed ble takkonstruksjonen skjult, og det spilte mindre rolle hvordan den så ut. Det kan også ha budt på problemer å skaffe grovt nok tømmer til mønsås.

Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer treungsrøst. Sperrehus i Setesdalen hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I Trøndelag og på Østlandet ble det som regel brukt fjerdingsrøst, det vil si en takvinkel på ca. 25°.

Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (tro, n., eller farved, m.) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra Jæren noe før midten av 1800-tallet (i Bergen allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.

Torvtaket var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (torvvol, m.) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, for eksempel selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (røytestokk, torovolsberja, tørvemat) mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.

Spontak var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt kvåvtak (også: gvåv-, kvav-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over. Halmtak (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm kunne også brukes som erstatning for never.

Steintak begynte å komme i bruk i enkelte landdistrikter (Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal) mot slutten av 1700-tallet. På den tiden var det ennå som regel lokal naturstein av varierende form og størrelse som ble brukt. I 1800-årene kom regelmessig tilhogd skifer og serieproduserte teglpanner i bruk. I bybebyggelser var steintekte tak vanlige langt tidligere enn på bygdene. Steintak muliggjorde (og krevde) brattere takflater enn torvtaket. H.W.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.