Lovisenberg (løkke)
Lovisenberg var en løkkeeiendom i Bydel St. Hanshaugen i Oslo kommune. Hovedhuset ligger i Lovisenberggata 15 og er idag innredet som museum for Diakonissehuset Lovisenberg, etter at dette hadde sin virksomhet der fra 1887.
Iver Østbye fikk bevilling på løkke nummer 358 på 14 mål i 1710, skomaker Erik Henriksen på nr. 365 to år senere. Skomakeren kom i konflikt med borgermester Niels Roll om eiendomsretten til løkken, men vant. Han bygde et hovedhus i svært tømmer, i nokså staselig «sorenskriverstil» med to stokkverk, åpne svalganger på forsiden og en jernkakkelovn. Kjøpmann Mads Leerberg kjøpte begge løkkene før 1750, men skomakeren beholdt forpaktningen på levetid mot løkkeavgiften, en halv riksdaler pluss noen naturalier. Midt på 1700-tallet bodde Lars Tambour på løkken, som da populært ble kalt «Tambourløkken».
På slutten av 1700-tallet kjøpte kapellan i Asker, Paul Holst, løkken. Han omdannet sannsynligvis brukshagen til et lyststed med et tegltekket toetasjes hus med en urte- og frukthage. Han fikk også bygd et vognskur. Ved århundreskiftet kjøpte farger Johan Gottfried Bautlen løkken og ga den navnet Lovisenberg etter sin kone Lovise. Han bygde en ny hovedbygning i kassestil, opprinnelig en lade hentet fra Ladegaardsøen, mens den gamle hovedbygning ble husmannsstue.
Banksjef Fritz Heinrich Frølich (1807–1877) kjøpte Lovisenberg i 1853 og utvidet løkken med Koengen, der han anla den såkalte Frølichbyen. Han ominnredet hovedbygningen med en femten meter lang og åtte meter bred sidebygning og et uthus med plass til ti kuer og fire hester. I parkanlegget ble det anlagt blomsterrabatter og plantet trær, med terrasser og flere lysthus. Barna fikk hver sin hage. I en loddrett fjellvegg minerte han ut en grotte. I en bekk på nordsiden anla han andedammer med fisk og kreps, broer og beplantning. Frølich holdt på sommerstedet sitt ender, kalkuner, perlehøns, kaniner og marsvin. Hvert dyreslag fikk sine egne karakteristiske boliger. Fra Hamburg hentet Frølich et esel, som hver dag brakte hageprodukter til torget. Eselet vakte stor oppsikt, folk stimlet rundt det på gaten. Forvirret over folkevrimmelen satte det seg på baken som en hund, så utover folk, svingte sine lange ører fram og tilbake og skrøt.
Lovisenberg ble i Frølichs tid et sentrum. Hver søndag var det åpent taffel for venner, bekjente og bekjentes bekjente. Det ble «mødestedet for alle, fra arbeidere til samfundets spidser, prester og professorer, stortingsbønder, historiske personligheder, den polske tronprætendent 1863, flygtende polakker, flygtende slesvigere, indlendinger og udlendinger. Alle i al verdens gjøremaal paa egne og paa andres vegne, hvortil ungdom til enhver tid og af alle studiearter».
Etter den store bybrannen i Christiania 1858 ble sommerboligen helårsbolig. Da var det stadig innkvartering på løkken, ball, «kanonade og festrus døgn efter døgn, alle var alles gjester». Frølich bar hele livet på minnet om et sabelhugg fra Torgslaget i 1829. 17. mai ble feiret stort hvert år, og i 1864, på femtiårsjubileet for [1814], ble det plantet tolv eiketrær og reist en bautastein til minne om frihetsdagen. Noen av trærne står fremdeles.
Etter Frølich ble Lovisenberg i 1887 kjøpt og gitt til Diakonissehuset. Hovedhuset står fremdeles som Lovisenberggata 15.
Kilde
- Frølich, Thorbjørn: F. H. Frølich og hans samtid, Kristiania 1912-1938.
- Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo 2007.